Gjennom Kongo
100 mil på verdens dypeste elv
Den strekker seg 470 mil gjennom et av verdens farligste land og er omgitt av ugjennomtrengelig regnskog. Midt i det hele finner jeg en splitter, pine gal medisinmann som drikker motorolje...
Regnskogen omgir vår lille båt. Hadde det ikke vært for den irriterende lyden fra en hostende utenbordsmotor, hadde jeg fint kunnet innbille meg at dette var 1811 og ikke 2011.
For verdens dypeste elv, Kongo-elva, har ikke forandret seg veldig mye de siste 200 årene. En liten sideelv åpenbarer seg i det grønne teppet. Vår kjentmann, Bobu, forteller varmt om en landsby, Liyekie, som han har hørt ymse historier om i denne delen av regnskogen.
Samme kveld ankommer vi en gruppe basthytter langs elvebredden. Mørke ansikter titter på meg mellom trær og busker, en uthult tømmerstokk sklir lydløst gjennom det mørke vannet. Passasjerene titter forskremt i min retning, før de forsvinner inn i den begynnende natten. Forfatteren Joseph Conrad kalte Kongo-elva for "Heart of Darkness"
- Mørkets hjerte. Jeg kan føle akkurat den stemningen nå. Bobu kjenner landsbyens høvding. Omringet av 100 nysgjerrige øyne blir vi vist vei til en hytte hvor vi kan tilbringe natten. Det blir en underlig natt.
Rundt klokken ett begynner trommene i det fjerne. De dundrer og gir gjenklang mellom regnskogens trær og nattens mørke.
Heten og fuktigheten virker nærmest kvelende. Jeg føler meg ikke truet på noe vis, men gjennom hele natten våkner jeg av at folk står utenfor basthytta jeg sover i.
Når jeg stikker hodet ut, ser jeg imidlertid aldri noen.
Les også:
Hvit høvding
- Her har det ikke vært en hvit mann siden før borgerkrigene startet, forteller Bobu meg neste morgen.
Ikke her heller, undrer jeg, og tenker på en landsby jeg besøkte tidligere. Der hadde det ikke vært et hvitt menneske på 19 år.
- Men det er mer, forteller Bobu og gir meg et blikk som forteller at han hvert øyeblikk skal avsløre at Elvis var siste hvite mann som var her. Vel, det er ikke langt unna ...
- Her bodde en hvit mann i seks år. Og han var landsbyens høvding. Bobu forteller at da han var ung, hørte han de voksne fortelle historier om en hvit høvding i jungelens dyp.
- Den gang tenkte jeg aldri over det, men da jeg ble voksen, ble jeg veldig nysgjerrig. Og nå er vi her, sier han med et fornøyd uttrykk over hele ansiktet. Bobu spør og graver, og det viser seg at en belgier (selvsagt), bodde her i seks år før borgerkrigen brøt ut i 1996.
Men ingen kan svare på hvorfor akkurat han ble valgt til høvding, for i de fleste tilfeller går dette vervet i arv.
- Dere må spørre Ignorie, sier høvdingen. Hvis jeg skal rangere alle "raringer" jeg har møtt i løpet av mer enn 20 år på reise rundt om i verden, ja, så er det ingen tvil: The winner is ... Ignorie!
Han er landsbyens medisinmann, og kommer ut fra sin hytte ikledd hvit kjortel med røde kors på. I tillegg har han matchende røde solbriller og en pelshatt. For ikke å snakke om det svært så selvgode draget han har i ansiktet. Ja, også er han passe beruset.
De neste 120 minuttene er vel kanskje de to mest underholdende timene i hele mitt liv så langt.
Ignorie drikker en lokal sprit av gjæret mais. Men de to flaskene han drikker av, er følgende: En glassflaske med steiner, kvister og hemmelige urter på bunnen. Og en rød oljekanne med en skvett motorolje.
- Olje er godt for kroppen, hevder Ignorie og slurper i seg sprit blandet med en skvett motorolje. Jeg kan bare forestille meg den hangover'n Mr. Heksedoktor kommer til å få i morgen. Sprit og motorolje? Lykke til!
Så kommer trommene igjen. Ignorie danser og drikker. En stakkars mann skal kureres for ondskap. Noe slimete blir dryppet i øynene hans, og mannen skriker av smerte. Så skal Ignorie kurere seg selv. Fram med tunga og et barberblad.
Ignorie skjærer seg i tunga med det sløve bladet så blodet renner. Etter 10-12 kutt heller han noe svart pulver inn i munnen.
- Krutt, sier Bobu, og hevder det beviser at Ignorie er en ekte heksedoktor. Deretter svelger den gale mannen både krutt og blod ned med to slurker sur sprit. Au, tenker jeg, men Ignorie virker helt uanfektet. Han bare fortsetter å danse, hyle og snakke med åndene. Eller er det naboen? Ikke godt å si, for han oppfører seg som Mikke Mus på amfetamin.
Så, plutselig, er det full stopp.
- Alle må gå, sier høvdingen. Seansen er over, Ignorie er sliten. Den fulle medisinmannen blir geleidet til hytta si, hvor hans tre koner står klare til å pleie ham. Sammen med tre lokale karer og en rundt ti meter lang båt satte jeg ut fra Kisangani for noen dager siden. Planen er å tilbakelegge hele 100 mil på Kongo-elva. Et eventyr jeg lenge har drømt om: Å seile gjennom Afrikas mørke hjerte.
Underlige fabrikker
På grunn av problemene i Kongo de siste 20 årene, og fordi landet langt fra er trygt den dag i dag, er jeg ganske alene om å gjøre akkurat dette. Og det merkes, for overalt hvor vi stopper, får jeg enorm oppmerksomhet fra innbyggerne.
Vi stopper i knøttsmå, til tider idylliske landsbyer, som er veldig hyggelige. Og i litt større byer, som ikke alltid er like hyggelige. I Isangi, for eksempel, ble jeg møtt av noen håpløse politifolk, som nærmest truet med å skyte meg hvis jeg ikke ga dem en "gave".
I Ecokumbo, derimot, opplevde jeg en smak av hva vi nordmenn kanskje vil kalle paradis. Her sto bare to små hytter, men innbyggerne var så hyggelige og gjestfrie, regnskogen så vakker og elva så ren og fiskerik at jeg knapt har sett maken. Selv myggen var snill, i alle fall fram til ni på kvelden.
Men av alle stopp jeg gjør på denne reisen, er det spesielt ett sted jeg blir fascinert av. Under belgierne ble det bygget fabrikker i Kongo, som fungerte utmerket under de hvite koloniherrene. Kongoleserne var ikke dårligere, og industrien gikk like godt da de tok over landet selv i 1960. Men de hadde fortsatt hvite medarbeidere.
Først i 1990, da Mobutu sparket ut samtlige hvite, begynte fabrikkene i landet å halte. Og da borgerkrigen var et faktum i 1996, gikk de aller fleste fabrikkene i grøfta.
- Denne fabrikken ble bygget i 1945 av belgierne, forklarer Leonar.
Jeg møter han utenfor en stor forfallen fabrikk i landsbyen Yangambi. Denne statlig eide giganten i murstein, plantet midt i regnskogen, produserte tidligere kaffe, kakao og palmeolje. I dag råtner det hele på rot.
- Da alle hvite måtte forlate landet i 1990, mistet vi dyktige ingeniører. Og da krigen startet, ranet Mobutus soldater viktige komponenter og maskiner fra fabrikken, fremholder Leonar.
Han har fortsatt et håp om at noen utlendinger skal få interesse for fabrikken og kanskje investere og ta opp driften igjen.
- Men først må de eventuelt nye eierne betale ut lønninger til de gamle arbeiderne, for staten skylder fortsatt mer enn 3000 arbeidere lønn, sukker han og viser vei inn i de gamle bygningene. Et underlig sted.
Jungelen har begynt å kreve sin eiendom tilbake. Store metalldingser, maskiner og skrap er mange steder blitt dekket av et teppe med grønne vekster.
Mat uten næring
Apropos vekster ... Hva spiser egentlig folk i denne delen av verden? Med 470 mil elv rett utenfor døra er fisk et naturlig valg. Dessuten har jungelen nok å by på av frukter.
Likevel er det kassava, verdens mest konsumerte grønnsak, som er de flestes favoritt. Det er egentlig helt uforståelig.
- Det finnes to typer kassavarøtter, forklarer bonden Bafutele. Han holder opp en svær rot og sier: - Nam, nam!
Så trekker han opp en helt identisk rot og advarer: - Denne må du la ligge i vann tre dager før du spiser, eller så er den giftig. Den inneholder cyanid.
- Hvordan ser du forskjell, undrer jeg?
- På bladene, sier Bafutele og viser meg to sett identiske blader.
Jeg innser at jeg neppe hadde overlevd som bonde i Kongo. Samtidig er det også et lite mysterium hvordan Bafutele og hans ni barn klarer det.
Denne kassavaroten, som er hovedbestanddelen i familiens kosthold, er så næringsfattig at når du spiser den, får du i deg mindre energi enn om du hadde latt det være.
Du bruker faktisk mer energi på å fordøye rota, enn du får av å spise den.
- Men det smaker godt da, avslutter Bafutele og gir meg en liten bit.
Jeg har aldri smakt sure sokker. Men dette gir meg en idé om hvordan det må være.
Les også:
Den farlige reisen til eventyrland
Denne saken ble første gang publisert 07/11 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.