Operasjon Dommedag

Klokken 02.41, midt på natten, 7. mai undertegnet den tyske generalstabssjefen Alfred Jodl et papir i den franske byen Reims. Det var æresordet på at Wehrmacht ville legge ned alle våpen og kapitulere betingelsesløst. Dagen etter ble døpt VE-dagen, Victory in Europe, selv om det ble kjempet flere steder. Store deler av kontinentet var på vei fra krig til kaos.

Og Norge var ingen del av freden i Reims. Vi var plutselig blitt den største trusselen mot en velordnet kapitulasjon. I Norge sto kanskje så mange som 360 000 tyske soldater, mange av dem velutrustede og i god kampform, selv om det ble meldt om lav moral i noen leire.

Fra Berlin hadde partisekretæren Martin Bormann truet med å kjempe til siste mann i det som ble kalt Festung Norwegen, og den fanatiske Reichskommisar Josef Terboven satt ute på Skaugum med lignende ideer.

Kaotiske planer

På kontinentet sto nå flere millioner allierte soldater. Men det ble kjempet flere steder og de enorme mengdene med krigsfanger medførte at det knapt fantes en eneste soldat som kunne bli overført til Norge, verken for å kjempe eller for å trygge en kapitulasjon i ordnede former.

Mengder av meldinger, telegrammer, ordrer, kontraordrer, etterretningsrapporter og referater fra stabsmøter på høyeste hold i general Eisenhowers SHAEF og Churchills krigskabinett, forteller om planer som forandret seg, ofte flere ganger om dagen.

Den norske regjering i London kunne ikke slippe jubelen løs: Ville de vende tilbake til et land i ruiner med tusenvis av døde i et militært, meningsløst, desperat tysk farvel?

I Skottland sto 7000 norske soldater og verket etter å få delta i frigjøringen hjemme. Et bergkompani hadde vært en del av Den røde armé i Finnmark siden forrige høst, selv om bidraget deres mest var symbolsk. Men den eneste norske avdelingen som ble funnet verdig å tilhøre den første bølgen av allierte styrker, var et fallskjermkompani.

En stund lå det i kortene at en helnorsk amerikansk bataljon skulle få æren av å vise seg blant de første seierherrene på Oslos gater, men den kom først flere dager etter fredsfesten.

Det var et høyt spill: Noen få tusen luftbårne styrker mot en gigantisk, krigsvant hær. Britene var også nervøse for at den tyske marine og Luftwaffe skulle bruke Norge som et utgangspunkt for rene selvmordsangrep på britiske mål. Dessuten lå det en stor ubåtflåte i Norge, hovedsakelig i Trondheim.

Og den ferske Oberbefehlskommandant der Wehrmacht var ikke akkurat noen fredsmegler. General Franz Böhme var beryktet som Slakteren fra Kragujevac, en av de grusomste massakrene under den blodige krigen på Balkan, med 3000 ofre. Nå satt han i en bunker under Lillehammer Turisthotell og mottok ordrer fra storadmiral Karl Dönitz, Tysklands nye statssjef, samtidig som det kom telegrammer og kurermeldinger om at en britisk delegasjon satt klar med et hvitt Catalinafly i England for å få Böhme til å bruke fornuften og gi soldatene sine ordre om å legge ned våpnene og oppføre seg pent.

Men først måtte man stable på beina en militær styrke som skulle forhindre et blodbad i Norge. Oppdraget de skulle gjennomføre, hadde fått et passende navn: Operation Doomsday; det var duket for dommedag i Norge.

Nesten helt fra krigen brøt ut hadde de allierte lederne tumlet med planer om hvordan den skulle ende. Stalin, Churchill og Roosevelt ble i 1943 enige om at de ikke ville godta noe annet enn en «betingelsesløs kapitulasjon» av det slagne Tyskland.

Det ble utviklet en egen plan for frigjøringen av Norge, med kodenavnet Apostle. Men ville Tyskland falle sammen av seg selv, som et korthus, ville Hitler kapitulere samtidig på alle fronter, eller ville den store Wehrmachtstyrken i Norge bli holdt utenfor og derfor utgjøre en trussel, både mot konvoiene på Murmansk og et tysk utbruddsforsøk i Østersjøen?

En stund var både Churchill og Eisenhowers SHAEF så optimistiske at de så for seg et tysk sammenbrudd allerede mot slutten av 1944.

En skotsk general

Men de undervurderte den tyske motstanden. Og Eisenhower bekymret seg også over om Wehrmachtledelsen ville overføre mange av divisjonene sine fra Norge til Frankrike. Til slutt kom bare seks divisjoner fra Norge til å forsterke Atlanterhavsvollen, delvis takket være Milorgs sabotasjeaksjoner mot jernbane og togtransporter.

På bildene fra frigjøringsfestene, som varte fra 8. mai til 7. juni, ser vi oftest de norske motstandsheltene, som Gunnar Sønsteby, Max Manus og Jens Christian Hauge. Sannheten er at både Milorg, den norske regjeringen og den norske forsvarsledelsen i London med kronprins Olav som sjef, spilte en liten rolle i den første fasen av frigjøringen.

Den skotske generalen Andrew Thorne, sjef for the Scottish Command, var i noen uker diktator over Norge, med både militær og sivil makt. Det var ikke til hjemmestyrkene, men til ham at Wehrmacht overga seg.

Men så sent som de første dagene av mai, var general Thorne nærmest å regne som en hærfører uten hær, selv om det på papiret eksisterte en Task Force 134, med både norske, britiske, amerikanske og polske soldater.

Til slutt ble det likevel enighet om å benytte luftbårne styrker fra 1st Airborne Division. Det var disse soldatene som skulle rykke inn, via Sola og Gardermoen, så snart general Böhme hadde signert erklæringen om at de tyske soldatene ville forholde seg i ro og lojalt følge ordrer fra de allierte.

Og allerede 8. mai var en luftarmada på vei over Nordsjøen med medlemmene av Operasjon Dommedag om bord. De få tusen soldatene sto overfor en utfordring som kunne få de tøffeste krigerne til å kjenne det krible i mageregionen. De var helt og holdent avhengige av at tyskerne sørget for sin egen disiplin.

En tøffing

Slik ble sjefen for 1st Airborne Division på et vis den synlige frigjøreren av Norge, da han landet ved Oslo 9. april. Da var han allerede en berømt krigshelt. Han kom kjørende inn i Oslo i en kapret tysk bil med bare fire politifolk og to lag fra en av bataljonene sine hakk i hæl.

Generalmajor Robert Elliot Urquhart var en 43 år gammel kraftig skotte med lang krigserfaring bak seg. Han var kjent som en leder som ikke lot seg skremme av motgang, selv blant sine egne. En av flygerne hans uttalte at han var «en jævlig general som ikke så seg for god til å gjøre en sersjants jobb.»

Han skulle få god bruk for all sin tøffhet og energi under sin virkelige ilddåp. Han ble divisjonssjef under en av de største, allierte fiaskoer under hele krigen, Operation Market Garden. Han deltok selv under kampene om «A Bridge Too Far» ved Arnhem i Nederland, der divisjonens kampkraft ble så godt som utslettet. Han ledet likevel mennene sine alene i ni døgn mot det overlegne II SS Panzer Korps på en så dristig og effektiv måte at han ble kalt Helten fra Arnhem. Bare en firedel av divisjonen nådde tilbake til Storbritannia.

Nå var de 6000 mot 360 000 da de allerede 9. mai begynte avvæpningen av de veldige massene av seierherrer som med ett var forvandlet til krigsfanger. I virkeligheten fikk mange tyskere beholde de personlige våpnene, for å holde orden, både i sine egne rekker og i de store, mishandlede og utsultede flokkene av sovjetiske, polske og serbiske krigsfanger.

De satte også øyeblikkelig i gang med den andre veldige oppgaven: Å finne krigsforbrytere blant de tyske massene. Det var omtrent som nålen i høystakken og mange Gestapofolk utviste en utrolig oppfinnsomhet i å skjule seg mellom vanlige soldater.

Men det fantes både norske og tyske angivere som hjalp til, slik at Akershus festning og andre fengsler snart ble fylt av torturister og bødler. Josef Terboven kom de for sent til å arrestere; han sprengte seg i luften på Skaugum.

Og som det ikke var nok for Urquharts få menn, hadde de også i oppdrag å gjennomføre sabotasjeaksjoner, dersom Wehrmactavdelinger begynte å røre på seg. Det viste seg at det eneste stedet de møtte motstand, var blant marinesoldater i Trondheim.

Men de var forfulgt av motgang helt fra de lettet fra baser i Storbritannia i to bølger. Den ene måtte snu på grunn av dårlig vær, og flere Catailinafly styrtet med blant annet en flygeneral om bord. Til sammen mistet divisjonen 37 mann under overfarten.

Tiljublet

Etter krigen innrømmet Urquhart at han så for seg en kamp mot overlegne styrker da han landet. Og selv om det stadig ble overført soldater med fly og båter, kom den allierte styrken aldri opp mot mer en 30 000 mann. Etter hvert dukket det opp 40 000 Milorgfolk og 13 000 norske polititropper fra Sverige. Men frontfiguren, som ble tiljublet av Oslo-borgerne de første dagene, var Roy Urquhart, og det var han som tok imot kronprins Olav da han kom hjem 13. mai.

I disse nervepirrende ukene, som kunne ha krevd tusenvis av dødsofre, var general Thorne diktator i Norge. Men det var Urquharts fallskjermsoldater som, sammen med general Böhme, sørget for at skrekkscenariet aldri ble til virkelighet på norsk jord. 1st Airborne Division forlot Norge i august og ble oppløst i november 1945.

Denne saken ble første gang publisert 19/02 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.