Jakten på den afrikanske gaupa

Vi Menn har vært med på gaupejakt der hundene klatrer i trær, jaktvåpenet er en klubbe, og byttet er Afrikas sterkeste kattedyr i forhold til størrelsen.

GAUPEFALL: Artikkelforfatteren med sin afrikanske gaupe.
GAUPEFALL: Artikkelforfatteren med sin afrikanske gaupe. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen
Sist oppdatert
TØFFE HUNDER: Hundene jager karakalen opp i trærne, og klatrer etter.
TØFFE HUNDER: Hundene jager karakalen opp i trærne, og klatrer etter. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Karakal

Karakal (Caracal Caracal) blir også kalt afrikansk gaupe eller ørkengaupe. Den lever i store deler av Afrika og er spesielt mangfoldig i Sør Afrika. Her blir den sett på som et skadedyr og dreper store mengder lam og annen buskap hvert år. Den er det raskeste av alle små kattedyr. En voksen caracal veier opp mot 20 kilo og blir over en meter langt. Dyret er nattaktivt og går for å være ekstremt sky. Det blir meget sjeldent sett på safarier eller i det ville.

Jakt på caracal er utrolig spennende og forholdsvis enkelt å organisere. Fra Norge kan blant annet XXL Adventure organisere jakt på den afrikanske gaupa for rundt 5000 kroner i troféavgift.

- Nå skyter du fanden ikke bikkjene mine¿da blir det ikke lett å være deg!

Jeg har så vidt håndhilst på Andrew Dankwerts før første advarsel er avlevert. Det er en kald grytidlig morgen ikke langt fra den Sør Afrikanske byen Grahamstown. Kanskje litt for kald for hundeieren. Morgenkulde er likevel et bra tegn ifølge den lokale bonden. Grunnen til at vi er her er omtrent like sjarmerende som Andrew selv.

Den siste tiden har en karakal herjet besetningen med angoralam på den 6000 mål store gården.

Dødsskvadronen lukter katt

Nå er en lokal gjeng proffe jegere troppet sammen for å begrense skadene ved å jakte caracalen - den afrikanske gaupa.

- Når det er kaldt orker hundene mer. På dagen blir det over 30 varmegrader, da lukter det mindre av katten samtidig som hundene blir fortere utslitt, kommenterer Andrew.

Vi Menns utsendte har fått utlevert en gammel pumpehagle og noen buck shots. Dette er ikke vanlig skyts på lokal caracaljakt. Vi kjører forbi noen lammekadaver og stopper bilen i en liten klaring. Plutselig smeller det som et børseskudd og ut av bushen kommer det en gjeng lokale karer.

Norske jaktlag blekner

En stor sort mann kledd i blå kjeledress og vaskehatt leder troppen som får et norsk elgjaktlag til å blekne. Han kommanderer ut ordrer som en mitraljøse på lokalspråket xhosa. I den ene hånda holder han en stor pisk og leier en langbeint blodhund i bånd, i den andre har han en treklubbe. Pisken svinger av og til over hodet med høye smell. Den fungerer åpenbart som et signal for å kalle inn alle løshundene.

Ikke kosebikkjer akkurat

KARAKAL: Afrikansk gaupe.
KARAKAL: Afrikansk gaupe. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

Han har også tre fotsoldater og et helt kobbel hunder som ikke bærer preg av å være av det kosete slaget.

- Dette er den lokale dødsskvadronen som har vært ute og lett etter ferske spor fra før solen stod opp. Carcalen er stort sett nattaktiv. Treklubben han holder i hånda er vanligvis eneste våpenet disse gutta bruker på jakt bortsett fra hundene. Klubba kastes på gaupa når den har gått i et tre, om hundene ikke klarer å få tak i den, forklarer Andrew.

- Så hundene fanger vanligvis gaupa på bakken? Spør jeg litt undrende.

Andrew ser dumt meg.

- Disse hundene klatrer bedre enn bavianer! Hvis katten går i tre, tar det ikke hundene lang tid å få tak i den. Så om du vil skyte den, må du være der før hundene er på den, forklarer han.

Det er altså slik man jakter caracal med bluetick coonhound.

En bavian til frokost

Vi setter av gårde til fots langs en ravine. Dette skal være perfekt carcal-terreng. Katten liker seg gjerne i bratta hvor det er tett bush og noen større trær. Samtidig er det vann i form av en liten elv i nærheten; essensielt for caracalen.

Hundene blir kontrollert med plystring av hundeføreren og løpeguttene. Av og til drar hjelpemannskapet ut deler av små kaktuser fra bena til hunder som halter. Så setter hundene i vei med skrik oppover skråningen.

Jeg blir holdt tilbake av en av fotsoldatene. Han har sett en bavian, og vil spare meg for krefter. Og riktig nok, etter noen minutter med piskeslag og stram plystring er hundene tilbake.

- De trengte vel bare litt frokost, smiler hjelpemannen gjennom rastaflettene.

Afrikas sterkeste katt

Etter noen timer er det fortsatt ingen tegn til noe gaupe. En ny strategi etter et ferskt lammekadaver legges.

JAKTLAG: Det som ttengs er et knippe tøfe hunder og noen karer som er like tøffe.
JAKTLAG: Det som ttengs er et knippe tøfe hunder og noen karer som er like tøffe. Foto: Hans Kristian Krogh-Hanssen

- Jakt på caracal er veldig uforutsigbart. Ofte kommer katten seg unna. De er smarte, og ikke minst sterke. Caracal er det kattedyret i Afrika som er sterkest i forhold til størrelsen sin. Hadde vi ikke brukt mange hunder, så hadde en av dem vært lett match for katten. Den er et av få små kattedyr i Afrika som er kjent for å drepe bytte større enn seg selv, forteller Andrew.

Overvær på Karakal

Jeg blir nok en gang sendt ut med hundeførerne og vi sirkler inn et lite parti buskas under en klippe. Plutselig stopper hundekommandanten opp. Han slipper blodhunden og den tar opp sporet, tar tilsynelatende overvær av noe og forsvinner. Resten av hundehalene står som teleskopantenner der flokken forsvinner inn i buskaset etter den. Ikke lenge etter er det full los.

Jeg løper etter det jeg er mann for, og kommer frem i det to av bluetickene er på vei opp i et tre. Rett over dem sitter en velvoksen caracal med flekkede tenner som hveser stikkende. Jeg rekker akkurat å sette et raskt skudd i katten, som fryser på stammen i skuddet. Ikke lenge etter er hundene på den og drar det som viser seg å være ett velvoksent hunndyr ned av treet.

Så begynner den virkelige kampen. Mellom hundeførerne og flokken med glefsende kjøtere som vil ha gaupa.

Når det endelig er orden i rekkene, kan det konkluderes med at det ble flere enn 16 hull fra en buckshot i caracalen. Og fornøyde lokale bønder og et stort glis rundt skribentens munn!

Denne saken ble første gang publisert 06/02 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også