Til topps på Svolværgeita:

En luftig Lofot-opplevelse

Klippen med de to karakteristiske geitehornene strekker seg 569 meter over havet. Svolværgeita er Svolværs mest kjente landemerke.

KLATRER: Nerver og konsentrasjon er i høyspenn og lar seg ikke skjule. Svolværgeita er en luftig og spennende utfordring for en førstegangsklatrer.
KLATRER: Nerver og konsentrasjon er i høyspenn og lar seg ikke skjule. Svolværgeita er en luftig og spennende utfordring for en førstegangsklatrer. Foto: Andre Spica
Sist oppdatert
Å HOPPE ELLER IKKE HOPPE: Det er spørsmålet...
Å HOPPE ELLER IKKE HOPPE: Det er spørsmålet... Foto: Andre Spica
SIKRER: Mens Geir Rune er i veggen, står klatrekollega Mads Rishaug for sikringen nedenfra.
SIKRER: Mens Geir Rune er i veggen, står klatrekollega Mads Rishaug for sikringen nedenfra. Foto: Andre Spica

Fra steinflaten jeg sitter på stuper det ned rundt meg på alle kanter. Rett ned i kirkegården i Svolvær... Jeg klamrer meg til den lille kvadratmeteren eller to som jeg har til disposisjon. "Skal du hoppe?" Guiden min titter bort på meg med et glis...

Manndomsprøven

Selve hornene er ca 20 meter høye. Manndomsprøven på det yndete klatremålet i Nord-Norge er å hoppe de nesten 2 meterne fra det ene hornet over til det andre. Siden Svolværgeita ble besteget første gang i 1910 har utallige klatrere vært opp på toppen.

Jeg angrer med en gang jeg ser hornene som stikker opp og ut av berget. Angrer på at jeg har bestemt meg for at dit opp skal jeg og for at jeg har avtalt med en klatreguide å ta meg opp dit. Rett ved kirkegården titter jeg opp mot de to hornene. Guiden min, Geir Rune Holm, smiler og klapper meg på skulderen.

"Det ser verre ut enn det er. Jeg har hatt opp mye mindre spreke folk enn deg" betrygger han.

Turen opp er en sti som raskt tar for seg høydemeter og pulsfrekvens. Det tar under en time før vi står ved foten av hornet. To andre klatrere er på toppen, og snart skjønner jeg hva hoppet går ut på. Den ene av klatrerne reiser seg, og omsider hopper han fra den øverste til det nederste av hornene.

"Verre er det ikke" sier guiden.

Jeg kan faktisk si meg litt enig. Herfra seg det ikke så ille ut. En klatrer til, Mads Rishaug, har møtt oss, og skal være med til toppen.

Klatredebut

Jeg er den eneste som ikke har klatreerfaring, og er bare glad til for at jeg har god assistanse. Etter å ha sikret seg at jeg har klatreselen og hjelmen godt festet, gitt de siste instrukser og forsikret at dette kommer til å gå greit, piler guiden opp fjellveggen.

Jeg kommer til å satse mindre på teknikk og mye mer på rå kraft, tenker jeg.

Jeg kjenner teorien, og vet at jeg bør bruke kreftene i beina heller enn i armene til å forflytte meg oppover. Jeg vet også at det kommer til å bli det motsatte som skjer.

Geir Rune roper ned til oss, og sier at jeg kan sette i gang. Jeg tar de første forsiktige stegene bort til foten av Svolværgeita og starter min noe mindre elegante ferd oppover. Forsøker å bruke beina, men det er armene som gjør det meste av jobben. Melkesyra i underarmene kommer raskt. Første mål er å komme opp til dit Svolværgeita deler seg i sine to horn. Det går sakte men sikkert, og Geir Rune veileder meg underveis.

- Sett foten der, bruk sprekken der og så videre, sier han. Han kan veien i blinde.

Taket glipper

En ubehagelig opplevelse melder seg da jeg glipper et tak og blir hengende etter tauene. Jeg rekker akkurat å rope opp til guiden at jeg glipper taket før det skjer. Noen dype pust og løsristing av underarmene mens jeg likevel dingler, før jeg er tilbake i veggen. Resten av turen opp til Geir Rune går greit.

De siste meterne opp til toppen av hornet går klatremessing greit, men det knyter seg i magen når jeg planter baken på steinflaten. Det er åpent i alle retninger og stupbratt ned på alle kanter. Nervøsitet og høydeskrekk kryper inn under huden. Utsikten utover Vestfjorden, fjellene og Lofotens hovedstad er regelrett helt fantastisk. Når Mads ankommer hopper Geir Rune uanstrengt over til det andre hornet.

- Ja, skal du hoppe?

MANNDOMSPRØVEN: Hoppet fra det ene hornet til det andre hører med.
MANNDOMSPRØVEN: Hoppet fra det ene hornet til det andre hører med. Foto: Andre Spica

Han snur seg tilbake mot meg og avbryter min glede av utsikten. Gliset er muntert og lett mobbende av min økende nervøsitet.

Jeg har min fulle hyre med å holde kontroll på kroppsfunksjonene mens jeg funderer på et svar. Hvor det har blitt av den ungdommelige udødeligheten jeg trodde jeg fortsatt var innehaver av, aner jeg ikke. Den ville fått meg til å hoppe fra den lille steinflaten jeg nå står på og over til den veldig lille steinflaten som guiden min nettopp har hoppet over til (og som skrår nedover mot stupet og avgrunnen) uten å bry meg en døyt om kirkegården noen hundre meter nedenfor.

Forsøker å si til meg selv at det bare er snakk om et lite hopp. Fra min sittestilling som i aller høyeste grad bærer preg av en klamre-seg-fast-til-livet-positur kommer jeg meg muligens opp i knestående før jeg innser hvor dette vil ende.

Å hoppe eller ikke hoppe...

- Niks. jeg hopper ikke! Dette har vært luftig nok for meg, sier jeg - og mener det.

- Da må du bare klyve over først. Det er fra dette hornet vi rappellerer ned igjen, får jeg vite.

Og mens jeg under kyndig veiledning fra min velbalanserte guide utfører klyvingen mellom de to hornene nyter jeg forestillingen "Mitt liv i revy", som har førpremiere inne i hodet mitt. Jeg våkner tilbake til virkeligheten da jeg oppdager at jeg igjen befinner meg ved siden av Geir Rune. Han gliser fornøyd. Jeg smiler skjevt - muligens fornøyd - mens jeg klorer fingrene inn i den nye steinflaten og inntar min sittende overlevelsespositur.

Denne saken ble første gang publisert 06/05 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også