Andre verdenskrig

Det store båtkuppet

Det var en usedvanlig dristig aksjon av Milorg, men ikke en dråpe blod ble spilt. Og det midt på dagen, rett under nesene på de tyske vaktene.

Bilde fra originalartikkelen, hentet fra www.vimennpluss.no

Bilde fra originalartikkelen, hentet fra www.vimennpluss.no

Publisert Oppdatert

Sent på kvelden 8. februar 1945 ankom en mystisk armada Strømstads kyst. De svenske grensevaktene fryktet det var en tysk invasjon på gang, men sannheten var snarere tvert om: Armadaen besto av tolv norske båter, som Milorg hadde stjålet i Fredrikstad og Moss på usedvanlig frekt vis.

Motstandsmennene fra Fredrikstad hadde greid å stikke av med samtlige slepebåter i området, uten at hverken vaktposter, kystbefestninger, vakt- eller patruljefartøyer fattet mistanke.

Denne artikkelen er basert på en artikkel Vi Menn publiserte i 1977, der vi blant annet intervjuet lederen for operasjonen, Inge Steensland. Originalartikkelen kan leses i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no.

Den brente jords taktikk

Det var tyskernes ødeleggelser av okkuperte havner som var bakgrunnen for at Milorg ønsket å sikre seg slepebåtene. Etter hvert som de trakk seg tilbake, ødela tyskerne alt som kunne være nyttig for de allierte. Og de gikk særdeles grundig til verks, spesielt i Frankrike. Utenfor Le Havre ble hele 150 fartøyer senket, med det resultat at havnen var ubrukelig i fire måneder.

De allierte i London kjente til at tyskerne planla det samme ved en eventuell invasjon i Norge, og dette ønsket man å forhindre. Milorg etablerte derfor egne grupper i hver havn langs norskekysten. Disse gruppene av såkalte «havnecommandos» ble trent av Kompani Linge.

DS Donau lå på bunnen av Drøbaksfjorden. Tyskerne ønsket å heve skipet.

DS Donau lå på bunnen av Drøbaksfjorden. Tyskerne ønsket å heve skipet.

Fredrikstad havn var regnet som spesielt viktig, siden den ligger ved utløpet av Glomma. Uten slepebåter kunne ikke tyskerne ta båter inn eller ut av Glomma, og en egen aksjon ble planlagt for å kapre alle slepebåter i området.

Parallelt med aksjonen i Fredrikstad skulle man også kapre en stor redningsbåt som hadde ligget til reparasjon ved Moss Mekaniske Verksted. Tyskerne hadde planer om å bruke båten til å heve «Donau» fra Drøbaksfjorden.

Endring av planen

Den opprinnelige planen gikk ut på å senke slepebåtene på grunt vann, men Inge Steensland, som hadde blitt utpekt som leder for operasjonen, hadde innvendinger. Han mente det var bedre å få slepebåtene over til Sverige, siden de kunne komme til nytte ved en eventuell alliert invasjon. Forsvarets overkommando i London sa seg enig, og Steensland fikk godkjent sin dristige plan.

Inge Steensland ledet aksjonen. Han ble intervjuet av Vi Menn i 1977,

Inge Steensland ledet aksjonen. Han ble intervjuet av Vi Menn i 1977,

Inge Steensland hadde kommet seg over til England tidlig i 1941, og kjempet blant annet i Normandie under D-dagen i 1944. Han ankom Fredrikstad i januar 1945, og støtte umiddelbart på et problem. Steensland mente at gruppen trengte minst tre-fire uker på å planlegge og trene til aksjonen, men værgudene hadde andre planer. Temperaturen hadde ligget på 20 minusgrader i nesten tre uker, og hele havnet sto i fare for å fryse til. I så fall ville det ikke bli mulig å flytte båtene før til våren.

Planen måtte derfor fremskyndes kraftig, og 8. februar ble satt som dato for gjennomføring. Dette ga svært liten tid til forberedelser.

I løvens hule

Gruppen fikk det mildt sagt travelt. Dagene fram mot «D-dag» ble brukt til planlegging, rekognosering, våpentrening og øvelser på «silent killing».

Gruppen trente blant annet med brengun-maskingevær. I NS sine lokaler. FOTO: KEN/Wikimedia

Gruppen trente blant annet med brengun-maskingevær. I NS sine lokaler. FOTO: KEN/Wikimedia

Treningslokalet de fant, viser at Steensland og hans menn ikke var av den lettskremte sorten. En av gruppens medlemmer, Anker Pedersen, var vaktmester på Folkets hus i Fredrikstad. Dermed ble det besluttet å gjennomføre møter og trening der – og det i lokalene til Nasjonal Samling. På formiddagen brukte Nasjonal Samling lokalene som kontor, men så snart nazistene hadde forlatt lokalet snek Steensland og hans menn seg inn for å trene med utstyret sitt: Stenguns, Brenguns, US karabiner, granater…

Dette var selvfølgelig langt ifra risikofritt, og ved ett tilfelle var gruppen nær å bli oppdaget. Kun snarrådig tenkning fra vaktmester Pedersen forhindret katastrofen.

Mystisk annonse

Et nytt skremmeskudd kom dagen før operasjonen skulle gjennomføres. Noen rykket inn en annonse i Fredrikstad Blad 7. februar, der alle slepebåtskippere i området ble bedt om å møte på Folkets hus samme kveld. Steensland sendte en mann til møtet, hvor det ble oppbrudd etter kort tid fordi det ikke var noen som ledet møtet. Den dag i dag vites det ikke hvem som kalte inn til møtet, og hva hensikten var.

Et annet moment som ga Steensland og hans menn grunn til å være ekstra nervøse, var at tyskerne i dagene før aksjonen skulle iverksettes plutselig hadde økt vaktholdet i elven. Visstnok skjøt de på alt som rørte seg i elven, i frykt for at det kunne være flyteminer eller andre sprenglegemer.

Den store dagen

Så opprant 8. februar, da planen skulle settes ut i live. Og nå oppsto det nye problemer. Det virket som om alle slepebåtene i var på farten i havneområdet denne dagen, noe som vanskeliggjorde kapringen. Slepebåten «Fix» la så vidt til kai etter å ha slept to lektere, og ble sporenstreks kapret. Ellers var det kun to andre slepebåter, «Marnet» og «Hedvig», som lå ved kai. Steensland besluttet derfor at gruppen skulle fordele seg på disse to, fem mann i førstnevnte, og fire i «Hedvig». De tyske vaktene reagerte ikke på at såpass mange menn gikk om bord i de to båtene. Men de visste heller ikke at mennene gjemte maskinpistoler og pistoler under klærne.

Deretter gikk man i gang med å borde de andre slepebåtene i fart. Mannskapet på slepebåtene ble vist en ordre fra Forsvarets Overkommando om å gå til Strømstad, og fikk klar beskjed om at de risikerte å bli likvidert på stedet dersom de ikke lystret.

Enkelte av båtene bråsnudde i elven, med lektere på slep, og begynte å gå i motsatt retning. Likevel fattet ikke tyskerne mistanke. En etter én ble slepebåtene kapret, men faren var ikke over før de kom seg over grensen til Sverige. Og nye problemer dukket stadig opp. En lite samarbeidsvillig kaptein måtte overbevises ved hjelp av maskinpistol, mens en av slepebåtene var så godt som tom for drivstoff.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Slepebåten "Marnet" kom seg uskadd over til Strømstad.

Slepebåten "Marnet" kom seg uskadd over til Strømstad.

Verst så det ut for slepebåten som fanget oppmerksomheten til en tysk kanonbåt. Milorg-mennene la seg langflate på dørken, mens kanonbåten kom stadig nærmere og tyskerne ropte over til mannskapet på slepebåten.

Historisk

Les mer om hvordan den situasjonen med kanonbåten og resten av den utrolige aksjonen endte, og om etterspillet etter en av de dristigste aksjonene som ble gjennomført i Norge under krigen, i artikkelen som sto på trykk i Vi Menn nummer 28-1977. Utgaven ligger tilgjengelig i digital form i vårt arkiv www.vimennpluss.no, i likhet med alt annet vi har gitt ut siden starten i 1951.

I artikkelen kan du også lese at Steensland og hans menn forsøkte seg på nok et kupp 19. april. Da kapret de båtene D/S Activ og D/S Denofa, og målet var nok en gang Sverige. Heller ikke denne gang gikk ting helt som de skulle.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning