Botsfengselet – et menneskelaboratorium

Isolasjon, tortur og frekk flukt

Ikke som i «Olsenbanden». I virkelighetens verden skjuler den 160 år gamle «Botsen» tusenvis av tragiske skjebner – og en direktør som sverget til kadaverdisiplin, total isolasjon – og tortur.

Botsfengselet i all sin monumentale fylde ble reist på Åkebergløkka på Grønland, og besto av 5 400 000 teglstein. Fangene ble iført maske de få gangene det var fare for at de ble eksponert for andre innsatte.

Botsfengselet i all sin monumentale fylde ble reist på Åkebergløkka på Grønland, og besto av 5 400 000 teglstein. Fangene ble iført maske de få gangene det var fare for at de ble eksponert for andre innsatte.

Publisert Oppdatert

Botsfengselet sto ferdig i 1851. Da hadde politikerne lenge kranglet om kostnadene og budsjettoverskridelser. Akkurat der er det kjente trekk å spore til dagens Norge. Utover det var det definitivt forhold som man i dag vil kunne stemple som fremmed. På den tiden kunne man fortsatt forlyste seg med offentlige henrettelser i Oslo. 5000 mennesker var for eksempel til stede da Vilhelm Priess skred inn på skafottet på Etterstad rettersted. Da øksen falt, kunne folk konstatere at samfunnet hadde fått sin hevn for rovmordet herr Priess hadde utført.

Derfor var det nok en allmenn oppfatning at voldsmenn og kriminelle skulle straffes hardt. Botsfengselet ble bygget etter den såkalte Philadelphia-modellen, hvilket enkelt sagt baserte seg på isolasjonsprinsippet. Fangene skulle holdes helt adskilt, ikke se hverandre og ikke kommunisere på noen som helst slags måte.

Botsfengselet var Norges første landsfengsel. Da det sto ferdig, var det i sin tid meget moderne. Planen var å bygge ytterligere seks landsfengsler i Norge, men pengene strakk ikke til og det ble med tanken.

 

 

Legendarisk

Den første direktøren på «Botsen» het Norum. Han var en trivelig kar, og etter å ha vært vitne til selvmord, galskap, vold, desperasjon og fysiske helseproblemer skjønte han at isolasjonen kunne ha en finger med i spillet. Han slapp derfor fangene tidvis ut av sine 2x4 meter store celler til en lufteplass som ikke var vesentlig større. Han tillot til og med at fangene kunne arbeide sammen ute på fengselets åker.

I 1858 takket Norum for seg. En ny direktør skred inn i fengselet, og ble der i 33 år. Hans navn var Richard Petersen, og ble en legendarisk skikkelse i fengselets lange historie. Han var sterkt uenig i Norums «slappe regime», og han avskaffet straks fellesarbeidet, før det også ble slutt på de ekstra luftetimene i fellesskap om sommeren. Han begrunnet dette med at han ville stoppe kommunikasjon mellom fangene, og at «fangene ble sløvet av all solen og dermed fungerte dårligere i arbeidet» (som besto i diverse aktiviteter på cella, som spikking av trehester osv.).

Et aldri så lite avbrekk i hverdagen var gudstjenestene hver søndag og helligdag. Den foregikk ved at presten holdt sin preken på hver fløy, mens fangen satt med celledøren delvis åpen eller bak et skjermbrett. I 1887 kom den nye kirken på plass, og den hadde 237 enmannsbåser plassert langs rekker omtrent som i et amfiteater. På den måten kunne alle fangene se presten og presten se alle fangene, uten at fangene kunne se hverandre.

 

Standhaftig direktør

Direktør Richard Petersen

Direktør Richard Petersen

Kommunikasjon fangene imellom var strengt forbudt. Det ble gjort mange forsøk med bankelyder, noen klarte å slå hull i veggen slik at man kunne snakke til den innsatte i nabocellen, og det ble sendt meldinger via snorer som ble fanget opp av fangen på cella i en etasje under. 

Det siste forsøkte man å sette en stopper for ved at det ikke var papir å oppdrive på cellene. Helt frem til 1937 ble treull brukt i stedet for dopapir. Treullen var jo noe besværlig å skrive på. Hvor velegnet treullen var som erstatning for dopapir, skal vi ikke dvele ved her.

Kommunikasjons- og isolasjonspolitikken i fengselet hadde sitt opphav i tanken om at innsatte ikke skulle bli korrumpert av de mest belastede fangene, og på den måten motivere folk til å utøve mer kriminalitet og forkludre intensjonen om at den innsatte skulle slippes ut i samfunnet igjen som lovlydig borger.

 

Allerede da direktør Petersen tiltro i 1858, hadde man ute i den store verden begynt å innse at å holde folk i total isolasjon var lite hensiktsmessig, og førte til store psykiske problemer for fangene. Derfor var flere fengsler i Europa og i USA i ferd med å gå bort fra den type strafferegimer.

Det påvirket imidlertid ikke direktøren på botsfengselet. Han var hellig overbevist om at isolasjon ville føre folk fra en verden i synd og kriminalitet over til lovlydighet.

Botsen fra innsiden med celler på rekke og rad i bygningens ganger og fløyer.

Botsen fra innsiden med celler på rekke og rad i bygningens ganger og fløyer.

Når noen av hans innsatte viste klare tegn på sinnslidelser, hadde Petersen diagnosen klar: De simulerte sinnssykdom for å komme seg vekk fra Botsen. Resepten var gjerne ytterligere straff.

Straffemetodene var vann og brød i «dunkel celle» i opptil fem dager – av og til ennå lenger, og hvis ikke det hjalp, grep han til torturmetoder. Det kunne bety regelrett rising eller aller helst «bespylning». Med brannslangen lot han fangene få smake iskaldt vann under hardt trykk i opptil 15 minutter. Noen ganger ennå lenger, hvis vanntrykket skulle være noe dårlig akkurat den dagen.

Under total isolasjon og ikke minst ekstra innesperring i bortimot totalt mørke i flere dager, begynte fangene å hallusinere og oppleve sansebedrag. De kunne se monstre og uhyrer i cella om natten og den mentale påkjenningen var enorm. Mange fikk store skader, og ble aldri seg selv igjen.

 

Kilder: «Botsfengselets historie» (Espen Schaanning), «Bot og bedring gjennom 150 år» (Marius Johansen), «Fængselsliv» (Richard Petersen), Aftenposten, Tore Aurstad.

Botsfengselets første personale.

Botsfengselets første personale.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning