Massakren i Oradour

Under andre verdenskrig angrep franske motstandsfolk en tysk bilkolonne og stjal 600 kilo gull. Tyskerne svarte på grusomt vis – og hevnen gikk ut over lokalbefolkningen i den lille landsbyen Oradour.

Publisert Oppdatert

Det var lørdag 10. juni 1944 at de franske motstandsfolkene lå i bakhold da den tyske kolonnen kom kjørende. I løpet av aksjonen drepte maquisen, som den franske motstandsbevegelsen ble kalt i distriktet, de fleste SS-soldatene. De stakk av med gullet, og bortførte majoren Helmut Kämpfe. Det var naturlig nok et hardt slag for den tyske okkupasjonsmakten. For de tyske overordnede i distriktet, major Dickman og general Lammerding, var hendelsen spesielt tung. De hadde nemlig sett på kiloene med gull som sitt personlige pensjonsfond. 

Etter bakholdsangrepet søkte tyskerne hele natten etter den bortførte majoren og de 600 kiloene med gull, men til ingen nytte. Med tyske soldater og kontrollpunkter på hver eneste lille gate og veistubb, ble det likevel tydelig at motstandsbevegelsen ikke kunne ha fraktet den store mengden gull langt i løpet av natten. En kikk på kartet fortalte Dickman og Lammerding at det var ett sted som fremsto som et sannsynlig endepunkt for gullet, og muligens den bortførte majoren: Den lille landsbyen Oradour-sur-Glane, som lå kun 4 kilometer fra stedet hvor bakholdsangrepet ble utført. Nærheten til åstedet, kombinert med det faktum at en annen SS-soldat hadde vært bortført og brakt til Oradour noen dager tidligere, skulle vise seg å bli skjebnesvanger for Oradour. Den tyske hevnen skulle vise seg å bli spesielt bestialsk, selv etter SS-standard.

La lokk på hendelsen

Major Dickman samlet 120 tyske soldater, samt to franske kollaboratører som kjente både språket og området. Som leder for bataljonen valgte han kaptein Kahn, en grusom mann som var beryktet for sine forferdelige handlinger både i Frankrike og Russland tidligere. SS var i seg selv kjent for å være nådeløse og tidvis barbariske, men Kahn skal ha vært i en egen liga. I motsetning til vanlig praksis ble ikke den planlagte hevnaksjonen annonsert på forhånd, og heller ikke etter at den var gjennomført. Som regel ble slike hendelser brukt for å avskrekke innbyggerne fra å hjelpe motstandsbevegelsen, men det var ikke tilfelle med aksjonen i Oradour. Tvert imot la SS lokk på hendelsen både før og etter. Lokalpressen fikk forbud mot å omtale hendelsen, og da biskopen i området senere ville holde en messe til minne om de døde, nektet den tyske okkupasjonsmakten. Man vet ikke nøyaktig hvorfor, men i en artikkel i Vi Menn nummer 24-1988 lanseres det flere teorier om hva som kan ha vært grunnen. Du kan lese hele artikkelen, samt alt annet Vi Menn har publisert i løpet av sin 65 år lange levetid, i vårt digitale arkiv. Tilgang skaffer du deg på Vi Menn+.

Nådeløs hevn

Bataljonen ankom altså Oradour uten forvarsel, og gikk i gang med å samle innbyggerne etter at Gestapo hadde sperret av området. Også i området sør for landsbyen ble innbyggerne samlet sammen, og ført inn til Oradour. Dette må ha vært fordi man mistenkte at noen av dem gjemte gullet som hadde blitt kapret av motstandsbevegelsen. Innbyggerne ble drevet ut av husene sine, som deretter ble satt i brann eller sprengt med håndgranater. Tyskerne var nådeløse – ikke en eneste mann, kvinne eller barn skulle slippe unna.

 Oradour hadde normalt i overkant av 300 innbyggere, men tallet hadde steget til mer enn det dobbelt på grunn av ankomsten av evakuerte fra andre deler av Frankrike, samt landflyktige spanjoler som hadde rømt fra borgerkrigen. I tillegg ankom den tyske konvoien den dagen tobakksrasjonen skulle utdeles, noe som brakte bønder fra hele distriktet til landsbyen, samt en stor legesjekk av distriktets barn. Det befant seg altså både voksne og barn i Oradour, som vanligvis ikke ville vært der. Det skulle vise seg å bli fatalt for dem.

Massakren starter

Tyskerne gikk i gang med å undersøke identiteten til alle som befant seg i landsbyen, og ransaket hvert eneste hus. I noen hus lå det gamle eller syke som ikke kunne flyttes. Flere av dem ble skutt på stedet. På landsbyens torg ble de andre 650 menneskene samlet, mens Dickman iakttok det hele i taushet. Kvinner og barn, i alt 450 av dem, ble skilt ut i egne grupper og ført til kirken. Mennene ble ført inn på låver.

Operasjonen hadde så langt foregått i relativt stille og rolige former. Da alle innbyggerne var på plass i henholdsvis låver og i kirken, brøt et enkelt pistolskudd stillheten. Dette var klarsignalet for å starte grusomhetene. Nå fulgte lyden av maskingevær, mennesker som skrek i dødsangst, og fortvilte rop om hjelp. SS-soldatene meiet ned de forsvarsløse innbyggerne, ingen ble spart. Etter 30 sekunder lå alle mennene som var innesperret i låvene på gulvet. De var imidlertid ikke døde – soldatene hadde siktet lavt, og de fleste var truffet i bena. Kun noen få var døde. Dette ble sannsynligvis gjort etter ordre fra Dickmann. Han tok for seg de sårede mennene, en etter en, og forhørte de om det stjålne gullet. Etter hvert som de ikke kunne gi han svarene han ønsket, hevet han selv pistolen og skjøt de i hodet.

Kun en liten håndfull menn greide å rømme fra ugjerningen, og er grunnen til at man i dag vet hva som skjedde den blodige dagen i 1944.

Brent i hjel

Da Dickman til slutt ga opp forhørene, var omtrent halvparten av mennene i live. Soldatene samlet strå og annet brennbart materiale, og satte fyr på låvene. Skrikene fylte den lille landsbyen.

Heller ikke kvinner og barn ble spart. Inne i kirken hadde soldatene båret inn en kasse med tre lunter. Disse ble tent, og tykk, svart røyk fylte kirken. Tanken var at den gedigne røykgranaten skulle kvele alle kvinnene og barna som var innesperret i kirken, men planen viste seg ikke å være rask og effektiv nok. Soldatene hev derfor inn flere håndgranater, og fyrte løs mot kirken med mitraljøser. Etter kort tid sto kirken i lys lue, og taket raste ned.

Deretter gikk soldatene i gang med å jevne byen med jorden.

Hemmeligheten bak gullet

I dag står Oradour som SS-soldatene forlot den. Landsbyen har blitt vernet som et nasjonalt minnesmerke over en av de mest grusomme hendelsene i Frankrike under andre verdenskrig.

Dickman og hans håndlangere lykkes ikke i å spore opp det stjålne gullet. Men i artikkelen fra 1988 kunne Vi Menns lesere lese hva som skjedde med det. Det kan altså du også, ved å skaffe deg tilgang til vårt digitale arkiv, Vi Menn+.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning