De opererer jo med telefoner som sitter fast i veggen, og det mest moderne de kan vise til er en telefonsvarer som tar opp beskjeder på små kassetter. De vet ikke engang hva apper er.

Vi skal altså ikke lenger enn til midt på 90-tallet før menneskene ikke visste hvor hverandre var. Og det i fremskrittets høyborg, selveste Amerika. Facebook? Twitter? Spotify? Glem det.

Datamaskinene hadde bare så vidt kommet igang. De hadde CD-er, riktignok,det var flotte saker, og så leide de VHS-videoer i butikken på hjørnet. Det må ha vært ubegripelig kjedelig å leve på 90-tallet.

Synes nok de riktig unge. Og viser du dem en episode av «Seinfeld », får de jo sine bange anelser bekreftet. De sitter bare og babler hele tiden. Om ingen verdens ting. Når man lurte på noe, lå ikke svaret et tastetrykk unna.

Man måtte slå opp i bøker som allerede var flere år gamle, eller ringe noen. Det var ikke engang sikkert man fikk riktig svar. Da jeg var ung og enda yngre, var de røde telefonkioskene sentrale.

Noen ganger sjekket man hvor mange man fikk plass til der inne, det var ikke få, men det gjorde litt vondt, og det var vanskelig å puste. Man var avhengig av mynter den gang. Det skranglet i folkelommen.

Småguttene lå på lur i buskene og smatt inn når kiosken var ledig for å sjekke om det lå gjenglemte 25-øringer i automaten. Man kunne også løfte den tunge gulvristen og finne drøssevis av mynter på bakken.

Nok til så mye snop at man ikke orket middagsmat, det var dessuten seipanetter, så det var like greit. Nå finnes knapt mynter lenger. Og ungene har for lengst sluttet å kaste på stikka med de store, deilige 5-øringene.

Den sporten forsvant ut av historien i 1973 da 5-øringen ble forminsket til en fillepenge som ikke duget til noen ting. Jeg vil ikke tilbake. Slett ikke.

Det er deilig å kunne la all hardt innarbeidet kunnskap fare - nyttig som unyttig. Googling gjør hjernen nesten overflødig. Menneskeheten har tross alt stått på i flere tusen år uten stopp for å skape fremskritt, det var på tide med en pause.

Vi er heldige som lever i så moderne tider at det ikke gjør noe om man blir litt glemsk. Fordi alle er så glemske, er platebaren forsvunnet. Ikke fordi folk ikke trenger den, men fordi de i en overgangsperiode glemte hva den var til.

Det finnes knapt plateforretninger lenger. Jeg er for fremskrittet, men man kan ikke bare la humla suse. Musikk leveres pr. definisjon på et stykke plast som oppbevares i et omslag av papir eller papp. Sånn er det bare.

Platebaren var et hellig sted hvor de beste platene i verden fantes. Man forhørte seg hos ekspeditøren - med bankende hjerte - og han snudde seg og lette i hyllen og tryllet frem f.eks. «Strawberry Fields Forever».

Så tok du de to hørelurene i bakelitt og presset dem forventningsfullt mot ørene som fyltes med vidunderlige lyder - og litt knitring Noen ganger fant du en attraktiv LP med et herlig cover borte i reolen ved veggen og lurte på hvordan den var.

Og ekspeditøren smilte hemmelighetsfullt og satte den på for deg. Streaming gir ikke slike opplevelser. Jeg vil åpne det samtiden sårt trenger: Yans platebar. I vinduet henger de fineste platene fra 60- og 70-tallet (for det var da de laget de beste platene),

og i hyllene står singlene mine, godbit etter godbit, på rekke og rad. Det er bare å spørre, så snur jeg meg og vips! Der er den! Ingen ting er til salgs, selvfølgelig, og folk må betale for å komme inn. Til gjengjeld får de hvilt hjernene sine et sted hvor tiden aldri flyr.

Og jeg får anledning til å tjene penger på noe jeg alltid har hatt stor glede av - både som guttunge på 60-tallet da jeg dunket alle i Stiga hockey, som Seinfeld-tilhenger på 90-tallet og som godt voksen, moderne, nåtidsmann: Gosse meg.

I Yans platebar utøves gossing på høyeste plan. Velkommen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!