Eventyrlig – men farlig

Sjåføren min bråstopper idet en knatrende lyd oppstår litt unna oss. Ali, som sitter i baksetet på bilen vår, hopper ut med hendene i været. Jeg er litt tregere enn mine somaliske venner, så jeg forstår ikke hva som skjer før jeg får øye på en gjeng karer bevæpnet med maskingeværer et par hundre meter unna oss. Noen av dem sitter på en pick up, hvor hytta er borte og på planet har de plassert en stor kanon?

– Skyter de på oss, undrer jeg, men får ikke svar? Jeg har med meg tolk, to kjentmenn og en soldat i bilen, men akkurat nå er de opptatt av annet enn mine spørsmål.

Min kjentmann går rolig mot de bevæpnede mennene med hendene i været mens han snakker til dem. Desperate og redde øyne stirrer mot Ali og alle har de geværmunningene rettet mot ham og oss.

Men sekunder senere dukker overraskende et par smil opp?

– Åhh, Ali er gutten sin, sier Mostapha (43)– på norsk. Jeg er nemlig på reise i Somaliland med norsksomalieren Mostapha og Ali er hans gode venn – heldigvis. For hva som redder oss i dette øyeblikket er at en av de bevæpnede karene er i slekt med Ali.

Mennene står like etter foran bilen vår og selv om Ali kosesnakker med dem, ser jeg fem – seks magre somaliere med tunge våpen… og her er jeg, en hvit mann i godt hold med dyrt kamerautstyr. Jeg føler meg ikke høy i hatten. Men Mostapha smiler beroligende: – Alt vel nå, men godt vi stoppet. Hadde vi kjørt nærmere eller snudd og kjørt fra dem, hadde de skutt bilen vår i filler.

Disse karene er soldater og deres største frykt er terrorister og pirater, noe dette området ikke akkurat er fattig på: Derfor skyter de først og spør etterpå, innrømmer Mostapha.

 

Ønsker selvstendighet

Siden Somalia ble frigitt fra Storbritannia og Italia i 1960, har landet vært preget av borgerkrig og anarki. Og etter at Somalias siste anerkjente president, den brutale diktatoren og kommunisten Mohammed Siad Barre forlot landet i 1991, har Somalia vært delt i tre: Somaliland i den nordvestlige delen, Puntland i det nordøstlige og til sist den sørlige delen hvor hovedstaden Mogadishu ligger.

Men om harde og blodige kamper ble utkjempet andre steder i Somalia under hele 90-tallet, har Somaliland stort sett klart å beholde både fred og en viss stabilitet. Siden 1997 har de også kjempet for å oppnå internasjonal anerkjennelse som et selvstendig land – uten å lykkes.

– Hovedårsaken er at FN ønsker en fredsavtale som samler hele Somalia, tror Mostapha, men synes dette er dypt urettferdig.

– Vi har jobbet hardt for å opprettholde stabilitet, frie valg og ikke minst fred, forteller han, men medgir at det har vært episoder i landet hvor utlendinger er blitt drept.

– Men ikke av innbyggere i Somaliland, påpeker han og fastslår at grensene over til naboen Puntland dessverre ikke er «terrorist-sikre». Og fordi terrororganisasjonen Al-Shabaab er sterkt presset i sine kjerneområder i det sørlige Somalia, har de trukket lenger nord i landet med fare for å destabilisere både Puntland og Somaliland.

Derfor må jeg ha med meg en bevæpnet soldat på min ferd gjennom dette tørre, underlige landet. Og det første som slår meg når jeg endelig kan begynne og utforske Somaliland, er den herlige atmosfæren. Hele landet er som et eventyr, og når mullaene kaller til bønn i de tidlige morgentimene – sola setter farge på bygningene og lukten av kameler, geiter og bål virvler rundt i gatene sammen med ørkenstøvet – blir i alle fall jeg frelst.

Dessuten møter jeg et hyggelig folk. Det er ikke mange fra vår del av verden som reiser rundt i Somaliland, så jeg vekker en del oppmerksomhet. Folk er nysgjerrige og noen er nok litt feilinformert.

Jeg vandrer en ettermiddag i utkanten av Hargeisa med kamera rundt halsen når noen gutter kaster stein etter meg. Da kommer brått en voksen mann opp til meg og undrer om vi trenger hjelp.

– I Somaliland behandler vi gjester godt, påpeker han og skuler mot ungdommene. Men heldigvis, vi trenger ingen assistanse, Mostapha har snakket med ungdommene og oppklart en liten misforståelse.

– Vi trodde du var her for å lage dårlig reklame om Somaliland og fremstille oss som utsultede og ulykkelige afrikanere, forteller guttene.

– I Norge har mange et feil inntrykk av somaliere, noe som i de fleste tilfeller er basert på kunnskapsløshet og misforståelser. Det samme gjelder også her, innrømmer Mostapha idet ørkenkvelden forvandles til natt.

 

Lærte mye i Norge

Nettopp ungdommer er en av mange årsaker til at Mostapha, som kom til Norge i 1989, flyttet tilbake til Somaliland for snart fire år siden.

– Da jeg kom til Norge som

17-åring, var hjemlandet mitt herjet av krig, men i Norge opplevde jeg trygghet, minnes han og forteller om sitt norske liv hvor han blant annet drev en Narvesen-kiosk i ti år.

– Men er det noe jeg har lært av den norske kulturen, er det viktigheten av å gi noe tilbake og ikke minst hjelpe de som er dårligere stilt enn deg selv, forteller Mostapha og avslører drømmene sine: – Jeg vil være med å bygge opp Somaliland.

Mer enn en million somaliere er i dag spredd over Europa, Nord- Amerika og Midtøsten, men uansett hvor langt unna de er sitt hjemland både geografisk og kulturelt, har de alle en viss tilknytning til dette himmelstrøket.

Årlig mottar derfor Somaliland millioner av dollar fra tidligere innbyggere.

– Somaliland er på vei opp, hevder Mostapha og snakker varmt om landets fremtidsutsikter. Men det finnes noen ødeleggende elementer og det mest destruerende er kanskje drømmen om Europa.

 

Fantaserer om Europa                          

– Årlig fullfører rundt 20 000 ungdommer sine studier ved universitetene i Somaliland, men bare to prosent av dem har en jobb å gå til, forteller Mostapha og forstår hvorfor så mange unge fantaserer om en fremtid i Europa.

– I og med at jeg har norsk bakgrunn, kommer mange til meg med spørsmål om Europa – heldigvis – for jeg forteller dem sannheten, påpeker Mostapha og det er ingen vakker historie.

Menneskesmugleren reklamerer ofte for sine tjenester på både Facebook og egne websider.

– De som biter på, blir fortalt at mangel på penger ikke er et problem, menneskesmuglerne vil jo gjerne hjelpe sine landsmenn til et bedre liv, sukker Mostapha og fortsetter: – Når flyktningene ankommer grensen mellom Etiopia og Sudan, får de en telefon i hånda og blir bedt om å ringe til sine slektninger hjemme – for da kommer brått prisen for transporten så langt på bordet og den ligger på rundt 3000 $ (ca. kr 25 500).

De hjemme hører en desperat ungdom og dennes kyniske bakmenn på linja, som kommanderer: – Betal, eller vi dreper sønnen eller datteren din.

– Foreldre uten penger blir nødt til å selge gård og grunn for å redde barnet sitt, forteller Mostapha – og de som ikke kan betale, blir drept eller solgt som slaver.

Tilsvarende mottagelse får flyktningene ved grensen over til Libya. Deretter gjenstår «bare» en båttur over Middelhavet til Italia… og vi vet jo alle hvor trygt det er.

Det finnes flere smuglerruter, felles for de alle er at det koster rundt 15 000 $ (ca. kr 112 000) å komme seg til Europa fra Somaliland – mye penger for å risikere livet, påpeker Mostapha og viser til offisielle tall som forteller at mer enn 22 000 flyktninger er døde eller savnet på vei til Europa siden år 2000.  Men det er bare toppen av isfjellet, tror han og minner også om at veldig mange av kvinnene som flykter, kommer til Europa gravide etter å ha blitt voldtatt underveis.

– Dessuten, skulle du mot all formodning overleve reisen til Europa, hva venter deg, spør Mostapha retorisk og vet alt om hvor vanskelig det er å finne jobb, et rimelig sted å bo og ikke minst lære seg et nytt språk.

– Jeg oppfordrer på det sterkeste mine landsmenn til å bli i Somaliland og fokusere på å bygge opp landet. For det er her fremtiden ligger og ikke på bunnen av Middelhavet eller som hyenemat i ørkenen.

Denne saken ble første gang publisert 26/02 2015, og sist oppdatert 02/05 2017.