Fra arkivet

Ni døgn alene i jungelen

Hun var eneste overlevende blant 91 flypassasjerer. Blant de omkomne var hennes egen mor. For 17 år gamle Juliane ble det starten på et langt mareritt i en av Perus verste jungler.

FAKSIMILE: www.vimennpluss.no

FAKSIMILE: www.vimennpluss.no

Publisert

Turboprop-en Electra var ikke spesielt populært blant erfarne flygere. Til det hadde det vært altfor mye tekniske problemer med flytypen. Dette visste imidlertid ikke 17 år gamle Juliane, som i 1972 skulle fly fra Lima til Pucallpa sammen med sin mor, dr. Anna Maria Köpcke. Der skulle de møte Julianes far, Hans Wilhelm.

Foreldrene, Hans Wilhelm og Anna.

Foreldrene, Hans Wilhelm og Anna.

Juleferie med familien

Juliane tok eksamen ved Humboldt-skolen i Lima like før jul 1972. Moren, dr. Anna Maria Köpcke, var en kjent fugleforsker i Peru, mens faren Hans Wilhelm arbeidet i Pucallpa. Juliane og moren skulle reise til Pucallpa slik at familien kunne feire jul sammen. Slik skulle det ikke gå.


Vi trykket Julianes fantastiske historie i tre nummer i 1972. Alle ligger tilgjengelig på www.vimennpluss.no

Tragedien inntreffer

En time inn i flyturen slo tragedien til. Slik fortalte Juliane den selv, i artikkelen fra nummer 10-1972:

- Plutselig ble vi rystet av et skarpt lyn og et forferdelig tordenslag. Vi så flammer på den ene vingen. Mor ropte «Vi er fortapt!» Plutselig gikk alt rundt. Vi styrtet ned mot enorme urskogstrær. Så mistet jeg bevisstheten.

Flyet hadde styrtet i jungelen. Redningsmannskaper fant deler av ulykkesflyet spredt utover området, men ingen overlevende. Og naturlig nok gjorde det ulendte terrenget at det tok tid å samle de omkomne og få oversikt. Dermed gikk det lang tid før man visste at man satt igjen med 90 lik, og en savnet passasjer. Juliane var altså den eneste overlevende av alle som var ombord i flyet, også moren mistet livet i styrten.

Letemannskapene hadde en vanskelig jobb i den tette jungelen.

Letemannskapene hadde en vanskelig jobb i den tette jungelen.

Tragisk nok hadde Juliane selv forutsagt katastrofen, da hun tok farvel med bestefaren før avgang fra Lima. «Det er siste gang jeg reiser med Lansa. Den som reiser med Lansa, lander på buken!», hadde hun sagt til bestefaren.

Og den i etterkant morbide spøken ble ikke levert uten grunn – de siste to årene var 148 mennesker blitt drept i Lansa-fly som styrtet. Selskapet hadde altså en lite hyggelig statistikk, og flyet Juliane og moren reiste med skulle altså gjøre den atskillig verre.

Det grønne helvete

Da Juliane kom til seg etter krasjet satt hun fortsatt fastspent i setet, inneklemt mellom to omkomne passasjerer. Hun fikk av seg setebeltet, og begynte å lete etter moren. Juliane fant flere døde passasjerer, men ingen av dem var moren.

Etter hvert begynte natten å falle på, og Juliane måtte gi opp letingen.

Juliane var bare 1,58 høy, og veide 48 kilo. Hun var en god svømmer, men ikke noen utpreget atletisk jente. De fysiske forutsetningene for å overleve alene i jungelen var dermed ikke de beste, men på ett annet felt hadde hun en fordel: Med to foreldre som begge var forskere kjente hun jungelen. Familien hadde ofte vært på lange turer, hvor de hadde opprettet provisoriske leirplasser og Juliane hadde fått viktige lærdommer. Sannsynligvis hjalp dette henne å overleve strabasene som nå ventet.

Ferden begynner

Neste morgen lette Juliane gjennom flyvraket for å se om hun kunne finne noe å spise, men utbyttet var magert. Alt hun fant var noen kaker og litt godteri.

Sannsynligvis var den unge jenta i sjokk etter krasjet, for i stedet for å vente på hjelp ved flyvraket begynte hun å gå – inn i jungelen. Det var stikk i strid med alle råd i slike tilfeller, men sannsynligvis reddet det livet hennes. Myndighetene lette nemlig etter det styrtede flyet i ti dager, uten hell, og ga opp letingen. Dersom Juliane hadde ventet ved vraket, ville hun mest sannsynligvis ha omkommet av sult eller andre farer.

Jungelen var ifølge Vi Menns artikkel fra 1972 var svært tett, med utallige elver og bekker hvor det krydde av alligatorer og piraja, samt giftige sommerfugler og padder, slanger, taranteller og ildmaur.

Larver under huden

Aller verst var likevel plagene fra myggen. Vanlige moskitomygg var ille nok, men i Peru finnes det også en type mygg som skyver eggene sine inn under huden på byttet den stikker. Disse utvikler seg så raskt til larver, som lever under huden og gir store plager.

Juliane hadde blitt stukket av omtrent 50 av disse myggene, men foreløpig var hun mer opptatt av å forsere jungelens hindringer. Hver meter hun avanserte var et ork, men et lyspunkt åpenbarte seg etter hvert i form av Shanboya-elven. Elvene er jungelens motorveier, som ikke bare kunne hjelpe Juliane med å komme seg raskere fram, men også økte sjansene for at hun ville treffe på mennesker som kunne hjelpe henne. Den unge jenta brukte sine kunnskaper om jungelens vekster til å bygge en provisorisk flåte. Så seilte hun med strømmen, uten å vite hva som ventet henne.

Mot alle odds

Vi Menn nr. 10-1972

Vi Menn nr. 10-1972

Det som ventet henne var til sammen 9 døgn helt alene i jungelen. Mot alle odds skulle hun overleve og finne fram til sivilisasjonen.

Hvordan dette gikk til kan du lese om i vårt arkiv, www.vimennpluss.no. Her ligger absolutt alt vi har gitt ut siden 1951 tilgjengelig i digitale, søkbare versjoner. Julianes beretning publiserte vi som en føljetong i tre deler i 1972, med første del på trykk i nummer 10, 1972.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning