Forsvarets nye Hercules:

Nærkontakt i 500 km/t

Vi hopper over fjellryggen og kjenner G-kreftene lime oss til dørken mens vi svinger inn i neste dalføre. Vi er på taktisk lavflygings-oppdrag i Forsvarets nye Hercules.

NY HERCULES: C-130 J Hercules Luftforvarets nye transportfly - som fra neste år skal brukes i Afghanistan.
NY HERCULES: C-130 J Hercules Luftforvarets nye transportfly - som fra neste år skal brukes i Afghanistan. Foto: Håkon Bonafede
Sist oppdatert
KRAFTIG: Nye motorer med seksbladete propeller gir flyet god klatreevne og toppfart på 670 km/t.
KRAFTIG: Nye motorer med seksbladete propeller gir flyet god klatreevne og toppfart på 670 km/t. Foto: Håkon Bonafede
TAKTISK LAVT: Lavtflyging for å komme seg uoppdaget over Kvænangen.
TAKTISK LAVT: Lavtflyging for å komme seg uoppdaget over Kvænangen. Foto: Håkon Bonafede

Tiden da gamle late Herculeser ble brukt til å frakte soldater på perm og andre rutineoppdrag mellom landsdelene, er for lengst over. Nå er det taktisk trening for støtte til spesialoperasjoner som gjelder, under alle slags vær- og lysforhold både i Norge og Afghanistan. Før sommeren vil Luftforsvaret ha motatt fire nye nye Hercules-fly med en kostnadasramme på 3,5 milliarder kroner. ra neste år skal 335-skvadronen operere i Afghanistan med Hercules-fly.

V i har så vidt lagt Bodø by bak oss når fartøysjefen Morten skyver stikka fram og flater ut i 200 fots høyde. Foran oss tårner spisse fjell og en og annen trang fjord eller dal.

- Terrain, terrain!

Den syntetiske kvinnerøsten fra flycomputeren roper pliktskyldigst ut advarslene om kollisjonsfarene inntil Morten stiller inn taktisk modus. Foran oss har vi en av verdens mest spennende hinderløyper for en Hercules-pilot. Om lag 100 mil med fjordarmer, dalføre og bratte fjellvegger som skal gi oss beskyttelse mot oppdagelse i fiendeland.

Vi er med på den årlige vinterøvelsen Cold Response i Nord-Norge. Oppdraget for de to nye Herculesene Frigg og Idunn i Wagon flight er å ta seg opp til Altadammen og simulere fallskjermdropp.

Fornyet

Herculesen er det flyet i verden som har vært i lengst sammenhengende produksjon. Helt fra det første som fløy i 1954 til den nyeste versjonen, C-130 J eller Super Hercules, som Norge er i ferd med å få levert fire stykker av. På slutten var de 40 år gamle norske arbeidshestene i såpass dårlig forfatning at de ikke kunne brukes til skarpe oppdrag.

Utvendig er det minimale forandringer på flyet, bortsett fra at skroget er blitt fem meter lenger. Selve designet er så robust og velprøvd at det knapt kan forbedres. Men skinnet bedrar. For Morten og de andre flygerne på 335-skvadronen er selve innmaten i cockpit blitt heldigital med mulighet til å løse helt andre oppdrag.

Dessuten har de nye, kraftigere motorene gitt flyet 20 prosent større topphastighet og 40 prosent større rekkevidde, foruten at det klarer seg med 40 prosent av rullebanelengden til forgjengeren.

Rett før Lyngenfjorden passerer Idunn på styrbord side og glir inn foran oss og overtar som formasjonsleder. Selv om vi snakker om en 40 tonns flymaskin, på størrelse med et velvoksent passasjerfly, flyr hun som en terrengbil med vinger. Først grå og vanskelig å få øye på mot dvergbjerkbeltet i dalsiden. Så skifter bakgrunnen mot rent hvitt mens vi klatrer oppover langs fjellet.

Vi henger oss på og hopper bukk over fjellryggen før vi stuper ned i fjorden på andre siden. Kjenner hvordan vi først blir fjærlette før g-kreftene presser oss mot dørken i opptrekket.

Nye instrumenter

I HARDTRENING: Morten er blant pilotene som trener på taktisk lavtflyging. Fra neste år skal 335-skvadronen operere i Afghanistan.
I HARDTRENING: Morten er blant pilotene som trener på taktisk lavtflyging. Fra neste år skal 335-skvadronen operere i Afghanistan. Foto: Håkon Bonafede

Fra setet til loadmasteren Trym, bak og midt mellom de to pilotene, kan jeg se Idunn gjennom glassplaten foran hodet til copiloten, den såkalte HUD-en. Her blir all informasjonen pilotene trenger projisert med grønne tall og symboler, slik at de ikke trenger å senke blikket for å kikke på instrumentene.

Kjekt å ha i denne løypa, i hvert fall. Og ikke minst når man skal lande på korte grusbaner uten innflygingshjelpemidler.

- Det var her russerne skulle stoppes under Den kalde krigen, kommenterer Morten over Lyngen, før han melder inn det siste strekket.

- Ha en fin tur. Og fly forsiktig, legger tårnet i Alta til.

Kan laste 20 tonn

Bak i flyet har loadmasteren ansvaret under fallskjermdropp. I teorien kan 20 tonn med alt fra lette stridsvogner til katastrofehjelpesendinger slippes ut bakveien mens flyet er i lufta.

- Vi har droppet fallskjermjegere i mørket, foruten firehjulinger og snøscootere, tidligere i øvelsen, forteller Trym. Båter er også mulig. Et nytt konsept med ekstra styrefallskjerm har økt presisjonen betraktelig i forhold til tidligere.

Det er også plass til et Bell helikopter i lasterommet, men der går grensen for hva man kaster ut underveis.

Nattflyging

På skjermen med terrengkartet har et lite flysymbol satt kursen sørover igjen. Det er oss. På en annen skjerm står det skrevet med grønt nøyaktig på sekundet når vi vil lande i Bodø.

MODERNISERT HERC: Fem meter lenger, nye motorer og propeller er blant endringene på den nyeste versjonen av flytypen fra 1954. Nå heter den: C-130 J Hercules.
MODERNISERT HERC: Fem meter lenger, nye motorer og propeller er blant endringene på den nyeste versjonen av flytypen fra 1954. Nå heter den: C-130 J Hercules. Foto: Håkon Bonafede

Senere på kvelden inviterer nestkommanderende på skvadronen, Ørjan, på nattflyging til Evenes. Nå har hele besetningen fått på seg lysforsterkningsbriller. Både cockpit og lasterom er mørklagt, bortsett fra et grønt lysskjær som ikke skal ødelegge nattsynet.

Selv i mørket flyr vi så lavt at "Betty" begynner å mase igjen.

- Terrain ahead! Terrain! kommer det fattet, men meget bestemt fra computeren.

- Disregard, vi flyr visuelt, svarer Ørjan.

Litt senere får jeg låne brillene til annenpiloten og kan fastslå at det ikke er så vågalt å fly lavt i mørket likevel. Med briller er måneskinnet blitt til solskinn, som bader terrenget under oss. Alt er i grønntoner, men med to okularer beholder man allikevel dybdesynet.

- Går det an å lande med nattbriller? undrer jeg.

- Det er akkurat det vi skal, svarer Ørjan.

Idet vi passerer over flystripa på Evenes, kaller han opp tårnet og ber pent om de kan skru av rullebanebelysningen. Det er en forespørsel de ikke får altfor ofte. Men banen blir mørk..

Vi stuper nedover i mørket. Parkeringsplassen og riksveien er godt synlig, men akkurat dit vi skal, er det bare et svart hull. Så trer konturene av noe flatt og langt fram av mørket. Sekunder senere er vi trygt nede.

- Flyet er konstruert for å lande på rullebaner der sivile fly ikke kan, sier Ørjan, før han senker lastelemmen og slipper oss av. Til neste år skal Frøy og Idunn, sammen med Siw og Nanna, operere i Afghanistan.

Denne saken ble første gang publisert 26/03 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også