Forsvinning og skam i Antarktis

Disse tekstene er hentet fra Jarle Anhøys blogg. Siste bloggpost ble publisert 18.05.2011.

Forsvinning og skam i Antarktis:

Det er forskjell på folk. Ombord i Berserk har mannskapet valgt å leve. De vil kjenne livet puste, og velger å leve livet med den risikoen det innebærer.

Men Berserks seiersgang ble til et sorgens kapittel i MC Murdosundet. Ironisk nok skjedde ulykken noen skjebnesvangre mil fra trygg ankringsplass, og for min del ble hederstokt til mareritt i det øyeblikket jeg fikk høre om nødsignalene fra Berserk. Ord kan ikke beskrive det enorme tapet av skipskamerater og skute den 22.2.2011.

Men gjennom den påfølgende uken måtte de riktige grepene gjøres, av hensyn til de forulykkedes skjebne. Samuel og jeg forholdt oss til kald faktainformasjon som ble utvekslet med New Zealands SAR gjennom returen til sivilisasjonen og dets moderne verdier. For oss var rasjonalitet og overlevelsesevne nøkkelbegrep for den påfølgende helvetesuken.

Men tilbake på fastlandet hadde vi vanskelig for å forstå omverdenens relasjon og engasjement til Berserk-tragedien, før man i det hele tatt visste om Berserk med dets mannskap fortsatt var i live.

Feilinformasjon og amatørers synsing om vår ekspedisjon, forberedelser og gjennomføring ble nærmest medias ukritiske "sannhet" om en ekspedisjon få hadde detaljkunnskap om, foruten de involverte.

Ethvert forlis har en logisk forklaring, og i de fleste tilfeller er det menneskelig svikt som er årsak til ulykker til sjøs. Men i Berserk-mannskapets tilfelle har media skrudd sammen ett bilde som er fullstendig blottet for faktiske opplysninger, og nærmest feller en dødsdom over folk som er savnet. Og levner fortapte menn liten ære.

Dette er provoserende, fordi i motsetning til folk som omkommer på fjellet med mangelfull utrustning, eller fartssyndere som kjører seg ihjel i motorbåt, så var Berserk-mannskapet forberedt for is- og stormseilas.

Derfor bør man undre seg over hva som egentlig har skjedd?

Ved forsvinninger, ulykker, eller forlis der menneskeliv går tapt er det normalt at noen ankommer åstedet, eller i det minste forholder seg til fakta og forsøker finne ut hva som egentlig har skjedd.

I Berserk og mine skipkameraters tilfelle har Polarinstituttet, som skal forvalte norske interesser i Antarktis, til nå fokusert på at vi ikke hadde papirene i orden, men uten å stille ett eneste kritisk spørsmål om hva som faktisk har ført til forsvinningen.

To sønner av Norge og en sønn av England på hederstokt er borte. Og reaksjonen er at Polarinstituttet jamrer over at jeg ikke hadde forsikring! Som om det hadde endret på utfallet av tragedien?

Fokuset vitner om fullstendig mangel på alminnelig fornuft, folkeskikk og "the norwegian steam" - verdigrunnlaget til dem som gjorde at Norge idet hele tatt er en polarnasjon.

Det er intet annet enn skammelig!

I en situasjon der liv til skipskamerater og barndomsvenner er tapt blir ikke brudd på meldeplikt til Norsk Polarinstitutt den fremste av mine bekymringer.

Det er veldig beklagelig ovenfor de pårørende at Polarinstituttet offentliggjør en anmeldelse før jeg var kommet tilbake til Norge, og før letingen etter "Berserk" var avsluttet.

Tidspunktet for anmeldelsesfokuset har gjort det lett å få et uriktig inntrykk av at brudd på meldeplikten har noe å gjøre med manglende sikkerhet, eller dårlige forberedelser av ekspedisjonen og mannskapet å gjøre.

Det er en slutning personer uten sakkunnskap enkelt kan bli forledet til å ta, men den er like fullt feil. Og den feller en dom over folk som er savnet - og som ikke kan ta til motmæle.

Berserkerne er sjømenn som har vist sine kunnskaper gjennom handlinger på havet, og er selektert gjennom en nådeløs utvelgelsesprosess der kun de beste blir utvalgt. Dersom noen hadde forutsetningene og erfaringsgrunnlaget for å dra på ekspedisjonen var det nettopp dem.

Etter ulykken har Polarinstituttet, godt hjulpet av media og velvillige "eksperter", skapt inntrykket av at mine skipskamerater var "dødsdømte" da jeg gikk av båten. Men disse gutta gjorde bevisste valg og seilte veloverveid inn i det beryktede Sørishavet for å hedre Roald Amundsen.

Mitt sinn, min sorg og mitt fokus er på forsvinningen av tre venner, men jeg er i kvaler fordi det er så mange ubesvarte spørsmål omkring tragedien. Det er ubesvarte spørsmål for pårørende, påtalemyndighet, omverdenen og meg selv.

På bakgrunn av usikkerhetsmomentene rundt ulykken er min foreløpige oppgave å samle mest mulig korrekt informasjon om de faktiske omstendighetene rundt den. Jeg er takknemlig for at påtalemyndighet ved Statsadvokaten omsider har bestemt seg for å etterforske selve forliset, noe som forhåpentligvis kan frembringe flere svar knyttet til forsvinningen.

For meg er det merkelig at tre menn og båt med mye dekkslast er sporløst borte, bortsett fra en avreven nødflåte med innhold. Hvorfor forlot båt og mannskap ett trygt ankringssted når stormen var varslet? Stikk i strid med egne og sakkyndiges råd, etter ti dager i samme område, på den beste ankerplassen for stormvarselet?

Mitt sinn vil ikke falle til ro før jeg er tilbake i Antarktis og selv kan inspisere avtalte merkeplasser, eller får noen avgjørende svar på hva som egentlig har skjedd.

Og inntil da bør de savnede menn - Gisle Bellika, Robert Skaanes, og Leonard James Banks - sammenlignes med gutta de skulle hedre, og ikke trekkes ned i søla av annenrangs bedrevitere.

De var på tokt for å hedre Amundsen, Kongen, fedrelandet og stolte norske polartradisjoner, og bør behandles deretter.

Jeg vil gjerne uttrykke den dypeste takk og sende de erbødigste hilsener til samtlige som har bidratt til søket etter berserkerne, og særlig Hovedredningssentralen NZ og Paul Watson med mannskap. Deres sjømannsinnsats står i skarp kontrast til det Polarinstituttet har prestert.

Og dersom deres politianmeldelse fører til fengsel og bot så vær så god.

Vi valgte og leve, og skammer oss ikke over det. Det vet statsminister Stoltenberg, Polarinstituttet og de som kjente Robert Skaanes, Gisle Bellika og Leonard James Banks.

Rettergang vil bli til berserkergang, men intet byråkrati vil knekke kjerneverdiene "Berserk" og mannskap står for.

BORN FREE

"Norwegian steam"

Skrevet 03.02.2011 - Jarle Andhøy

Det ferdes mye rart i skjærgården nå til dags. Men vi har en stolt maritim herkomst å leve opp til. Siden vikingene regjerte Nord-Atlanteren har den norske sjø- og fjellmann et rykte å ivareta.

Særlig etter unionsoppløsningen i 1905 ble norsk maritim og polar virksomhet vårt internasjonale varemerke, som utlendinger så opp til. Så vi har en kulturarv å ivareta. Det gjelder for våre politikere såvel som norske redere og båtfolk.

"Fram eller død" sa Nansen, og ble den første til å krysse Grønlandsisen. Han handlet stikk i strid med fjellvettregelen om å snu i tide, og begrunnet suksessen med sine bedrifter med fraværet av en retrettlinje. "Man må fokusere og putte all energi i og komme FRAM, fremfor å se seg tilbake", uttrykte Nansen, med den begrunnelse at retrett vil være et enkelt valg når man blir våt på tærne. Dernest fikk han bygget polarskuta FRAM, og seilte henne over polardriften. Han var den første som satte Norge på verdenskartet som polarnasjon. Otto Sverdrup var Nansens våpendrager, som videreførte nasjonsbyggingen i landnåmstokt nord av Canada på Frams annen ferd.

Amundsen var neste. Han flyktet fra kreditorer og Namsmann, og gav seg eventyret i vold der stormakter hadde bukket under gjennom 400 år. Med en enkel farkost, utrustning og noen få utvalgte menn gjennomseilte han Nordvestpassasjen med Gjøa i 1906. Dødens labyrint var beseiret av hardføre menn fra bortenforlandet; menn som var vant med is, snø og kulde igjennom den særnorske levemåten med ski, vinterleker og jakt.

Hvis verden ikke hadde fått øynene opp for fjellandet Norge og dets plassering i polarnasjonenes eliteserie, så våknet de i 1911. Punkeren og oppdageren Roald Amundsen lurte Konge, Statsminister, Regjering og Storting ved å lure til seg farkost, ekspedisjonsmidler og penger til en polarekspedisjon i Nordishavet. Men narret en hel verden. Roald Amundsen satset som en kriger i kamp. Han satset liv, lemmer, mannskap og sitt ettermæle for å vise at han var den som skulle beseire Sydpolen. I det storstilte polarkappløpet med Scott knuste Amundsen den engelske storebror, og fjernet all tvil om Norge som polarnasjon. Han degraderte Falcon Scott til postbud med brevet sitt på Sydpolen. Men Scott nådde aldri tilbake.

Amundsens bragder fortsatte, men utover 1900-tallet var det først og fremst norske sjømenn og rederier som skulle bli vår unge nasjons varemerke. "Norwegian ships", "Norwegian seamen", "Norwegian whalers" og "Norwegian steam" ble uttrykk viden kjent fra "flickorna i Havanna" til Singapore og Wall Street i New York. De ble internasjonale begrep knyttet mot kvalitet.

"Uten den norske handelsflåte og sjøfolk hadde vi aldri vunnet The Battle of Britain" hevdet krigsministeren Winston Churchill, og gjorde honnør til norske skip og sjøfolk.som besørget 40% av fuelforsyningene til det engelske krigsmaskineriet, og særlig de bitende Spitfires. Norges viktigste krigsinnsats skjedde på sjøen og prisen var høy. Mange kom aldri tilbake etter tyske luftangrep og torpederinger.

Jeg bøyer meg i støvet for Dem som i svette, slit, nerver og blod bygget landet og sikret vår frihet. Det gjør meg forbannet at de fleste sjøfolk ikke fikk sin rettmessige belønning og krigspensjon. De fleste fikk knapt nok igjen sitt statsborgerskap, med begrunnelsen at de hadde vært for lenge i utenriksfart. Mange druknet sine sorger og krigsnerver i alkohol. Heltenes tid er forbi og siden den annen verdenskrig har heltene blitt færre og færre i takt med velferdsutviklingens byråkratisering og reguleringer, som har blitt flere og flere. Fortiden er heltenes tid, med noen få unntak som Jens Evensen, Nelson Mandela og Mikael Gorbatsjov.

Idealene er annerledes nå. I dag er Norge ensbetydende med offshore og velstand. Folk har råd til det smukkeste av båt- og fritidsutstyr, men ulykkesstatistikker til sjøs og fjells tyder på fravær av kunnskap. Fra å være det fattigste landet i Vest-Europa har vi blitt det rikeste pr. innbygger, så mye har skjedd siden norske sjøfolk bodde på avispapir utenfor hyrekontorene ved Akershus Festning. Lønnsadel og trygdeadel kan vi skryte av å være i dag!

Vi nordmenn er heldige, og har mye og takke våre forfedre for. Vi kommer fra landet med gode muligheter for alle, og jeg skal nå bruke min mulighet til å hedre mannen som gjennomførte den største polarbragden av dem alle: Oppdageren og erobreren Roald Amundsen.

Ekspedisjonslaget ombord i Berserk har vokst opp i dessert- konfekt- og pizzagenerasjonen, og vår ferd blir på helt andre premisser enn Frams ferd Sørover. Den er hinsides sammenligning. Teknologisk utvikling og globalisering gjør at vår lille ekspedisjon blekner i forhold til hverdagen til de som bygget landet. For å sette det på spissen så vil jeg si at jeg representerer Tullebukkgenerasjonen som er vokst opp med McDonalds, Playstation, såperserier og MTV. Men vi har likevel store mål foran oss.

Nå står Berserk for tur med pasta og løk. Skuta er klargjort, besetningen er fulltallig, og som første norske skute siden FRAM skal Berserk seile til Ross Shelfen, med verdens ende som sitt mål. Fra New Zealand går kursen gjennom "The roaring 40`s, The furious 50`s og screaming 60`s". Skuta er fullastet langt over lastemerket, men ishavsekspedisjoner krever mye utstyr og fuel.

Kavaleriet er nyoverhalt; isøkser, klatresutstyr, ski, hunder, sleder, kites, joller, kajakker, staver, kart, brennere, telt, votter, Pizza Grandiosa, melkesjokolade, brunost og real turmat er alt stuvet godt ombord. Jeg ser av utstyrslista at det er mye særnorsk her.

"Norwegian Steam" kaller jeg det - og satser på at det er like mye steam i Berserk som det de gamle gutta presterte. Vi har en kulturarv å leve opp til. Uregjerlige forhold som hav, is og natur har enhver nordboer godt av å brynje seg på.

Og selv om jeg til det fulle støtter Nansens parole "Fram eller Død", og er hjertens enig i at det er prestasjonsfremmende med fraværet av en retrettlinje så siterer jeg Shackelton etter sitt Sydpol-forsøk nummer 19: " Rather a living donkey than a dead lion."

Hal toppseil, boys. Isen venter!

Sjøsprøyt - fra Facebook til frostbitt

Skrevet 03.11.2010 - Jarle Andhøy

Jeg er i Papua New Guinea - Troubriand Islands. Det er som om være tilbake til steinalderen der økonomi,

grådighetskultur og forbrukssamfunn er fremmedord.Folk her overlever hverdagen ved å dyrke og

høste av naturen, fremfor å forbruke den.

Her finnes hverken muligheter eller redskap til å drive rovdrift på moder jord, og menneskene som bor her

har en iboende respekt og takknemlighetsfølelse for livsgrunnlaget som gis av hav og jord.

Naturkunnskapen her går i arv fra far til sønn og mor til datter, og den som ikke lærer seg naturlivet isolerer

seg fra fellesskapet som lever i harmoni med naturen. Enten mor bærer en klase bananer på huet, eller far

seiler alene ut i en uthult trestokk for å hente fisk til midagen, gjøres sankingen med stil og stolthet.

Vi er her for å lære navigasjonskunsten av Stillehavets vikinger, men det er flere grunnverdier i ursamfunnet her

som jeg føler vi har mistet gjennom utvikling og teknologiske "fremskritt" hjemme i velferds-Norge.

De primitive landsbysamfunnene har sosial omsorg for alle - der samtlige fra tannløse gamle

kjerringer til nyfødte deltar i hverdagsaktiviteter, dugnad og fest, fremfor isolasjon og

institusjonering. Det moderne samfunn har mye å lære av ursamfunnet, og jeg synes den negative

nasjonale "psyke-tendensen" som gjennomsyrer trygdesamfunn, skole-, kriminalitetstatistikker

hjemme i verdens rikeste land er beskrivende for velferdsutviklingens absurde forfall.

Velferd og økonomisk utvikling bør etter logikkprinsippet gi økt lykke og mindre psykiske

problemer i kongeriket Norge, men trenden er motsatt. Nasjonalpsyken er "syt og klag", det rabler for

flere og flere, og NAV må trå til for dem som ramler utenfor velferdsspiralen.

Torsdag den 28.10 hadde NRK premiere på TV-serien Sjøsprøyt. Konseptet er enkelt. En gjeng ungdommer fra

Facebook-generasjonen samles i båt for å lære seg og mestre havseilas og villmarksliv. De dras ut av normal

skolehverdag, trygge rammer og settes på prøve i naturen.

Gjennom Folkehøyskolen 69 grader Nord skal såkalt trøbbelungdom, rus-kids, skoleflinkiser og Playstation-ungdom utvikles gjennom mestring i naturen.

Min teori er at ALLE har godt av naturforståelse og mestring, fordi det dyrker

urinstinktene og gir vel så mye fart og spenning som aktivitet bak en PC eller tredemølla på SATS.

Selvsikkerhet og psyke henger sammen med mestringsfølelse, og i naturen stiller alle likt.

Gjennom kunnskap om å tilpasse seg kraften som storm, vinter, bygevær og frost fører med seg, får individet

kunnskap om egen styrke og begrensninger. Frostbitt, sult, tørste, utmattelse, adrenalinkick og utfordringer i

uvisshetens element trigges ikke i et skolesamfunn fundamentert på myke verdier. Derimot er

kriminalitet og rus enkle måter å søke action på, når trygg skolehverdag blir for kjedelig.

Særlig unge som vokser opp med Facebook, Twitter, "Idol" og "Game" har godt av å komme ut i naturen i tillegg

til sin daglige inspirasjon fra "kvalitetsprogram" som Paradise Hotel og Charterfeber.

Det blir mye snørr, gørr,latter, svette og tårer når kids blir revet ut av en trygg hverdag til uvisshetens

tilværelse. Når Coca Cola, godteri og bylarm blir byttet ut med gapahuk, stormsjø, og båtliv må det

gjøres helt andre mentale og fysiske tilstrebelser, noe som utvikler et ungt sinn.

Jeg synes ikke det er Statens ansvar å sy puter under armene på sytende og bortskjemte folk som skal

ha og ha. Og hva gjelder barne- og ungdomsoppdragelse har unge bare godt av fysisk og psykisk

juling, for å modnes.

Men min stil er utvilsomt "old school" og er preget av sjømannslivet. Det er ikke karakterer, antall tatoveringer

eller arr som viser mannen, men hans evne til og stå på post når alt annet rakner. Å skape noe. Det gjelder

kvinner, også.

Og da hjelper det ikke med selvmedlidenhet, syting og klaging. Selvinnsikt, mestringsfølelse, selvrespekt,

selvsikkerhet, lagarbeid, kommunikasjon, lederegenskap, forståelse for andres prestasjonsnivå og begrensninger,

samt respekt for andre, er grunnleggende nøkkelbegrep i båt. Det gir en identitetsbyggende ballast den enkelte

tar med seg. I båt er det intet sted å gjemme seg, så personlige egenskaper får brynt seg

for åpen scene i mannskapets påsyn. Samtlige avgjørelser og prestasjoner evalueres kontinuerlig.

Og skibskamerater vet og si fra, både på godt og vondt!

Det blir selvsagt mye følelser, fart og spenning når en gjeng ufiltrerte ungdommer slipper alle hormoner løs i

basketak med naturen. Denne besetningen skal krøkes, modnes og utvikles i Sjøsprøyt.

Følg med på storskjermen med pizza og kos, men kom dere opp av sofaen og gå en tur i skauen etterpå. Eller

kast fortøyningen og dra til sjøs!

Murphys lov

Skrevet 04.08.2010 - Jarle Andhøy

Min definisjon av Murphys lov er at når en ting går til helvete, så går resten til helvete. Og "Murphy" er som kjent den velkjente definisjonen på en kjedereaksjon av uheldige hendelser.

På land, med fast grunn under beina, er konsekvensene sjelden store, fordi man kan benytte seg av noe eller noen for å løse praktiske problemer. Men i det våte element, og særlig langt til havs, stilles det vesentlige større krav til kunnskap, båt og utstyr når ulykken er ute. Skipet er plattformen til overlevelse, og sikkerheten for folk og fe til sjøs. Jeg sitter landfast på Bali når jeg skribler ned disse ord, og årsaken er at nettopp

Murphys lov har satt "Berserk" ut av spill.

Skuta var sjøklar og "shipshape" da vi seilte ut i krystallblått hav, sørover mot Mindanao i Filippinene. Team Tangerudbakken hadde hjulpet til med å pimpe båten for Sydpolseilas, men utenfor tropeparadiset Balicasag lå Murphy på lur, og snudde sjømannstilværelsen fra paradis til et aldri så lite helvete. I nattens mulm seilte vi inn på grunt farvann, og gjorde loddskudd på fire meter dybde, så jeg valgte å drifte ut ti meter for å droppe ankeret. Posisjonen viste 25 meter i kartet, men lyden av kjettingen som rev gjennom ankervinsjen i økende tempo tydet på at dybden var større. Mye større!Jeg hadde 120 meter kjetting og 50 kilo anker, men idet låsen merket med 100-meteren raste over bord uten tegn til å bremses, så gikk det ikke mange sekundene før hele ankersatsen røyk overbord.

Fra å være "shipshape" var nå Berserk uten hovedanker!

Vi ankret opp med et reserveanker, og jeg gransket gamle papirkart for å se dybden på posisjonen der vi hadde mistet ankeret. Dybden viste maksimalt 70 meter, men morgenen etter sa llokale dykkere at stedet var bunnløst. Jeg kastet et søkeanker over bord, nådde bunn på 80 meter, og igangsatte tidenes fisketur for å fiske opp igjen hovedankeret mitt. Posisjonen var avmerket og søkeområdet lite, men allerede etter fem minutters leting og andre sving i søkeområdet, så viklet det seg et flytende tau inn i propellen.Søk og redningsoperasjon etter hovedankeret ble avløst av et hjerteskjærende bråk som stanset hele hovedmaskineriet. Motorens 85 jamrende hester ble kvalt av tauet, og motstanden av den kraften bøyde min to tommer tjukke propellaksling og knakk splinten til propellen.

Fra å være "shipshape" uten hovedanker var nå Berserk fortsatt uten hovedanker, men med defekt gir, bøyd aksling og uvirksomt fremdriftsmaskineri!

Gamle Murphy hadde i tillegg sørget for at tidevann og svak vind skjøv Berserk inn mot brytende rev og grunner - situasjonen var nå blitt komplett forjævlig. Under drift, farlig nær brytende rev, viklet også søkeankertauet seg inn i propellen, og satte Berserk fast med lina festet i propellen. Murphy klarte som siste stikk å bøye propellen også - før aktivt sjømannskap og en vind av flaks klarte å bryte Murphys kjedereaksjon. Noen lokale fiskere og to Berserkere fikk nemlig omsider kappet propellen løs, og viklet oss ut av Murphys favn.

Konsekvensen av Murphys var i denne omgang at Berserk måtte seile videre som de gamle sjøfarere, med god hjelp av vintermonsunen. I første naturhavn ble det utført nødreparasjoner med hammer, reservedeler, slegge, skiftenøkkel og ny propell. I neste omgang ble det forsinkelser, korrupsjonshåndtering av pengesultne tollere for henting av nye girdeler, og en haug med andre utgifter tilknyttet motorhavariet. Men båtliv koster cash, og som en barbeint mekaniker sa i Kudat Malaysia: "If it flies, floats or fucks - it's usually expensive!".

Jeg sitter nå på en hvit strand i Bali med en paraplydrink, og kan ikke annet enn klage. Likevel er jeg innerst inne fornøyd, fordi Berserk ikke lå i Antarktis da Murphy banka inn i tilværelsen. Uten reservedeler, ekstra propell, seil og en god porsjon Bjarnemekk hadde Berserk ligget fast ved Balicasag inntil en eventuell "tug" hadde slept skuta til verft.

I gitte situasjoner kan avstanden fra "shipshape" til "shipwrecked" være veldig små - og da teller de små detaljene, hva gjelder sjøklargjøring og fungerende utstyr. En lekk båt med lensepumpe, maskineri, eller strømbank ute av drift kan føre til ynkelig forlis. Alle kjenner til historien om Titanic som ikke kunne synke, og havet har gjennom historien alltid fremstått som uvisshetens element.

På sjøen i sommer-Norge er det sjeldent et problem med utstyret og standarden på båtene. Dessert- og pizzagenerasjonen har cash til riktig båt og utstyr, men mangel på fartøyskunnskap og uvettig båtbruk fører likevel folk inn i Murphys favn. Båtfolk tomme for drivstoff, tette filter, feilnavigering og fyllekjøring kan føre glade ferieturister inn i sørgelige hendelser og fatale konsekvenser, og da er ikke båtlivet moro lenger.

Men nå er det all grunn til å glede seg. Sola skinner og skjærgården lokker med sommer, sol, pils og feriefolkets høytid. Nyt livet folkens, men selv om paradistilværelsen smiler: tenk alltid fremover, og vær forut for situasjoner som kan oppstå. Murphys lov gjelder fortsatt, og en ulykke kommer sjelden alene!

God sommer, og skål for friheten på bøljan blå!!!

Vårpuss

Skrevet 25.03.2010 - Jarle Andhøy

Norge er blant de store lystbåtlandene med kortest sesong på fjorden; selvsagt på grunn av den lange vinteren her oppe i nord. Men snart varmer påskesola, og båthavnene våkner til liv langs kystnorge. Herr Snobberud, Praktiske Petter, Fru Fjongesen, Ildsjelen, Morten Torsk og Førstereis-Petrus skal alle ha båtene sine klare til sommersesongen.

Vårpussen for seilere, motorbåtfolk, sjekter og cabincruisere varierer med båtens alder, graden av vedlikehold og ulik bruk, men det er noen hensyn alle båtfolk bør ta uansett farkost og størrelse på lommebok.

Det viktigste fokuset for å holde båten mest mulig sjøklar og i god stand, er jevnlig vedlikehold gjennom båtsesongen og skikkelig høstklargjøring med nedfersking og smøring av bevegelige deler. Lad batteribankene til toppnivå, og koble fra minuspolen, så slipper du og kjøpe nye batterier når våren kommer.

Alt man «sluntrer unna» kalde høstdager har sin kostnad. Unnlater du å løse et problem tidlig, får det ofte kjedelige og ofte kostbare ringvirkninger. Særlig bør motor(er) konserveres og vann dreneres før kulda setter inn.

Etter vinterens hvile er det bare å lufte og tørke ut båtinventar og fjerne mugglukt, før ny nedvasking må igangsettes. Motoren bør ha ny olje, nytt drivstoffilter og impeller til motorkjølinga.

I tillegg skal bånnstoffet på, og om du ikke har spylt gammal groe skikkelig ned ved båtopptaket i fjor, så blir det en desto større drittjobb nå.

I løpet av vårpussen dukker det alltid opp behov for verktøy, nytt båtutstyr og slitasjedeler. Så båtfolk flest må oppsøke båtforretninger eller jernvarehandlere,

der kremmerne, som har høysesong under vårpussen, gnir seg i hendene.

I helgene rundt påsketider er det bare å stålsette seg og være forberedt på mye folk i butikkene, samt "stive priser" for malerpensler, båtvask og bånnstoff.

Og Herr Snobberud eller Praktiske Petter - ikke lag en scene mens andre står i kø for å bli ferdige med båtutstyrshandelen. Vi er flere som bare ønsker å komme oss raskest mulig ut på fjorden.

Det blir dessuten ganske patetisk og stå bak ryggen til Herr Snobberud med båt til 5 millioner, og høre ham påstå at han ikke har råd til nye fendere til 1500 kroner stykket.

Båtfolk i Norge får heller takke de få båtsjappene vi har, som klarer å holde liv i butikken de korte vår- og sommermånedene der markedet faktisk er i

bevegelse.

Mange setter bort båtopplaget til fagfolk, for å nyte båtlivet uten dets strabaser. Og båtgleden nytes da til fulle inntil "ulykken" er ute - som for eksempel at drivstoffilteret går tett, eller at impelleren er gåen.

Kjennskap til egen farkost er sikkerhet til sjøs, og når bagateller skiller mellom fremdrift og stillstand, vær klar over hvem som har ansvaret når man ringer redningstjenesten, kystvakten eller andre gode samaritanere på bøljan blå. Blant fjorårets vanligste årsaker til redningstjenestens slep i sommer-Norge, var lystbåter tomme for drivstoff. Tullebukker på fjorden er ingen sjeldenhet!

Det er forskjell på folk. Noen ønsker siste skrik av duppedingser, andre "plastic-fantastic" og noen veteranstil, der alt helst skal være i tre og bronse. Jeg liker mest mulig vedlikeholdsefrie, enkle og sterke løsninger om bord, og går for stål.

Med dagens mange valgmuligheter i båtlivet finnes ingen fasitsvar. Men det viktigste for oss individualister til sjøs er å finne en modell som passer egen økonomi, og som gjør at vi kan ferdes sikkert på fjorden.

"Small boat - small problems. Big boat - big problems", heter det. Bare husk at på havet gjelder gjerne "Murphys lov". Men velger du rett båt og gjør de riktige forberedelsene, så kan sommer og skjærgårdspils nytes med god samvittighet.

Båt er helårshobby

Skrevet 14.01.2010 - Jarle Andhøy

Båtliv er en helårshobby! Dessverre er det mange som ikke har fått med seg dette. Størstedelen av lystbåtarmadaen utnytter båtsesongen bare igjennom sommerhalvåret, og knapt nok det.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg kjører forbi alle båtene i Oslofjorden, og undres over hvorfor de ikke er i bruk. Det gjelder særlig om høsten, vinteren og våren.

Folk stresser med båtutsetting, voksing, polering, bunnstoff, båtopplag og presenninger for å nyte sommeren og avslutte båtlivet allerede til høsten. Hvor er logikken?

Båtopplag og båtklargjøring er kostbart og tidkrevende enten man gjør jobben selv eller hyrer inn andre til å gjøre den. Alt som har med båt å gjøre koster cash, så bruk båten og få valuta for penga! Båt og motor liker dessuten å bli brukt, fremfor å ligge i opplag i flere måneder.

Og tenk på alle naturopplevelsene du går glipp av; opplevelser som er helt egenartete opplevd fra en båt. Norges vakre og varierende årstider byr som kjent på vinterlys, blomstrende vår, sommer og fargerik høst, og på samme måte som sommeropplevelser er spesielle på sjøen, er også alle andre årstider spesielle når du er om bord i en båt.

Så er det økonomien! En utvidet båtsesong kan også være rimeligere og dessuten gi båten lengre levetid, så hvorfor ikke bryte ut av konservative båtfolks etablerte sesongmønster?

Jeg har selv seilt Barentshavet, Skagerrak, Nordsjøen, Kattegatt og Botnviken med lystbåt midtvinters, og kan anbefale vinteropplevelsene på det varmeste. Enten jeg har vært på torskefiske i dypvannsrenna utenfor Larvik i desember, eller har seilt rundt Senja under nordlysets farger, tilfører det båtlivet en ny og spennende dimensjon.

Sjelden har jeg opplevd mer eksotiske steder enn Anholt i Kattegat eller trebåtbyen Risør der lokalbeboerne, som flykter når sommerturistene gjør sitt inntog, i vintermørket gir deg en varm velkomst med bryggeprat og en Gammel Dansk.

Og har du noen gang seilt alene gjennom Oslofjorden eller til Middagsbukta som eneste båt, fremfor å seile den "maritime E-6" om sommeren?

Varme klær, termos, isfri hjemmehavn og lysten på sjøsprøyt er stikkord for den som vil unngå båtopplagets kjedelige avgifter og landlige utfordringer. I tillegg tilfører «off season båtliv» sjøfareren mer kunnskap, da vær, vind og bølgeforhold ofte er mer krevende på denne tiden.

Mitt motto er enkelt: Spark det moderne mennesket ut av kosesofaen og TV-hjørnet og tilbake til naturen. Vi har godt av å fryse litt, og kjenne på urfølelsene naturen vekker i oss.

"Navigare vivere est"! Å seile er livet. Hele året. Vi sees til ankerdram enten i øst eller vest. Ha en frisk seilas!

Forlis og skam på norskekysten

Skrevet 24.08.2009 - Jarle Andhøy

Det er med forargelse og oppgitthet jeg skriver disse ord.

Sommeren i Vestfold ble overskygget av at det Panamaregistrerte lasteskipet "Full City" havarerte i et beskjedent uvær i juli.Jeg måtte selv flytte egen seilbåt på grunn av stormvarselet, men en

seilers alminnelige sjømannsvett kunne lite gjøre med lasteskipet som røyk ankerkjettingen og dreiv inn på fjærsteinene i nattetimene den 31.7. Treskallen av en kinesisk kaptein, og offiserene som hadde ansvar for "Full City", utviste elendig sjømannskap ved sin mangel på handling, og forårsaket en miljøkatastrofe som enkelt kunne vært unngått. Selv kaklekoret i form av landkrabber, turister, hytte- og førtegangsbåtfolk kunne forutsett at en oppankring så nære land i stormvarselet IKKE var særlig smart.

Men om ulykken likevel kan skyldes Murphys lov og uflaks, så kan ikke den påfølgende prosessen bortforklares på noe vis. I vår rike sjøfarts- og oljenasjon Norge forventer man at myndighetene har et profesjonelt apparat til å krisehåndtere skipsforlis, men utrolig nok ble etterarbeidet preget av sendrektighet og improviserte løsninger. Det tok nærmere EN HALV UKE fra havaristen lakk olje til et lensefartøy faktisk var på plass og begynte lossingen av " Full City"`s olje. På tross av den elendige krisehåndteringen kom både fiskeri-, miljø- og statsminister på "spill for galleriet-visitt". De besiktiget havaristen og gjorde ulykken til valgflesk, men de burde bare skamme seg over egen hjelpeløshet og tvetydige tunger. Den samme regjeringen som i juni roste slepebåtberedskapen i Sør-Norge, har nå gjort helomvending og synger ut om et akutt behov for slepefartøy. I årevis har kystkommunene i sør oppfordret til slepebåtberedskap, og det er merkelig at det må en katastrofe til før politikerne handler.

Det samme har skjedd i farvannet jeg seiler i nå. Her forårsaket forliset av Exxon Valdez verdens største miljøkatastrofe i arktisk farvann. Her har man lært av sine feil og satt strenge krav til supertankerne, slepebåtberedskap og seilingsleder langs kysten av Alaska. Det eneste positive ved "Full City"-forliset er således at norske myndigheter nå vil gjennomgå praksis, regelverk og beredskap slik at vi forhåpentligvis får et bedre system i fremtiden. Jeg synes det er mildt sagt merkelig at de ulike fagetatene i Norge ikke kommuniserer bedre, fordi enorme summer allerede er bevilget til økt beredskap i norske farvann. For eksempel er det utrolig at kystvakten nå bygger tre nye skip, hvorav samtlige er ubrukelige som redningsfartøy for store tankere. I offshorenæringen ER DET PÅKREVET at slepebåtene skal ha to motorer og propeller for å ha kraft til å trekke havarister stødig i trange farvann og dårlig vær. Hvorfor da utruste havets voktere med skip som ikke har kapasitet til slep når ulykken inntreffer?

Oljeutvinning i Lofoten og nordområdene er et tema som engasjerer de fleste, og er blant de viktigste politiske beslutninger kongeriket Norge nå står ovenfor. Jeg er for økt verdiskapning og sysselsetting for folket i nord, men etter å ha vært vitne til etterarbeidet av "Full City"katastrofen kan jeg bare fastslå at kystberedskapen i Norge STRØK på generalprøven. Jeg tør knapt tenke meg konsekvensen av en supertankers forlis i Lofoten, eller oljesøl fra en oljeplattform i hjertet av fiskeri-Norge. Vår russiske storebror utvider havnekapasiteten i Murmansk, og forbereder omfattende offshorevirksomhet i nord. Sjøfartsnasjonen Norge må nå ruste opp i forhold til risikoen dette innebærer, og ha en effektiv overvåkning av skip som seiler på vår langstrakte kyst fra Lindesnes til Nordkapp. Vi må sikre trygge seilingsleder i god avstand fra kysten, slik at man kan bistå havaristen før skip og last ligger i fjæra.

Båtvettreglene gjelder for alle som ferdes på sjøen. Nå må myndigheter og fagetater samkjøre kreftene slik at Norge kan fremstå med en profesjonell beredskap som kan skåne natur og dyreliv når menneskelig teknologi gir etter for naturkreftene. Ferdsel til sjøs innebærer risiko for alle, men konsekvensen av en supertanker i fjæresteinene blir ødeleggende sammenlignet med en forlist lystbåt i Indre Oslofjord. Det er latterlig å tenke på at småbåtfolket ikke kan benytte seg av blyholdig bunnstoff og blir nektet anskaffelse av totaktsmotorer, når overvåking og beredskap av de reelle truslene mot miljøet svikter.

"WAKE UP AND SMELL THE FISH"!!! Det har fuglene på Mølen gjort. De er innoljet i svart gørr, og de skriker i sorg over en treskalle av en kaptein og en regjering som nå har innsett at beredskapen på kysten må forbedres, men for seint i deres tilfelle. La oss håpe at ord blir til handling og at politikere får profesjonell hjelp av fagetatene som sitter på kunnskapen, men det må kommuniseres vesentlig bedre på tvers av departementene.

Og vær så snill Stoltenberg og Halvorsen - SKÅN Lofoten - slik at fremtidige generasjoner kan høste av verdens beste matfat slik vi og våre forfedre har gjort det i årtusener...

Havet gir, havet tar

Skrevet 22.06.2009 - Jarle Andhøy

I årtusener har folk begitt seg ut i naturen med et bevisst forhold til risiko og det faktum at man ofte utførte sitt daglige virke med livet som innsats. Jegeren, Lofotfiskeren, seilskutematrosen, og alle de som levde i de harde gamle dagene, gjorde sin plikt, uten tanker om risikoanalyse og forsikring.

Det var et hardt liv, fjernt fra tilværelsen i velferdslandet, og i sterk kontrast til Jarle Trå-hysteriet som herjet media for en tid siden, om mannen som nesten mistet livet på toppen av Mount Everest, og ble berget av en yakokse. Fenomenet tar opp problemstillingen om risikoviljen det moderne mennesket er villig til å utsette seg for, for å oppfylle egne drømmer.

Jeg liker begrepet "før var det skuter av tre og menn av stål. Nå er det bare plastbåter og treskaller igjen", fordi teknologisk utvikling ofte er et tilbakeskritt for kunnskap mennesket har bygget opp gjennom generasjoner. I århundrer har sjøfolk høstet av havets ressurser gjennom vår, sommer,høst og vinter, men når lystbåtarmadaen setter til havs begynner Redningselskapets høysesong.

Ulykkesstatistikken til sjøs skyldes primært mangelfull kunnskap og for høy tillit til egne ferdigheter. Og først når naturen tar liv, minner hylekoret om hvor sårbare vi egentlig er i naturens lunefulle uforutsigbarhet. I motsetning til det moderne menneskets trygge rammer i hverdagen, er det noe som skjer idet vi setter sjøbein eller drar til fjells. Livet i naturen er fjernt fra livet i et trygt kontorlandskap, og vi beveger oss i en tilværelse vi ikke kan styre over, men må tilpasse oss. Og uansett reguleringer, regelverk og enda flere reguleringer fra myndighetenes side, så innebærer en tur til sjøs en viss mengde risiko.

Denne kan selvfølgelig minimeres ved bruk av normalt vett, men det finnes alltid dem som gjør mindre fornuftige valg enten det gjelder promillekjøring eller idiotisk båtbruk. Det er oftest disse som mister livet til sjøs, og de kan ikke skylde på andre enn seg selv. "Den som er med på leken må tåle steken", sier vi til barn. Men dette gjelder faktisk i voksen alder også, selv om havets voktere i form av Kystvakt og Redningstjenesten gjør en kjempeinnsats, og som oftest kan assistere havarister i våre farvann.

Det er selvfølgelig stor forskjell på Jarle Trå og hverdagsseileren, men sistnevnte bør også være bevisst risikoen ved å dra til sjøs. I tillegg bør enhver som ferdes på sjøen lære seg sjømannsnormen om å være til assistanse for andre når skade og eventuelle uhell inntreffer.

Jeg har selv vært vitne til ferskinger som går på grunn, eller sirkler rundt og rundt i en trang indre havn fordi IKKE EN ENESTE PERSON i massemylderet av mennesker tilbyr seg å ta imot trossene og hjelpe til ved fortøyning. Båtfolk står og glaner og nærmest venter på at det skal gå til helvete, før man endelig tilbyr en hjelpende hånd. Jeg liker å leve etter prinsippet om at de sjøfarende er "sailormates", selv om en del seilende tullebukker gjør at man gremmes ved tanken.

Mitt viktigste fokus til sjøs er å være 100 % selvhjulpen hvis uhellet inntreffer. Enten Berserk seiler i isødet, i tropefarvann eller langs sørlandskysten, gjelder prinsippet med en back-up plan, reservedeler og atter reservedeler. På mine ekstremseilaser har mannskapet ombord i Berserk et bevisst forhold til at vi ferdes i farvann der vi er alene, og ikke kan regne med noe hjelp. Det er selvfølgelig heller ikke ønskelig med assistanse om andre må sette egne liv og lemmer i fare for å bistå oss. La oss få være I fred, og naturen gå sin gang.

I norske farvann er virkeligheten en annen, og det skal lite til før hylekoret skriker igang reaksjoner fra det offentlige, enten man forventer ambassadehjelp i utlandet eller redningsaksjoner. Men vi må huske at det til syvende og sist bare er eget vett og egne vurderinger som loser oss trygt i havn.

Havet gir, og det er naturlig at HAVET TAR.

Bare sørg for at det ikke blir deg.

Nå rett før ferien.

Det blir ingen heltehistorie av det.

Ja til en dram på sjøen!

Skrevet 23.04.2009 - Jarle Andhøy

Jeg lengter tilbake til gamle dager.

Vi har det riktignok alvorlig godt i Norge i dag, men likevel lengter jeg 10-15 år tilbake i tid, da livet på fjorden var som i den siste fristad. Vekk fra byens rigide bestemmelser og regelverk, til et sted der man kunne skåle i sjømannsrom, og med god samvittighet putre skuta videre inn i solnedgangen. Det var ingen promillegrense til sjøs, og en hver fritidsseiler kunne nyte sin frihet under eget ansvar.

Men på nittitallet dukket velstands-Norge opp på fjorden. Båtmarkedet eksploderte i et inferno av nye båter og folk på fjorden. Mennesker og tullebukker fra alle samfunnslag satte sjøbein, men ikke alltid med like stort hell. Enkelte ble faktisk en fare for egen og andres sikkerhet.

Store og raske motorbåter svermet rundt på fjorden i sommermånedene, men trenden viste at jo flottere og større båten var, jo mindre kunnskap hadde eierne om sjøvett og egen skute. Førstereispamper som seilte millionglis til forlis, og dødsulykker forårsaket av berusede båtførere, gjorde allmennhetens krav om sikkerhetstiltak på fjorden gjeldende.

Ulykkestatistikkenes dystre utvikling gjorde at myndighetene ble nødt til å stramme grepet om fritidsbåtfolket. Sikkerhetskampanjer til sjøs, promillegrense på 0,8 for småbåter og 0,2 for båter over 15 meter, samt obligatorisk båtførerbevis, er alt resultatet av fjols på fjorden.

Forståelige tiltak, men desto viktigere er det at politi og kystvakt skjønner hvordan de på best mulig måte bør håndtere konsekvensene av vår innskrenkede frihet til sjøs.

Jeg har selv gremmet meg over politi som med stor iver kretser rundt skuta som haier, og bare venter på muligheten til en alkotest av undertegnede. Og det gjerne flere ganger i løpet av en helaften på fjorden! Til slutt ga de opp promilletesten, men ga meg et forelegg pålydende 500 kroner - fordi jeg manglet redningsvest om bord! Min venn Espen Tamilsamen Neger rodde over indre havn i Stavern, og fikk samme forelegg, selv om han rodde 30 meter fra brygga.

"Å være klar for sjøen er å være klar i hodet" sa politifolkene i sin "Klar for sjøen"- kampanje. Men vi kunne ikke annet enn le av politibetjenter som ikke akkurat glimret med klare hoder, og som åpenbart manglet evnen til å handle fornuftig en lørdagskveld på fjorden.

Etter mitt skjønn burde regelverket strammes inn når det gjelder fartøyer med høy ytelse og fart. De er ofte en fare for allmennheten. Men folk i rolig ferietempo - for eksempel de som fører sjekter og seilbåter - burde skånes for overformynderiet som kveler båtgleden på fjorden.

Frihetsfølelsen hører hjemme på havet, så forvalterne av lovverket må finne en fornuftig balanse som sikrer det gode sjøliv i sommer-Norge. Politi og kystvakt må lære seg et logikkprinsipp til sjøs, som må gjelde fremfor byråkratiets rigide regelverk.

Det ER faktisk forskjell på villmannskjøring i hurtige båter med sinna motorer og en roer i en gammel pram!

Dagens båtfolk har dessuten mye å lære hva sjøvett og båtbruk gjelder. Det er bare å rusle langs brygga, og se på folk som ikke engang kan fortøye egne båter med brest og spring. Det kan de øve seg på når vårsola varmer.

Selv skal jeg følge med i solsteika, med en tår på innerlomma. Eller skåle i en pils eller ti.

Hiv og hoj og en flaske med rom - vi gleder oss til sommeren!!!

Denne saken ble første gang publisert 18/06 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.