Gøy på vannet

Den eldre herren som kommer traskende mot oss bører tung. En diger plastpose subber så vidt over isen.

Han drar synlig stolt opp en flott torsk fra posen. Sikkert 5-6 kg. Og det er flere fisker i posen. Han hadde bare vært utpå et par timer!

- Sto rett der borte, sier han, og peker med den korte pilkestanga. En enkel multiplikatorsnelle og sildepilk utgjør resten av utstyret. Ingen nymotens balansepilker, sild, reker eller elektroniske nappvarslere. Alle torskene tok ved bunnen.

Vi kikker bort på meitestengene med sine urørlige flagg. Nappvarslerne har ikke pepet på flere timer. Balansepilkene er urørte. Vi hadde en ganske fin morgenøkt helt innerst i fjorden, med tre-fire godkjente torsker og et par mulige sjøørret-run. Men etter at vi flyttet oss til sundet ved Breivoll, hadde det vært helt dødt.

Bruk steder andre har vært

Idet den gamle mannen forsvinner ut av syne, sveiver vi opp og forflytter oss mot området han hadde pekt ut. Vi er da ikke stoltere enn at vi bruker de knepene vi kan. Og et av de beste triksene en isfisker kan benytte seg av om han ikke er kjent i området, er å oppsøke steder der folk har vært før.

Området ser ut som sveitserost, og noen blodflekker avslører at her har det vært fisk på isen. Vi borer noen nye hull for syns skyld, og plasserer noen ismeitestenger med sild og reke fra midten av sundet og i en tilnærmet rett linje inn mot land.

Her ved Breivoll er det tatt mange forskjellige fiskearter: Torsk, lyr, sei og sjøørret i de frie vannmassene - hvitting, flyndre, knurr og mye mer ved bunnen. Vi konsentrerer oss om de pelagiske rovfiskene i dag, og mens agnene fisker for seg selv, prøver vi balansepilkene i noen hull like bortenfor.

Det tar helt av

Snart piper det i den ene nappvarsleren til Krister. Han konstaterer at fisken har sluppet.- Silda er borte, sikkert sjøørret, mener Krister. Sjøørreten er svært var, og slipper lett agnet om den aner ugler i mosen. Det kan i grunnen ha vært hva som helst - og det er jo noe av spenningen ved isfiske på sjøen.

Mens Krister agner på nytt og setter silda halvannen meter under isen, hogger det brutalt på den lille, gule balansepilken min som danser omtrent midt mellom bunnen og iskanten. Hogget forplanter seg i armen gjennom den korte pilkestikka, og snart synger snella en vakker melodi, mens fisken ruser av gårde. Etter det første utraset strammer jeg bremsen, og stopper fisken. De tunge torskedunkene er ikke vanskelige å gjenkjenne, og snart kommer en fisk på rundt 2 kg til syne i hullet. Du verden for en fight på lett utstyr!

Vi får etter hvert flere torsker på balansepilkene, mens nappvarslerne piper og signalflaggene vaier. Og vi mister noen.

- Flagget til topps

Isfisket er så godt som det kan få blitt. Men hvor er lyren og seien - og ørreten?

- Flagget! Den innerste stanga! roper Krister. Varselflagget står rett til værs. Jeg slipper det jeg har i hendene, og løper så stille som mulig bort til stanga nærmest fjellskrenten. Selveste sjøørretstanga: silda fisket bare en drøy meter under isen. Nå er snøret på full fart ut fra den åpne spolen. Med rolige bevegelser, for ikke å skremme fisken, tar jeg opp stanga, vipper bøylen over, strammer opp og kroker med et forsiktig, men bestemt mothogg. Den spaghettimyke stanga bøyer seg trill rundt, og fisken går bananas. Det er ingen tvil - dette må bare være en sjøørret! Jeg hyler, og Krister småløper bort. Fisken fighter som en furie på det korte snøret, men den myke stanga parerer rykkene godt. Snart ser vi en blank sjøørretside bråvende nede under hullet. Den setter fart nedover, men både snelle og stang gjør jobben. At sjøørreten er slapp i kaldt vann må være en myte, for dette er uten tvil en av mine mest nervepirrende kamper. Til slutt ligger den og bakser i issørpa rundt hullet, og Krister får skuffet den vekk og i sikkerhet.

Ingen kjempe, men helt blank og smellfeit! Jeg tipper en drøy kilo, men Krister sier 0,9. Og har som vanlig rett.

Hvor kan jeg fiske på sjøisen?

I Oslofjorden er det mange spennende fjordarmer og bukter med brakkvann der det i normalt kalde vintrer som regel vil være trygg is. Klassiske fiskeplasser med et stort tilbud av arter er Bunnefjorden, øyene i Asker/Bærum, Sætre/Åros på Hurum, Drammensfjorden og Sandebukta.

I kalde vintere inntas mange plasser langs kysten av Vestfold, Telemark og Agder-fylkene av isfiskerne. På Sør-Vestlandet og Vestlandet er det ofte for mildt til at isen legger seg, men i ekstra kalde vintrer kan det bli is innerst i fjordarmene.

Fra Trøndelag og nordover kan det bli gode muligheter for isfiske på sjøen. Lygninfjorden i Nord-Trøndelag må nevnes. Det er et spennende område, med muligheter for mange forskjellige fiskeslag, deriblant flere skate- og haiarter.

Hva er trygg is?

Vær oppmerksom på at forholdene på sjøisen kan forandre seg raskt! Trygg is kan raskt bli usikker om det har vært perioder med mildvær, snøfall, bølger eller sterk vind. Sjekk forholdene nøye før du beveger deg utpå, og ha alltid sikkerhetsutstyr med deg.

Sprengkulde vi opplevde tidligere i vinter ga ikke - som mange trodde - tykk og sikker is. Årsaken er at overflatevannet var varmt og i sirkulasjon, noe som sammen med isolerende snølag forhindret at isen bygde seg opp.

Istykkelsen kan variere mye på sjøen, derfor er jevnlig prøveboring på vei ut og å ha med ispigger helt nødvendig!

Isbor

Invester i et godt bor, og sørg for at det holdes skarpt. For sjøisfiske gjelder regelen så stort som mulig. Helst et med en skjærdiameter på 200 mm, men minst 155 mm. Har du tro på stor fisk, bor tre hull-i hull.

Viktig utstyr

- Varme klær

- Gode, fôrede støvler som tåler vann

- Oppblåsbar redningsvest eller varmedress med flyteegenskaper

- Ispigger

- Redningstau

Denne saken ble første gang publisert 19/02 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.