Fra motstandshelt til landssviker

Han var krigshelt og fryktet av tyskerne, men også Norges første store spion for Sovjetunionen i etterkrigstiden. Asbjørn Sunde var en kompleks mann.

Fra saken mot Sunde i 1954.

Fra saken mot Sunde i 1954.

Publisert Oppdatert

General Rediess, sjef for SS og SD i Norge under krigen, ga Sunde følgende attest: "Denne mannen og hans gruppe er de farligste motstanderne våre i Norge. Hjemmefronten behøver vi ikke frykte". Hvorfor endte det da med at Sunde ble til åtte års fengsel etter krigen, og døde bitter og desillusjonert?

I en artikkel publisert i Vi Menn nummer 27-1985, kort tid etter Asbjørn Sundes død, forsøkte vi å gi et mer nyansert bilde av motstandshelten som ble skjøvet ut i kulden. Vi Menn slapp innenfor dørene hos Sunde, som levde et svært tilbaketrukket liv etter å ha sonet dommen for landsforræderi. Der møtte vår journalist en nedbrutt og desillusjonert Sunde, et tomt skall av mannen han måtte ha vært da han satte frykt i den tyske invasjonsmakten. Artikkelen er tilgjengelig via vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no.

Egenrådig

Asbjørn Sunde ble født i 1909 på Vikna på Helgelandskysten. Som en ung mann fra fattige kår, og oppvokst ved kysten, er det naturlig at han endte opp med å melde seg til tjeneste ved det Sjømilitære korps i Horten. Men, allerede i ung alder viste Sundes egenrådighet og uvilje mot å bøye seg for autoriteter seg. Han ble avskjediget fra tjenesten allerede etter tre år, offisielt på grunn av udisiplinert oppførsel. I virkeligheten skal grunnen ha vært at Sunde nektet å delta i Menstadslaget i 1931, konflikten mellom arbeidere og politiet og militære styrker som endte i et blodbad.

Politisk engasjement

Asbjørn Sunde hadde allerede da sterke politiske meninger og et glødende engasjement. Året etter, 23 år gammel, meldte han seg inn i Norges Kommunistiske Parti. Allerede fire år etter meldte han seg imidlertid ut, og skal aldri ha siden ha meldt seg inn igjen. I det minste ikke offisielt. Noen år senere var Asbjørn Sunde redaktør for avisen "Angrep", et organ for "De arbeidsløses forening". Foreningen hadde mottoet "Arbeid og Brød, Frihet og Rett". I tillegg var han aktiv i fagforeninger og idrettslag. Dette engasjementet og overbevisningen førte til at han 26 år gammel reiste til Spania for å delta i borgerkrigen.

I ett og et halvt år kjempet Sunde mot fascistene, før han vendte hjem som en herdet mann. Sannsynligvis var nok også hans politiske overbevisning blitt ytterligere forsterket av de grusomme opplevelsene i Spania. Han beskrev selv oppholdet i Spania i boken "Menn i mørke", som kom ut i 1947.

Tilbake i Norge levde Sunde tilsynelatende et vanlig liv, med leilighet på Sinsen i Oslo og arbeid i byggebransjen. På overflaten kunne det se ut til at Asbjørn Sunde hadde fått nok av krig. Men sannheten var en helt annen.

Internasjonal undergrunnsorganisasjon

Sund var nemlig allerede dypt involvert i den såkalte Wollweberligaen. Organisasjonen, som var ledet av den beinharde tyske kommunisten Ernst Otto Wollweber, hadde blitt opprettet med Stalins godkjennelse. Under sterkt hemmelighold utførte organisasjonen sabotasjeaksjoner mot fiendtlige skip. Først mot fascistiske skip under den spanske borgerkrigen, senere gjorde den seg klar til å slå til mot tyske skip. Asbjørn Sunde ble en fremtredende skikkelse i den norske avdelingen i løpet av årene 1938 og -39, mens Martin Hjelmen var sjefen. Hjelmen måtte i krigens tidlige år rømme til Sverige, men ble utlevert til Gestapo og henrettet. Asbjørn Sunde tok da over lederskapet av Wollweberligaen i Norge.

På kant med Hjemmefronten

Hemmeligholdet rundt ligaen var som sagt omfattende, og Sunde holdt seg taus om aktiviteten også etter krigens slutt. Han nevner faktisk ikke ligaen med et ord i sin biografi "Menn i mørke". Gjennom andre kilder vet man imidlertid at Sunde som sjef for ligaen viste glødende overbevisning, en utrolig virkelyst og et nærmest dumdristig mot. For Sunde var saken alt, og han var mer enn villig til å gå over lik for å oppnå resultater.

Dette førte til at han etter hvert kom i konflikt med den vanlige Hjemmefronten, som han mente var for bløte. Selv planla og gjennomførte han stadig nye sabotasjeaksjoner, med sprengningen av Østbanehallen i Oslo som en av de mest berømte. Dette var også Sundes ilddåp når det gjaldt sabotasjeaksjoner på norsk jord.

Etter hvert som antallet sabotasjeaksjoner økte, ble "Osvaldgruppen" et stadig viktigere mål for den tyske okkupasjonsmakten. Ikke minst lederen selv. Etter den berømte sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter i Henrik Ibsens gate i Oslo ble det utlovet en dusør på 100 000 kroner, en liten formue på den tiden, for den som medvirket til "Osvalds" arrestasjon. Flere medlemmer av gruppen ble tatt av tyskerne. For disse ventet tortur og til slutt henrettelse.

En styrke å regne med

Asbjørn Sunde lot seg imidlertid ikke avskrekke. Han fortsatte å rekruttere nye medlemmer til gruppen, som med tiden talte mellom 200 og 300 medlemmer. Det var nå ikke bare tyskerne som bekymret seg over Osvald-gruppen. Både Hjemmefrontens ledelse i Norge og norske myndigheter i Stockholm og London så med økende irritasjon på Asbjørn Sundes egenrådighet i "enmannskrigen" mot tyskerne.

Historien holdt på å få en brå slutt for Asbjørn Sunde. Tyskerne hadde fått snusen i at Osvaldgruppen hadde hovedkvarter på Eina, og gikk til angrep. Medlemmer av gruppen mistet livet, mens Asbjørn Sunde, som hadde sin lille sønn med seg, greide å skyte seg gjennom tyskernes jernring og unnslippe. Høsten 1944 rømte flere medlemmer av Osvaldgruppen til Sverige, mens Sunde selv ble igjen i Norge, hvor han gikk i dekning. En tid senere kom freden – men ikke for Asbjørn Sunde.

Mens andre motstandsfolk etter krigen ble hyllet som de helter, skulle det for Asbjørn Sundes del følge tiår med bitterhet. Han ble skjøvet lengre og lengre ut i kulden etter hvert som det ble tydelig hvor sterke hans bånd til Sovjetunionen faktisk var. I 1954 sto han for retten, og ble dømt etter lov om rettergang i saker mot landssvikere, til tross for at motstandsfolk som Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby forsøkte å tale Sundes sak. Dette sier litt om respekten disse hadde for Asbjørn Sunde, til tross for samarbeidsproblemene under krigen. Spesielt Jens Chr. Hauge var en sterk motstander av kommunismen.

Du kan lese mer utfyllende om Asbjørn Sundes virke under krigen, samt i Sovjetunionens tjeneste i årene etter at Nazi-Tyskland ble bekjempet, i artikkelen fra 1985. Dette er en av flere artikler Vi Menn har publisert om Asbjørn Sunde, og alle ligger tilgjengelig i vårt arkiv. Gjennom www.vimennpluss.no får du tilgang til alle nummer vi har publisert siden 1951.  

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag