Han fant tyskernes V2-raketter

Oppdraget var å undersøke en tysk sementfabrikk etter andre verdenskrig. I stedet fant de noe atskillig viktigere, som sendte Sovjet i front av romfartkappløpet.

Publisert Oppdatert

I oktober 1957 skjøt Sovjetunionen opp Sputnik 1, den første kunstige satellitten til å gå i bane rundt jorda. Hendelsen kom som en stor overraskelse på resten av verden, ikke minst Sovjets fremste rival i romkappløpet, USA. Men i en artikkel i nummer 6-1958 avslørte Vi Menn at USA selv hadde delvis skyld i at kommuniststaten fikk et forsprang i erobringen av verdensrommet.

En som ikke var overrasket over at Sovjetunionen tok steget ut i verdensrommet før USA, var russiske Vladimir Shabinsky. Han spilte nemlig en nøkkelrolle i hendelsene – men egentlig var han på jakt etter en sementfabrikk. Den fantastiske historien ble først fortalt eksklusivt av Shabinsky selv i Vi Menn nummer 6 – 1958, som er tilgjengelig i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no.

Rensket for ressurser

Etter at Nazi-Tyskland hadde kapitulert i 1945 begynte de allierte å fordele land og områder. Noen måneder etter kapitulasjonen trakk de amerikanske styrkene seg tilbake fra de tyske områdene Sachsen og Thüringen, som ble innlemmet i den sovjetiske okkupasjonssonen. Vladimir Shabinsky, som opprinnelig var elektroingeniør ved et skipsverft i Leningrad, var på den tiden oberstløytnant i Den Røde Hær, og arbeidet i Berlin for sovjetregjeringens spesialkomité. Den hadde til oppgave å flytte fabrikker, ferdigvarer og råstoffer, laboratorier, vitenskapelige arkiver, biblioteker og museer til Russland. Selv vitenskapsmenn og ingeniører ble sendt til hjemlandet. Krigen hadde tappet Sovjetunionen for ressurser, både menneskelige og materielle, og behovet for påfyll var stort. I tillegg ønsket man å begrense eller bremse Tysklands muligheter til å bygge seg opp igjen militært og økonomisk.

Sovjetunionen hadde derfor hele 70 000 mann som hadde i oppdrag å saumfare Øst-Tyskland for slike ressurser. Shabinsky var en av disse, og da amerikanerne trakk seg ut av Sachsen og Thüringen ble han sendt ut for å undersøke en sementfabrikk i byen Nordhausen. Alt av maskiner og annet ustyr skulle sendes østover, og Shabinsky ankom Nordhausen i det amerikanerne forlot byen. Tidlig neste morgen kjørte han og hans følge 5-6 kilometer nordover og lokaliserte sementfabrikken. Den viste seg imidlertid å være en stor skuffelse, siden den var altfor liten til å være verdt bryet med flyttingen til Russland.

Men snart skulle det dukke opp noe annet som var uhyrlig interessant.

Ettertraktede gravemaskiner

Shabinsky og sjåføren hans bestemte seg for å ta en runde i området, for å se om det var noe annet av interesse. Like i nærheten kom de over nærmere 100 dampdrevne gravemaskiner som sto parkert inntil en bergvegg. Dette var litt av et funn for russerne, siden de fleste tyske gravemaskiner hadde blitt sendt vestover mot slutten av krigen, for å byggen den såkalte ”Atlanterhavsvollen”: det 2.685 km lange forsvarsverket som strakk seg fra Frankrike via BelgiaNederland og Danmark, videre nordover langs kysten gjennom Norge. Dette medførte at svært få gravemaskiner befant seg i områdene Sovjetunionen kontrollerte, og funnet var derfor atskillig mer interessant enn den skuffende sementfabrikken. Sovjetunionen hadde selv et stort behov for gravemaskiner for å bygge opp sine områder etter krigens ødeleggelser, og Shabinsky visste derfor at han ville bli rikelig belønnet for oppdagelsen. Gravemaskinene skulle imidlertid vise seg å være en liten bonus i forhold til oppdagelsen som ventet.

Gigantisk tunnelsystem

Der gravemaskinene sto parkert fant Shabinsky og hans sjåfør inngangen til en stor tunnel, med både jernbaneskinner og kjørebane. Russerne skjønte raskt at dette måtte være et anlegg av en viss størrelse, og dermed en potensielt viktig oppdagelse. De kjørte jeepen inn i tunnelen, og oppdaget et helt system av tunneler og sidetunneler. I en av sidetunnelene fant de flere jernbanevogner, fortsatt med lasten inntakt: Noe som lignet kjempemessige torpedoer glinset i lyset fra jeepens lyskaster. De digre ”sølvsigarene” var omtrent 15 meter lange og mer enn fem fot i omkrets.

En nærmere titt avslørte at dette slettes ikke var torpedoer. Det begynte å gå opp for Shabinsky hva han hadde ramlet over – tyskernes arsenal av V2-raketter. Det som hadde begynt som en inspeksjon av en liten sementfabrikk hadde endt opp som tidenes oppdagelse.

I andre sidetunneler fant de delvis monterte V2-raketter, men Shabinsky fryktet at delene var rigget med sprengstoff, og beordret sjåføren til å frakte han tilbake til Nordhausen slik at han kunne avgi rapport.

Merkelig avgjørelse

Shabinskys overordnede ble selvfølgelig i fyr og flamme da de fikk høre om funnet. Neste morgen vendte de tilbake, både kommandanten og de 20 sovjetiske offiserene som befant seg i området. En grundigere undersøkelse av tunnelkomplekset viste to parallelle hovedtunneler som hver var 1600 meter lange. Disse var så knyttet sammen med hele 62 sidetunneler.  Til sammen utgjorde dette nærmere to mil med tunneler.

I den ene hovedtunnelen hadde tyskerne fabrikert jetdrevne V1-prosjektiler, mens den andre var brukt til V2-raketter. I tillegg var det mer enn 1000 maskinredskaper som hadde blitt brukt i rakettproduksjonen. Alt var fullstendig intakt, som om tyskerne bare hadde sluppet det de hadde i hendene og forlatt rakettfabrikken. Dette var virkelig den rene gullgruven. Et spørsmål gjensto likevel: Hvorfor hadde amerikanerne latt alt dette stå igjen til de sovjetiske styrkene?

De allierte ga fra seg funnet

Mens krigen pågikk hadde de allierte styrkene drevet utstrakt bombing av Nordhausen for å tilintetgjøre tyskernes rakettproduksjon. Tunnelsystemet lå derimot godt skjult under 300 meter fjell, og var aldri truet av de allierte bombene – også fordi de allierte ikke visste om anlegget før de rykket inn med tropper på bakken ved krigens slutt. Desto mer merkelig er det at de amerikanske styrkene ikke hadde sikret seg tunnelenes innhold da de faktisk oppdaget anlegget. Amerikanerne hadde nemlig hatt anlegget i sin kontroll i 10 uker, og anlegget hadde til og med hatt besøk av amerikanske offiserer og kongressmedlemmer. Likevel hadde de tilsynelatende latt alt ligge igjen til sine sovjetiske allierte. Til og med komplette tegninger av rakettene lå igjen da Shabinsky gjorde sin oppdagelse. Hver eneste maskindel og halvferdige eller ferdige rakett ble pakket i kasser og sendt til Sovjetunionen.

Tanken på dette fikk en sovjetisk oberst til å bryte ut i latter og levere følgende replikk:

- Amerikanerne har forært oss dette. Men om fem eller ti år vil de gråte over dette. Tenk dere når våre raketter flyr over havet!

Sjumilssteg for Sovjet

Shabinskys oppdagelse førte til at Sovjetunionen allerede i 1946 kunne drive prøveoppskytninger av V2-raketter. Senere slo de altså USA i kampen om å bli de første i verdensrommet. Artikkelen fra 1958 inneholder en rekke detaljer om veien videre for Sovjetunionens romfartsprogram, flere merkelige valg fra de amerikanske styresmaktene i det okkuperte Tyskland, og opplysninger om hvordan Sovjetunionen greide å sikre seg vitenskapsmenn som kunne håndtere rakettene de hadde fått fingrene i. Dessuten fortelles den overraskende historien om retningen Shabinskys liv tok etter lykketreffet utenfor Nordhausen.

Du kan som sagt lese hele artikkelen, og alle andre artikler og nummer vi har publisert siden 1951, i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag