Johnny Haglund i sporene etter nazi-legen
Norsk nazi-lege ble folkehelt i Argentina
Arne Høygaard rømte fra Norge i 1948, krysset Atlanterhavet i en 40 fots båt og slo seg ned som lege i en landsby dypt inne i Andesfjellene. Nazisten fra Norge ble lege-pioner, eventyrer og folkehelt i Argentina.
Selv om sommersola steker og lufta er tørr som i en ørken, hersker det en usedvanlig fredelig stemning i den lille fjellandsbyen Cachi (cirka 2400 moh). Omringet av fjell som strekker seg mer enn 6000 moh., lave hus av leire, vingårder og grønne åkre, er Cachi et eksotisk sted. Men å flytte hit fra Norge og bosette seg her resten av livet? Legge alt bak seg, prøve å glemme fortiden og skape et nytt liv i denne glissent befolkede dalen der språket, kulturen, klimaet og stort sett alt er annerledes enn hjemme i Norge?
For mange ville det vært utenkelig, men for den norske legen og nazisten Arne Høygaard representerte denne argentinske landsbyen en ny sjanse. Og når jeg vandrer rundt i gatene i landsbyen og snakker med innbyggerne, kan det virke som om ikke bare Høygaard ble født på ny her; også byen fikk tydeligvis et solid vitamintilskudd da den norske nazisten kom hit for snart 67 år siden.
Sykehuset i Cachi er oppkalt etter nordmannen, og her står det også en byste av den norske legen, finansiert av innbyggerne. Til og med en gate bærer hans navn, og retning nordvestover ruver et enormt fjellmassiv med ni topper – hvorav en bærer navnet til Arne Høygaard.
Flukten fra Norge
Arne Høygaard, født 1906 i Lillesand, utdannet lege ved universitetet i Oslo i 1931, dro til Russland og Nordishavet som sjømann, var på flere ekspedisjoner til Svalbard og Grønland og hadde stor interesse av det arktiske.
Vi snakker altså om en ekte nordmann så langt, men så kom krigen, og 16. juli 1940 meldte Høygaard seg inn i NS (Nasjonal Samling). Under krigens gang fungerte han blant annet som lege ved Hirdens flykorps, og fra 1941 ledet han Befolkningskontoret, som etter planen skulle bli Innenriksdepartementets høyeste sakkyndige i rasespørsmål. I tillegg hadde Høygaard en rekke venner fra blant annet SS, så det var vel aldri noen tvil om hvilken side legen fra Lillesand tilhørte.
Hans synder under krigen var likevel ikke av de verste, så under landssvikeroppgjøret ble Høygaard i 1948 dømt til kun 18 måneders tvangsarbeid med fratrekk for tiden han hadde tilbrakt i varetekt.
Men, som flere andre landssvikere etter hvert forsto, var kanskje ikke fengselsstraff det verste. Verre var den sosiale fordømmelsen fra medborgere. Og muligens var det nettopp dette, samt en beviselig eventyrlyst, som førte til at Arne Høygaard begynte å lete etter muligheter for å rømme fra Norge mens han ventet på å sone de siste månedene av sin straff.
Etter to mislykkede fluktforsøk la Høygaard og fem andre ut fra Risør i skuta «Nordland» (senere omdøpt til «Nord»), i juli 1948. De dro sørover til Spania, langs Portugals kyst og videre til Huelva sør i Spania. Ferden var full av motortrøbbel, dårlig vær, lite mat og en rekke andre problemer. Men gjengen hadde også positive opplevelser, og ifølge Arne Høygaard var karene inne på tanken om å bli værende i Huelva. Samme kveld ble de imidlertid kastet ut av havnen og satte kursen mot Tanger i Marokko.
I Tanger ble mennene, på oppfordring fra den norske justisministeren, arrestert av franskmennene. En måned ble de sittende i det beryktede Alcazar-fengselet, før de slapp løs mot meldeplikt. Etter to måneder i Tanger uten særlig med penger eller mat, klarte imidlertid rømlingene Høygaard og Vagn Knutsen å trikse til seg både sjømannspass og 2000 kroner fra den norske visekonsulen i Tanger.
Med dette kom de seg til Kanariøyene, der skuta «Nord» nå lå. De mønstret på sammen med syv andre, og ved juletider 1948 la den 50 år gamle og 40 fot store skuta ut på det store havet i retning Argentina.
– Grusom krig
– Det var så trangt om bord på denne skuta at flere av karene måtte sove på dekk, og de hadde knapt med mat, humrer Humberto Oliver (81). Den tidligere ordføreren i Cachi og hans kone Maria (81) kjente Høygaard personlig.
– Han var en fantastisk mann, minnes de begge når jeg treffer dem i deres hjem i Cachi. De har en rekke historier å fortelle om Høygaard, og de nærmest skryter av at de kjente ham. Men når det kommer til Høygaards liv før Argentina, vet de overraskende lite.
– Han sa at krigen var grusom, men ellers snakket han aldri om det, innrømmer de. Båtturen over Atlanterhavet fortalte han imidlertid om.
– Det var litt av en bragd, hevder Humberto, og minnes Høygaards beskrivelse av møter med haier, ekstrem varme og dager uten så mye som et vindpust i seilet.
– De spiste linser og fisk, ja, særlig linser, så hver gang Arne fikk servert linser i ettertid, sa han klart fra om at han ikke skulle spise en eneste linse resten av sitt liv, ler ekteparet.
De roser den norske legen opp og ned, og slik var også mottagelsen Høygaard og de andre seilerne fikk da de etter 39 dager til sjøs ankom Buenos Aires 1. februar 1949.
– De ble møtt som helter etter å ha krysset Atlanterhavet i en liten balje av en båt. Flere hundre mennesker, presse og radio hadde møtt opp på kaia, forteller Humberto.
– Før Høygaard dro fra Norge, hadde han opprettet kontakt med helsesjefen her i Saltaprovinsen, kan Martha Rollhaiser (53) fortelle. Av alle jeg snakker med i Argentina, hevder hun å være den som kjente Høygaard best.
– Jeg er niesen til Høygaards argentinske kone, skryter Martha og stikker nesen høyt til værs når hun forteller at ja, hun var Høygaards favoritt. Da mannen hennes levde, tilbrakte hun hver eneste fridag sammen med Høygaard og hans kjæreste og etter hvert kone, Theresa Flores.
Martha forteller at Høygaards venn – nordmannen og legen Kjeld Quist Christensen, som allerede var i Salta da Høygaard flyktet fra Norge – hadde lagt inn et godt ord for Høygaard hos helsesjefen, Dr. Cermisoni. Og siden politisk fortid ikke betydde noe i Argentina på den tiden, og provinsen i tillegg manglet leger, var Høygaard hjertelig velkommen.
Høygaard var en måned i Buenos Aires for å ordne med papirer før han satt to døgn på toget til Salta. Først ble han plassert i byen Morillo, men der likte han seg ikke. Men omtrent ett år etter at han forlot Norge, ble han sendt til fjellandsbyen Cachi.
– Her fant han sitt paradis, hevder Martha.
Døpt av en jøde
I dag har Cachi rundt 5300 innbyggere, men tilbake i 1950 bodde det kun 800 innbyggere i denne lille fjellbyen. Det må ha vært litt av en overgang for en nordmann å bosette seg her, men i løpet av mine fem dager i landsbyen og en rekke intervjuer med både gamle venner av Høygaard, gjenlevende pasienter og to av hans tidligere kolleger, er det ingen tvil om at Høygaard virkelig fant seg til rette. Og det er litt underlig med tanke på Høygaards nazistiske fortid, for stort sett besto – og består – Cachi av små, mørke mennesker.
Men når jeg sier at Høygaard startet et nytt liv her, kan det virke som om han gjorde det på alle måter.
– Høygaard konverterte til katolikk, minnes Humberto og ler. Ordføreren gjorde et par undersøkelser om Høygaard tilbake på 70-tallet og fant ut at legen hadde en litt grumsete fortid.
– Det brydde vi oss ikke om, han var vår Arne – men jeg innrømmer at jeg humret litt da han konverterte, for Arnes gudfar var min svigerfar, José Greenberg, og han var jøde. Og jeg vet jo at i nazistenes øyne er en jøde alltid en jøde – uansett hvilken religion han dyrker, ler Humberto.
Høygaard lærte seg spansk, kjøpte seg et stykke jord, bygde en «finca» – liten gård – og begynte å dyrke jorden. Han kalte seg doktor på dagen og bonde på ettermiddagen. Men det var ingen dans på roser å være den eneste legen i mils omkrets.
– Han ble ofte kalt ut til avsides gårder og kunne tilbringe ett døgn i strekk på hesteryggen i forbindelse med sykebesøk, ofte på smale, til tider livsfarlige stier mer enn 4000 moh. Og lønna hans var vel rundt 10 000 pesos (cirka 500 kroner) i måneden, forteller den tidligere ordførerens kone. Maria var en av Høygaards pasienter og hevder nordmannen ofte beklaget seg til henne om sin arbeidssituasjon.
– Vi kan vel innrømme at helseministeriet i Saltaprovinsen den gang nærmest var ubrukelig, og legene fikk luselønn for sitt arbeid, innrømmer Maria. Men hun husker også da Høygaard etter hvert begynte å forlange betaling fra de av pasientene som tilkalte ham for småting og som i tillegg hadde penger.
– Det ble ikke godt mottatt, ler hun, men påpeker at Høygaard aldri sa nei – og han forlangte aldri så mye som en peso fra fattige familier uansett hvor mye tid og arbeid det tok å hjelpe dem.
Glemmer aldri Arne
Selv om nær alle jeg snakker med i Cachi vet hvem Høygaard var, må jeg lete for å finne folk som møtte ham personlig. Det er tross alt mange år siden nordmannen vandret rundt i disse gatene. Men når jeg treffer noen som kjente Høygaard, lyser de opp av glede – sånn som Rakel de Torres (83). Først blir hun litt stum før hun smiler:
– Arne Høygaard vil jeg aldri glemme.
Rakel jobbet som sykepleier sammen med Høygaard og husker godt da nordmannen kom til Cachi i 1949.
– Arne tok over for en annen norsk lege, Torleif Kiserud, forteller hun og husker godt hvordan Høygaard, til tross for begrensede ressurser, tidlig fikk et stempel som nærmest mirakelmann.
– En dag kom noen bærende på en kvinne som var bitt av en edderkopp – sort enke – forteller hun og fortsetter:
– Arne ga kvinnen en morfinsprøyte, men visste ikke hva mer han kunne gjøre før jeg fortalte at de som har blitt bitt – og overlevd – er immune. Da tilkalte Arne en mann som tidligere hadde blitt bitt og overlevd, tok blod fra han og injiserte dette i kvinnen.
– Dagen etter var damen frisk, og Arne ble nærmest sett på som en trollmann, ler Rakel.
Allerede året etter at Høygaard kom til Cachi, kriblet eventyrlysten i kroppen hans. Sammen med to andre menn, en prest og en soldat, organiserte han en ekspedisjon til toppen av Nevado Cachi – et 6380 meter høyt ubesteget fjell nordvest for Cachi. Ekspedisjonen ble en suksess, og Høygaard kalte toppen Cumbre Libertador. Lite visste han den gangen om at den nest høyeste toppen i fjellmassivet, en 6185 meter høy tind, skulle bære hans navn 66 år senere.
Til tross for en rekke problemer med korrupte politikere, en udugelig og kaotisk helseadministrasjon, samt trøbbel med politi og andre autoriteter, trivdes Høygaard godt i Cachi. Og høsten 1951 kom hans norske kone sammen med parets to barn, Sidsel og Bernt.
– Meningen var nok at vi skulle bosette oss der, kan Bernt fortelle. Han tror årsaken til at de dro tilbake til Norge, var at hans far allerede var involvert med en annen kvinne – Theresa.
– Mor hadde heller ingen tro på at Argentina kunne by på noen gode fremtidsutsikter for oss barna, så etter litt over to år reiste vi hjem igjen, minnes Bernt. Han husker godt Cachi og var her sist i 2006.
Arne Høygaards norske kone dro aldri tilbake til Argentina, og etter hvert ble ekteparet separert og skilt.
Til Sydpolen
I dagboken sin omtaler Arne Høygaard sykepleieren Theresa Flores en rekke ganger – at de ble et par, nevnes derimot aldri. Men det ble de, og i 1974 giftet de seg. Og det er først og fremst hennes familie jeg møter her i Argentina. Samtlige av dem nærmest konkurrerer om hvem som kjente Høygaard best.
Barnebarnet til Theresa, Martin Flores, har brukt mye tid på å grave i Høygaards liv, og har en underlig historie å fortelle om nordmannen. I 1952 fikk Høygaard et brev fra presidenten i Argentina, Juan Peron, som inviterte ham til Buenos Aires for å diskutere en mulig argentinsk ekspedisjon til Sydpolen.
– Høygaard møtte presidenten, men da han på statens regning sov på luksushotellet Constitucion, ble rommet hans avlyttet. Høygaard skal da ha snakket nedsettende om Peron, hvilket førte til at han ble ekskludert fra ekspedisjonen, forteller Martin.
Høygaards sønn, Bernt, tror dog ikke særlig på den historien:
– Årsaken til at far ble utelukket fra ekspedisjonen var nok at han ikke var militær, samtidig som Peron like etter denne episoden ble avsatt ved et militærkupp, slik at ekspedisjonen uansett ikke ble noe av.
Bernt legger likevel til at historien ikke er helt usannsynlig.
– Peron var jo kjent for å være litt paranoid og skal ha spionert på og avlyttet mange rundt seg.
Dødsdagen minnes
Etter mange år i Cachi flyttet Høygaard til byen Salta og jobbet som provinsens helsedirektør i to år før han startet privatpraksis som barnelege i byen. Men da han pensjonerte seg i 1977, flyttet han tilbake til gården i Cachi.
I 1981 reiste Høygaard tilbake til Norge for første gang siden han forlot sitt hjemland i 1948, men han var da kreftsyk. Høygaard døde i Salta 15. desember 1981, rett etter at han hadde kommet tilbake fra Norge.
Av alle jeg har snakket med under mitt opphold i Argentina, er det kun to personer som kjente litt til Høygaards fortid – Humberto og Martin. Begge forsvarer hans fortid som nazist. Og kanskje har Humberto rett når han sier følgende:
– Arne gjorde kanskje noe galt tidlig i livet, men han gjorde opp for seg med god margin fra den dagen han satte sine føtter på argentinsk jord.
Og én ting er i hvert fall sikkert – Arne Høygaard må ha gjort en utrolig jobb som lege i et grisgrendt strøk langt fra sitt hjemland. Det var først etter sin død han ble hedret for dette, og i dag holdes det fortsatt minnegudstjeneste den 15. desember hvert år i landsbykirken i Cachi. I 2015 fikk Høygaard en utmerkelse for sitt arbeid som legepioner i Saltaprovinsens utkantstrøk.
– Han var kanskje en folkefiende i Norge, men her i Argentina var Høygaard en folkehelt, avslutter Humberto.
Denne saken ble første gang publisert 23/05 2016, og sist oppdatert 10/07 2021.
