Fengslene i Filippinene:

50 mann på 20 kvadrat

I tre måneder har Roy (17) sittet innesperret sammen med en hel hurv andre innsatte – en utklekkingsanstalt for kriminelle. Men det finnes gode hjelpere.

Gutta er kontaktsøkende. Lett å plukke ut de med lengst krimkarriere... bare å telle tattiser.

Gutta er kontaktsøkende. Lett å plukke ut de med lengst krimkarriere... bare å telle tattiser. Foto: Sandra Hoyn/laif /INA

Publisert Oppdatert

Fengslene i Filippinene er ikke som norske. Det oppdager man i løpet av nesten ingen sekunder, nesen som først sanser elendigheten; luften er mettet av stank fra urin, avføring og gammel svette. Et toalett per celle er i snaueste laget, og sanitærforholdene er ikke dimensjonert for en brøkdel av klientellet.

30 pesos (ca. tre kroner) er hva den filippinske staten daglig tilgodeser sine innsatte med. Fangene er avhengige av at venner og slektninger kommer innom og donerer noen never pesos, eller litt mat. Fengselsbetjentene sjekker ikke så nøye hva folk kommer trekkende med, hvilket betyr at det er noenlunde fri flyt av narkotika av ymse typer.

Noe av årsaken til de overfylte cellene er påtalemaktens brudd på loven. Politiet arresterer og setter inn folk kun på mistanke om lovbrudd og unnlater å følge lovens intensjon: Fremstille den siktede for dommer umiddelbart etter arrest.

Men i fengslene litt i utkanten av tettbygd strøk i Filippinene er man ikke så nøye på det. Det kan gå måneder før noen dommer får ut finger'n, og det finnes ingen rutiner for varsling av pårørende - som er henvist til gjetning om hvor deres familiemedlem befinner seg.

Les også:

- Som en skrekkfilm

- Pell deg tilbake til skipet ditt, for helvete!

Klasseskiller

Roy har bare knabbet en mobiltelefon og kan rehabiliteres.

Roy har bare knabbet en mobiltelefon og kan rehabiliteres. Foto: Sandra Hoyn/laif /INA

Unge Roy knabbet en mobiltelefon og er innesperret sammen med en nokså sammensatt gjeng i fengselet i Caloocan City, beliggende i utkanten av Manila. Her er durkdrevne bandemedlemmer med masse tatoveringer - noen av dem er livsfarlige. Det er øverst på rangstigen, og de har makt.

Roy tilhører cellens underklasse. Han er ung og har ikke den kriminelle CV-en som skal til for å sette seg i respekt i denne forsamlingen.

Filippinsk lov forbyr slik sammensetting av innsatte, tanken er å hindre at ferskingene skal gå i skole hos de durkdrevne kriminelle og bli verre enn de er. Men alt som er filippinsk lov er ikke filippinsk praksis.

Det vet Sheila, og det vet Joan. De jobber for Preda, en organisasjon for beskyttelse av barn. To ganger ukentlig tråler de Manilas fengsler på jakt etter unge innsatte - de det er håp for. Blant dem er Roy, som forseelsen tatt i betraktning (stjålet mobiltelefon), har sittet i tre måneder, uten at påtalemakten har fattet interesse for hans sak.

To snille damer

Sheila er interessert. Hun noterer det Roy sier, og hun tenker nok at han er innenfor rekkevidde av rehabilitering. Men det er ikke bare å ta ham med seg under armen og straks bringe han til Predas hjem for rehabilitering av ungdom på skråplanet, pent beliggende i Olongapo City, om lag 200 kilometer fra Manila.

Sheila (t.v.) i snakk med to innsatte jenter. Kanskje de er innenfor rekkevidde av rehabilitering.

Sheila (t.v.) i snakk med to innsatte jenter. Kanskje de er innenfor rekkevidde av rehabilitering. Foto: Sandra Hoyn/laif /INA

Nei, søknad må sendes og den skal behandles i et byråkrati som nok ikke jobber særlig raskere enn NAV... først tre måneder etter kan Sheila regne med svar. Og da har Roy sittet et halvt år - for en mobiltelefon.

Sheila og Joan får ikke med seg Roy denne dagen. Men papirer er utfylt og nå er det opp til påtalemaktens kontorister. Men de to snille damene drar ikke av sted uten noen å ha med seg hjem til Preda - fire unge menn. De er sultne. Sheila stopper bilen ved et gatekjøkken på veien. Det vanker kylling, ris og coca cola. Nå er det Preda som har ansvaret for guttene... og mette gutter er nok greiere enn sultne gutter.

Ricardo

Filippinene har dårlige ordninger for de som faller litt utenfor samfunnet, deriblant gatebarn og løslatte fanger. Svært ofte er nylig løslatte unge lovbrytere gatebarn, som etter endt soning er tilbake dit de kom fra: Gata... der de ofte gjør nye lovbrudd, blir pågrepet og satt i fengsel igjen.

De innsatte kan ikke regne med mye privatliv... ei heller komfort.

De innsatte kan ikke regne med mye privatliv... ei heller komfort. Foto: Sandra Hoyn/laif /INA

Jo hyppigere dette skjer, jo større sjanse for at vedkommende blir mer og mer kriminell og tilsvarende vanskelig å rehabilitere med sikte på å finne en plass som samfunnsnyttig og lovlydig borger. Dette vet personalet ved Preda.

Ricardo er 17 år og har bodd her fem måneder. Han er sky og sier ikke så mye. Han er fra slummen i Manila og har en dom for tyveri fra passasjerer på offentlig transportmiddel, som det heter litt byråkratisk.

En forsvarsadvokat ville nok som formildende omstendighet anført at gatebarna fra slummen i Manila drives av nød og sult - ikke simpelt vinningsbegjær. Ikke desto mindre: Ricardo ble dømt og kastet i fengsel.

Nå er han i rehabilitering ved Preda. Her er idyllisk. Noen gutter spiller fotball. Noen sitter i et av flere mangotrær og dingler med tærne. Ricardo sitter i skyggen av et. På ryggen hans: Ganja (slang for marihuana) påført med ustø tatoveringsnål i fengelset. Han sitter med en penn i hånden, som han fører på huden på venstre underarm: Ricardo.

Les også:

Hårsbredd fra døden i bølgehelvete

De første fotomodellene

Skrekkregime i Russland

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning