På tur i utur
Mediestorm, sponsorbråk og sabelrasling til tross: Petter mister ikke fokuset på det viktigste: Trening. Ikke jeg heller.
Sjefen min vil nok ha det til at jeg er på Beitostølen for å skrive om Petter, men selv er jeg vel så begeistret for den andre delen: Trene med Petter. For skikongen er nemlig vennligheten selv, og inviterte mandag på fellesøkt i fjellet. Etter en hard konkurransehelg stod to mengdeøkter på planen: Morgenøkten med 2 timer skøyting stod jeg pent over, men langtur klassisk mente jeg å kunne matche.
BLA
- Vel, vel, de sier de skal kjøre rolig langtur. Men jeg har prøvd å henge på noen ganger sjøl. Det er ikke særlig lett, i hvert fall ikke i bakkene.
Det var advarselen fra landslagstrener Morten Aa Djupvik, en særdeles blid og hyggelig sogning som til og med viste seg å være nesten nabo hjemme i Oslo. Med Mortens advarsel i bakhodet testet jeg ski i god tid på forhånd. Det var harde og isete spor i bunn, med et fint lag nysnø på toppen. Altså maksimalt vanskelig. Etter en kort vurdering bestemte jeg meg for å legge under et lag Rode Rossa klister, 0 til +3. Kanskje fordi dette var den eneste klistertuben jeg hadde med meg. De som kjenner meg vil nikke gjenkjennende. Jeg har verdens mest slunkne smørekoffert, og lever etter regelen "Blå ekstra eller klister". Man trenger stort sett ikke mer.
BLA
¬¬- Vi begynner med 5-kilometer'n på stadion for å teste skia, sa Petter og la i vei. I et tempo som ikke var avskrekkende, men likevel ga meg bra med puls. De bakkene i stadion-løypene på beitostølen er kriminelt mye brattere enn de ser ut på TV. Tro meg.
Men heldigvis satt både hans og mine ski bra, så vi startet på den seks kilometer lange motbakken opp til løypene på fjellet, på nordsiden av bilveien. Ikke stort ble sagt, det skal innrømmes. Dette var min andre tur på ski i år (den første kom dagen før) - og min fjerde treningsøkt etter seks ukers Svinefaenskapsfravær. Er det serlig lurt å forsøke henge seg på akkurat denne gutten da?
BLA
Tja, jeg er vel dum nok til å prøve, og Petter var snill nok på farten til at jeg hang greit opp til fjellet. Da flatet profilen ut, vi fikk to spor, og kunne gå ved siden av hverandre og prate. Hvilket vi da også gjorde. Ikke om langrenn, ikke om Red Bull, og slett ikke om Skiforbundet. Men om vår andre felles hobby, den vi deler med svært få andre skiløpere og mediefolk: Holdem. Med "Texas" til fornavn.
- Drømmen er å komme på bord med Phil Helmuth eller Mike Matusow. Så begynner de å mobbe meg for å være en sjanseløs viking fra Nordpolen. Da skal de få så øra flagrer!
BLA
Denne saken ble første gang publisert 18/11 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.