Fra arkivet

Øyenvitner fra 1905

Spionasje, arrestasjoner og stillingskrig – unionsoppløsingen foregikk fredelig, men ikke uten dramatikk. Vi Menn snakket med de som opplevde de kritiske dagene i 1905.

Publisert Oppdatert

Etter 91 års union med Sverige hadde Norge fått nok. I 1905 løsrev vi oss fra Söta Bror, og fikk endelig vår selvstendighet. Unionsoppløsingen foregikk på fredelig vis, om enn etter harde forhandlinger. I ettertid har dette blitt sett på som en politisk og diplomatisk bragd.

Det var imidlertid ikke noen selvfølgelig at løsrivelsen skulle foregå uten sammenstøt. I september 1905, midtveis i de 24 dager lange forhandlingene mellom Norge og Sverige, trakk begge styrker til grensen. Der grov de norske soldatene skyttergraver og ventet på at det skulle smelle. Noe det helgen 16. og 17. september så ut til å gjøre hvert øyeblikk.

De norske soldatene var sikre på at den svenske hæren når som helst ville rykke fram mot stillingene deres, og må ha hatt noen nervepirrende dager i skyttergravene. I dag vet vi at det ikke skjedde, det hele lot seg løse gjennom forhandlingene i Karlstad. Men disse kritiske septemberdagene i 1905 var fylt av dramatikk, spionasje og episoder som kunne fått avgjørende betydning for utviklingen i konflikten.

Vindu mot historien

Vi Menn så dagens lys i 1951, og har altså 65 år med magasinutgivelser bak seg. I vårt digitale arkiv Vi Menn Pluss har man tilgang til absolutt alle nummer som er utgitt. Dette er en unik skattekiste for de som er interesserte i norsk historie, og arkivet er ikke bare et vindu mot historiens gang fra 1951 og fremover. I noen tilfeller går det ennå lenger tilbake i tid. I 1955 reiste Vi Menn til grensetraktene ved norske Vestmarka og svenske Skillingmark, hvor vår utsendte reporter møtte menn som hadde vært involvert i hendelsene i 1905. Slik kunne våre lesere få høre om en av de viktigste periodene i norsk historie, fra mennesker som var der og opplevde det hele.

Blant dem Vi Menn møtte var gårdbrukeren Harald Rambøl. Han var ”nær de 80 nu” i 1955, og hadde vært dypt involvert i hendelsene i 1905. Rambøl var da fastlønnet sersjant, og eide i tillegg en gård som lå helt på grensen til Sverige. Allerede 20. mai fikk han et hemmelig memo fra regimentsjefen, oberst Johannes Bull, hvor Bull utnevnte Rambøl til etterretningssjef for området. Rambøl skulle holde øyne og ører åpne, og rapportere direkte tilbake til obersten.

Valget av Rambøl hadde nok mye å gjøre med at han jobbet som handelsbetjent i en grensebutikk som utelukkende hadde svenske kunder. Dermed kunne han nærmest spionere rett og slett via den daglige småpraten med kundene. Senere utvidet han spionasjen med to menn som ble sendt over grensen til Skillingmark, og fikk i tillegg ordnet arbeid til tre mann på et sagbruk i Adolfsfors, noen mil inne i Sverige. Alle skulle rapportere tilbake til han, som i sin tur rapporterte til Bull.

Dystre utsikter

Det var en av mennene på sagbruket som brakte den første, illevarslende rapporten fredag 15. september. Et kompani av Värmlandsregimentet samt noen dragoner hadde ankommet sagbruket, og slipte sabler og bajonetter på brukets slipesteiner. Noe var i gjære. 

Da oberst Bull fikk beskjeden var han først skeptisk til sannhetsgehalten. Snart kom det imidlertid en lignende melding fra Magnor, litt lenger nord Bull ga beskjed om at det måtte settes ut grensevakt, en ordre Rambøl utførte etter beste evne. Han innlosjerte de fire mennene han hadde til rådighet i grensebutikken, som lå noen meter fra grensen. For å orientere seg om situasjonen syklet disse fire inn i Sverige, og kom tilbake med beskjed om at den svenske styrken hadde rykket frem til Hangstad bru, hvor de hadde satt opp post.

Landstormen (kort fortalt de eldste vernepliktige i området) hadde blitt mobilisert, og lørdag kveld ankom en styrke på 50 mann som skulle overta grensevakten. De var imidlertid ledet av en løytnant som ikke var kjent i området, og holdt på å marsjere rett inn i Sverige. Dette kunne ført til et blodbad, men heldigvis fikk Rambøl avverget fadesen i siste liten.

Søndag morgen troppet Rambøl opp på Kongsvinger festning for å avgi rapport. Her fikk han vite at det hadde kommet oppmuntrende meldinger fra forhandlingene i Karlstad. Humøret steg hos engstelige norske soldater og hos ledelsen. Det skulle ikke vare.

Allerede samme dag, i fire-fem tiden, kom det kontrabeskjed: Forhandlingene hadde tatt en negativ vending. Det ble gitt ordre om å grave skyttergraver langs grensen. Man forberedte seg på at svenskene ville rykke inn i Norge det øyeblikket forhandlingene eventuelt ble avbrutt. Stemningen sank, og nervene meldte seg for fullt igjen.

Spionasje

Vi Menns reporter snakket også med svenske kilder, blant annet presten Hilding Malmgren. Han gikk på gymnaset i Karlstad i 1905, men var oppvokst i grensetraktene. Han forteller at stemningen i området ble stadig mer anspent. Faren, som også var prest, var svært bekymret for situasjonen, og mente familien burde rømme til skogs dersom det hele braket løs.

Malmgren kunne fortelle mange historier om aktivitetene fra svensk side under konflikten. Blant annet skal den svenske bonden Emanuel fra Skillingmark ha blitt hanket inn som svensk spion, fordi han etter sigende snakket perfekt norsk. Emanuel dro til Kongsvinger, hvor han fikk med seg to lokale gutter opp til byens festning. Der fikk han mast seg til å snakke med kommandanten, som ble lurt til å tro at de to guttene var Emanuels sønner som så gjerne ville ha en omvisning på festningen. Slik fikk den svenske spionen ikke bare en full omvisning på festningen, men også opplysninger om den norske beredskapen i tilfelle svenskene skulle invadere.

I nummer 9-1955 kan du lese hele artikkelen, med en rekke flere øyenvitneskildringer og historier fra disse dramatiske dagene i 1905. Der får du blant annet historien om den norske spionen som ble tatt til fange av svenskene og låst inne på likhuset. Tilgang til dette nummeret og alle andre nummer av Vi Menn får du som sagt på Vi Menn Pluss.

Kilder: Vi Menn nummer 9-1955, Store Norske Leksikon, Wikipedia

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning