Ingrid (23) styrte skapsprengerbanden

Norges verste kvinnelige kriminelle

Da Ole Grøterud fra Ådalen ble dømt for rovmord 1929, var det ingen i bygda som var spesielt overrasket. Mer oppsiktsvekkende var det at han la skylden på sin 18 år gamle datter, Ingrid Marie.

Ole Grøterud (t.v.) og Ingrid. Ole fikk livsvarig fengsel. Ingrid 
slapp unna med 8 måneder.

Ole Grøterud (t.v.) og Ingrid. Ole fikk livsvarig fengsel. Ingrid slapp unna med 8 måneder. Foto: Ukjent

Publisert

Dette var første gang Ingrid Marie Grøteruds navn figurerte i avisenes overskrifter. Det skulle ikke bli den siste. Rovmordet fant sted i bygda Ådalen på Ringerike – ikke langt fra Hønefoss.

I bygda var Ole Grøterud en fryktet mann. Det var godt kjent at han hadde et oppfarende sinne, og både knyttnevene og kniven kunne sitte svært løst. Han var tidligere dømt for vold og fyll – men belønnet kun med mindre dommer. Han bodde i en liten, rødmalt stue mellom veien og innsjøen Sperillen med kone og tre barn.

Med årene ble den økonomiske situasjonen for familien Grøterud stadig verre.

En høstdag i 1928 var Ole og Ingrid ute på bærtur. Der ble det snakket om den problematiske økonomien.

Og midt oppe i blåbærlyngen ble det lagt en plan. Den gikk ut på å avlegge kjøpmann Ole Flekkerud et besøk.

 

Les også: Reddet Leif Tronstad

 

Slik ble den beryktede Ole Grøterud etterlyst etter drapet i Ådalen. Etter en intens politijakt over hele Østlandet, ble han til slutt tatt på en låve i Vestfold.

Slik ble den beryktede Ole Grøterud etterlyst etter drapet i Ådalen. Etter en intens politijakt over hele Østlandet, ble han til slutt tatt på en låve i Vestfold. Foto: Ukjent

Rovmord

Besøket begynte som en handel. Men da Ole ble oppfarende over prisforlangende på ett kilo sukker, begynte de to å krangle. Og dette var vel etter Oles plan.

Slik gikk det til at Ole til slutt knivstakk Flekkerud. Og han var blitt morder.

Utenfor huset sto Ingrid. Planen de to hadde klekket ut, var at hun skulle holde vakt, mens faren var inne og forsynte seg av Flekkeruds kasse og oppsparte midler. Det hadde lenge gått rykter om at handelsmannen hadde minst 50 000 kroner liggende. Det ble senere funnet dynamittpatroner på åstedet, så Ole hadde sannsynligvis tenkt å sprenge både Flekkerud og huset i lufta. Etterforskerne mente han avbrøt forsøket da Ingrid varslet om folk i nærheten.

Etter rovmordet stakk Ole og Ingrid fra bygda. Ryktene begynte å gå, og da politiet rullet inn i Ådalen med mannskap og eksperter, satt de ganske snart igjen med ett inntrykk: Hvis noen i bygda kunne gjøre noe så grotesk – ja, så var det Ole. Og slik gikk det til at Ole og Ingrid ble etterlyst over hele landet. Etter noen uker ble Ole tatt i en låve i Vestfold, mens Ingrid hadde dratt til Oslo.

Ole nektet ved arrestasjonen enhver befatning med saken. Det gjorde imidlertid ikke Ingrid. Hun fortalte alt. Og da hun påviste hvor faren hadde skjult både drapsvåpen og blodige klær, hadde den godeste Ole et visst forklaringsproblem. Tilståelsen kom da også ganske raskt.

 

 

Ingrids plan

Ole Grøterud bodde her i en 
liten stue ved Sperillen med kone og tre barn. De levde i utpreget fattigdom.

Ole Grøterud bodde her i en liten stue ved Sperillen med kone og tre barn. De levde i utpreget fattigdom. Foto: Ukjent

I retten forsøkte Ole å pynte på sin egen befatning med drapet. Jo da, han hadde drept Flekkerud, men planen – ja, den var Ingrids. Det var hun som hadde organisert hele raidet. Pappa Ole var nærmest et slags redskap for datteren. Hevdet Ole. Han hadde aldri kommet til å gjøre noe sånt, uten henne. Og så var det jo slik at de trengte penger…

Ole Grøterud håpet selvsagt med dette å slippe billigere unna. At datteren eventuelt ble buret inne noen år, ja det tok han tydeligvis ikke så tungt.

Saken fikk voldsom oppmerksomhet og Grøterud-navnet prydet avisforsidene. Ole ble dømt til livsvarig fengsel. Ingrid fikk åtte måneder. Retten trodde ikke så mye på Oles påstand om at datteren hadde planlagt det hele. Det burde de kanskje ha gjort.

Dommen er likevel lett å forstå. Ingrid satt nå der i retten og så ganske så ungpike-uskyldig ut. Hun virket dessuten litt undermåls, bemerket avisreferentene. Stakkars jente, sa folk flest.

For mens Ole tok dommen uten å røpe en mine, brast hans unge datter ut i hysterisk gråt. Dommeren bemerket tørt at «hadde du trodd du skulle slippe unna enhver form for straff?»

Spørsmålet som ingen fikk svar på, var hvor pengene var blitt av. Ole hadde riktig nok noe penger mellom hendene etter ranet – noe ga han til Ingrid og noe til sin kone, før han stakk. Man fant også et par bankbøker og noen russiske rubler.

Men politiet konkluderte raskt med at han måtte ha gjemt unna mesteparten av ransutbyttet et sted. 

 

 

Hvor var pengene?

Dette førte for øvrig til at hele bygda begynte å lete. Men fant ingenting. Spekulasjonene gikk høyt. Hadde kanskje Ingrid fått vite, og forsynt seg?

Aftenpostens reporter oppsøkte sågar Oles far i hans enkle hytte ved veien i Ådalen. Den 80 år gamle mannen uttalte da at «… han kunne heller ha gitt mig pengene. Jeg skulde nok ha fått gjemt dem».

Spørsmålet som ingen fikk svar på, var hvor pengene var blitt av.

Ingrid hadde neppe kjennskap til pengenes skjebne. Men hun hadde utvilsomt lært noe av sin far. I mai 1929 slipper hun ut av fengselet etter endt soning. Deretter fikk hun seg jobb på et hotell i Oslo – men syntes nok det ble mye arbeid og lite penger.

Dermed slo hun seg sammen med en annen jente og to gutter, og spesialiserte seg på tyverier og innbrudd. Landhandlerier og jernbanestasjoner ble spesielt flittig besøkt, og stjålne biler ble fylt til randen med matvarer, skotøy og et bredt spekter av manufaktur.

Da banden omsider ble tatt og fremstilt for retten, var Ingrid blitt mye mer selvsikker og erfaren enn som hun fremsto i sin første rettssak. Hun kunne med overbevisning fortelle dommerne at hun ante ikke hvor alt tyvegodset kom fra, og hadde trodd alt var kjøpt på lovlig vis.

Dommen lød på fem års fengsel for guttene, mens 21 år gamle Ingrid nok en gang slapp billig unna. Hun fikk noen måneder i fengsel før hun ble overført til Grini fangehjem. Herfra rømte hun så etter kort tid.

Endelig ferdig sonet, skulle man vel kanskje tro at hun hadde kommet på bedre tanker. Men Ingrids kriminelle løpebane var på ingen måte over. 16. oktober 1933 hadde Aftenposten følgende tittel: «INGRID GRØTERUD I SPISSEN FOR BILENDE FORBRYDERKOMPANI».

Da hadde store deler av Østlandet i flere måneder vært hjemsøkt av det som politiet etter hvert karakteriserte som svært profesjonelle folk.

Man skjønte etter en tid at det var en sammenheng mellom alle innbruddene og skapsprengningene. Banden herjet i Akershus, Østfold, Vestfold, Agder, Hedmark og Oppland og forflyttet seg hurtig fra sted til sted.

Dette kunne de gjøre ved hjelp av raske biler. Mange innbrudd skjedde mens bilmotoren sto og ruste, slik at for eksmepel lyden av skapsrengningen skulle overdøves. Raskt inn og raskt ut, og så på vei til en butikk eller bank på en helt annen kant av landet. Derfor fikk da også Inrid Marie & co. tilnavnet «Bilbanden»

 

 

Ampert i retten

Ingrid selv ble nøkkelen til oppklaring av saken. Det begynte med at hun ble arrestert i Oslo. Aftenposten skriver: «Ved nærmere undersøkelser av den beryktede dames liv og levnet i den senere tid blev man klar over hvilke steder hun hadde opholdt sig». Deretter hadde politiet plassert ut spanere på disse stedene, og hvor man regnet med at hennes forbindelser ville dukke opp.

Allerede ved arrestasjonen av Ingrid forsto politiet at de hadde med forbryterverdenens «store» å gjøre, slik det sto å lese i Aftenposten.

Drapssaken i Ådalen skapte store avisover-skrifter. Her et av mange oppslag fra rettssaken.

Drapssaken i Ådalen skapte store avisover-skrifter. Her et av mange oppslag fra rettssaken. Foto: Ukjent

Og bekreftelsen kom da ingen ringere enn smugleren Arthur Antonisen innfant seg. På et annet sted dukket skapsprengeren og stortyven Karl Grøn opp og til slutt slo man kloa i den unge innbruddstyven Ivar Sundby.

Skapsprengereksperten Grøn var en høy kjempe, som da han ble fremstilt i forhørsretten, opptrådte direkte truende og begjærte seg løslatt omgående! Ingen av de andre innrømmet heller noe som helst.

Det må uansett ha vært litt av en kontrast for både politi og påtalemyndighet å forholde seg til at unge, spede Ingrid var en del av denne gjengen.

 

 

Rasende skapsprenger

Rettsoppgjøret for denne banden startet med at Ingrid Grøterud først fikk sin dom i forhørsretten, mens oppgjøret for resten av gjengen fant sted i byretten. Her ble Ingrid ført som vitne, og det ble et virkelig leven da hun ga særdeles lite smakfulle karakteristikker av bl.a. Arthur Antonisen (smuglerkongen som senere ble berømt forfatter, da som Arthur Omre) og ikke minst skapsprengereksperten Grøn.

Sistnevnte tok i bruk all sin fylde både fysisk, ved å bruse kraftig med sin muskuløse kropp – og verbalt, for å sette vesle Ingrid på plass.

– Det er sikkert at det har vært en forbindelse mellom Grøterud, Antonisen og Sundby, men når De prøver på trekke meg inn i dette så er det ren løgn! De er en løgner med altfor fri fantasi, vet De det Grøterud!!, (det var den gangen man tiltalte hverandre med De. Red. bem.) nærmest skrek han mot Ingrid Grøterud.

Skapsprengerbanden. Karl Grøn (øverst til v.), Ivar Sundby (øv. til høyre,), Arthur Antonisen (til v.) og Ingrid Marie Grøterud (til h.). Arthur hadde fortid som storsmugler av sprit og på dette tidspunkt en fremtid som en av Norges mest kjente forfattere – men da med etternavnet Omre.

Skapsprengerbanden. Karl Grøn (øverst til v.), Ivar Sundby (øv. til høyre,), Arthur Antonisen (til v.) og Ingrid Marie Grøterud (til h.). Arthur hadde fortid som storsmugler av sprit og på dette tidspunkt en fremtid som en av Norges mest kjente forfattere – men da med etternavnet Omre. Foto: Ukjent

Den svære skapsprengeren var rasende, og dommeren måtte roe ham ned.

Skapsprengerbanden var rullet opp. Alle ble dømt. Og Ingrid? Tja – etter dette hørte man ikke noe mer til en av Norges-historiens mest aktive kvinnelige kriminelle. Faktum er i alle fall at som 23-åring hadde hun skrevet seg inn i historiebøkene. Hun var i førkrigsårene en kriminell kjendis. Grøterud-navnet var så belastet at andre med etternavnet Grøterud rykket ut i media og kunngjorde at de ikke hadde noe slektskap til Ingrid Marie...

Ingrid Grøterud ble kjent 
over hele landet, og var en kriminell kjendis. Her er det oppslag om skapsprengerbanden.

Ingrid Grøterud ble kjent over hele landet, og var en kriminell kjendis. Her er det oppslag om skapsprengerbanden. Foto: Ukjent

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning