Blodsport:
Farlig Formel 1
Den første norske boken om Formel 1 beskriver mange av dødsfallene i denne sporten. Men før årets sesong må vi tilbake til 1994 og Ayrton Senna for å finne siste fatale krasj.
Snart 16 år er gått siden Senna vandret heden. Utrolig nok har ingen flere omkommet i det livsfarlige fartssirkuset vi kaller Formel 1. Noe det pekes på i vår første norske Formel 1-bok - "Grand Prix - historien om Formel 1" - forfattet av Atle Gulbrandsen og Morten Malmø.
Formel 1 fra A til Å
Det er en rikt illustrert bok, som på en lettfattelig måte tar for seg Formel 1 fra A til Å. Den innleder med et berømt Hemingway-sitat: "Det finnes bare tre former for sport: tyrefekting, bilrace og fjellklatring. Alt annet er lek."
Og vi får innsikt i at Formel 1 absolutt ikke har vært noen "lek". For sjelden har en sportsgren vært befengt med en så dramatisk ulykkesstatistikk. Særlig på femti- og sekstitallet døde førere som fluer. Av og til tok de med seg tilskuere hinsides. Faktisk er det et faktum at langt flere tilskuere enn deltagere er blitt drept i Formel 1.
Sikkerhet og Jackie Steward
Gradvis ble sikkerheten forbedret utover i syttiårene, ikke minst takket være menn som Jackie Stewart. Den tredobbelte verdensmesteren gikk i spissen for å gjøre racerbanene sikrere, noe som blant mye annet medførte store ombygninger på beryktede Nürburgring.
Men det fløt mye blod før man kom så langt. Ikke bare besto VM i Formel 1 i mange år av løp som gikk på livsfarlige landeveisbaner, men også racerbilene hadde lite å bidra med av sikkerhetssystemer når det gikk galt.
Det tok for eksempel lang tid før man begynte å bruke belter, og mange omkom etter å ha blitt slengt ut av racerbilen. Racerbiler kunne dessuten defineres som "bensintanker med hjul på", og mange møtte sin død i et flammehav.
28 førere omkommet siden 1950
Boken har en oversikt som viser at 28 førere er omkommet i Formel 1, fra 1950 og fram til Ayrton Sennas endelikt på Monza i 1994. Omtrent et startfelt, altså. Senna var en av de virkelig store i Formel 1s historie, og det er oppsiktsvekkende mange høyprofilerte førere som har mistet livet. Kan det være fordi disse kjørte enda mer på kanten enn de fleste av sine samtidige konkurrenter?
Døde på banen
En annen av de store som fikk en brå og brutal død var Alberto Ascari. Italieneren var en av femtiårenes dominerende førere, og tok VM-tittelen både i 1952 og -53. Her er et utdrag fra boken:
"Alberto Ascari - italieneren som vant det første VM i Formel 1 - skal ha vært en svært overtroisk mann, og han brukte derfor alltid en lyseblå hjelm.
Da han 26. mai 1955 kommer til Monza-banen, er det for å se på at vennen Eugenio Castellotti tester en Ferrari 750 Monza-sportsbil de to skal dele under 1000-kilometers-løpet Supercorte Maggiore litt senere på sommeren. Like før han skal dra hjem for å spise lunsj med sin kone, får Ascari selv lyst til å prøve bilen, men må da bruke Castellottis hvite hjelm. Hans egen var til reparasjon etter hans krasj i Monaco fire dager tidligere.
I en forholdsvis lett, men rask sving får Ferrarien en skrens og går rundt to ganger. Ascari blir kastet ut av bilen og dør fem minutter senere. I dag ligger han begravd i Milano.
Hans far, Antonio Ascari, var også racerkjører. Han ble drept 30 år tidligere, i 1925. De var begge 36 år gamle da de døde. Alberto omkom 26. mai og Antonio omkom 26. juli. De vant begge 13 Grand Prix-løp og de kjørte begge med nummer 26 på sine biler. Begge overlevde dessuten et kjempekrasj fire dager før de ble drept - og begge ble drept i en rask venstresving!"
Champis og skandaler
Offisielt startet VM i Formel 1 i 1950. Grand Prix-løpene som startet opp i begynnelsen av det nittende århundret var forløperen til dagens Grand Prix-race. Og forfatterne har fått med seg et artig sammentreff - ungareren Ferenc Szisz vant det første GP-løpet i 1906 i en Renault med Michelin-dekk, hundre år før spanjolen Fernando Alonso ble verdensmester i F1 - i en Renault med Michelin-dekk.
I 1950 startet så det første offisielle verdensmesterskapet i Formel 1. Vinneren av det første løpet, på Silverstone i England, ble italieneren Giuseppe Farina, med en snittfart på 146 km/t - uten sikkerhetsseler! Han hentet også hjem VM-tittelen dette året.
Siden presenteres vi for kjente og kjære navn fra F1. Femtiårene med blant andre Alberto Ascari og Juan Manuel Fangio. Sekstiårene med Bruce McLaren, Jack Brabham, Stirling Moss, Jim Clark, Graham Hill og Jackie Stewart. Sytti- og åttitallet med førere som Emerson Fittipaldi, Niki Lauda og Nelson Piquet. Nittiårene med rivaliseringen mellom Alain Prost og Ayrton Senna.
Og ikke minst Michael Schumacher.
Det er artig å lese hvor tilfeldig det kan være at noen får sjansen i F1. I Schumachers tilfelle åpnet døren seg ved at fransk-belgieren Bertrand Gachot kom i klammeri med en drosjesjåfør i London, og ble arrestert.
Det boken ikke nevner er at Gachot satt inne i seks måneder, siden han hadde sprayet drosjesjåføren i ansiktet med tåregass - noe som var ulovlig i Storbritannia. Blant andre vår egen Harald Huysman var involvert i en kampanje som tok sikte på å få satt Gachot fri. Uansett - med Gachot i kasjotten lå veien åpen for en ung Schumacher.
Maktkamp, skandaler og rariteter
Boken byr videre på en slags minibiografi over de tolv mestvinnende førerne i F1. Den tar for seg utviklingen på motorsiden, og har et kapittel (som godt kunne vært større, synes vi) om livet utenfor banen.
Den er også innom en F1-historie full av maktkamp, skandaler og rariteter. Mange har sikkert FIA-sjef Max Mosleys rollespilleskapade med prostituerte i friskt minne.
For ikke å snakke om eks-teamsjef hos Renault, Flavio Briatore, som er utestengt fra motorsporten for livstid, etter at Nelson Piquet jr. sladret til FIA om at han var blitt overtalt til å krasje med vilje for å hjelpe teamkamerat Alonso.
Denne saken ble første gang publisert 01/04 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.