Sjefen min vil nok ha det til at jeg er på Beitostølen for å skrive om Petter, men selv er jeg vel så begeistret for den andre delen: Trene med Petter. For skikongen er nemlig vennligheten selv, og inviterte mandag på fellesøkt i fjellet. Etter en hard konkurransehelg stod to mengdeøkter på planen: Morgenøkten med 2 timer skøyting stod jeg pent over, men langtur klassisk mente jeg å kunne matche.

Advart av treneren

- Vel, vel, de sier de skal kjøre rolig langtur. Men jeg har prøvd å henge på noen ganger sjøl. Det er ikke særlig lett, i hvert fall ikke i bakkene.

Det var advarselen fra landslagstrener Morten Aa Djupvik, en særdeles blid og hyggelig sogning som til og med viste seg å være nesten nabo hjemme i Oslo. Med Mortens advarsel i bakhodet testet jeg ski i god tid på forhånd. Det var harde og isete spor i bunn, med et fint lag nysnø på toppen. Altså maksimalt vanskelig å smøre. Etter en kort vurdering bestemte jeg meg for å legge under et halvtykt lag Rode Rossa klister, 0 til +3.

Kanskje fordi dette var den eneste klistertuben jeg hadde med meg. De som kjenner meg vil nikke gjenkjennende. Jeg har verdens mest slunkne smørekoffert, og lever etter regelen "Blå ekstra eller klister". Man trenger jo stort sett ikke mer.

Sjanseartet comeback

Vi begynner med 5-kilometer'n på stadion for å teste skia, sa Petter og la i vei. I et tempo som ikke var avskrekkende, men likevel ga meg bra med puls. De bakkene i stadion-løypene på Beitostølen er kriminelt mye brattere enn de ser ut på TV. Tro meg.

Men heldigvis satt både hans og mine ski bra, så vi startet på den seks kilometer lange motbakken opp til løypene på fjellet, på nordsiden av bilveien. Ikke stort ble sagt, det skal innrømmes. Dette var min andre tur på ski i år (den første kom dagen før) - og min fjerde treningsøkt etter seks ukers Svinefaenskapsfravær. Er det særlig lurt å forsøke henge seg på akkurat denne gutten da?

GAMMEL & GOD: Nei, ikke skiløperen, men skia. Atomic'en tålte nok en gang en sammenlikning med de beste.

Vil matche Matusow

Tja, jeg er vel dum nok til å prøve, og Petter var snill nok på farten til at jeg hang greit opp til fjellet. Da flatet profilen ut, vi fikk to spor, og kunne gå ved siden av hverandre og prate. Hvilket vi da også gjorde. Ikke om langrenn, ikke om Red Bull, og slett ikke om Skiforbundet. Men om vår andre felles hobby, den vi deler med svært få andre skiløpere og mediefolk: Holdem. Med "Texas" til fornavn.

- Drømmen er å komme på bord med Phil Helmuth eller Mike Matusow. Så begynner de å mobbe meg for å være en sjanseløs viking fra Nordpolen. Da skal de få så øra flagrer!!

Interessant staking

Det tviler jeg ikke på, akkurat nå er det mer meg som er redd for å få så øra flagrer, men det skjer heldigvis ikke. Farten er som han lovet: Moderat. Inniblant er det bare ett spor, og da går jeg bak ham og kikker litt på stilen. Jeg merker meg at han går dobbelttak med fraspark på en helt annen måte enn meg. Mye kortere fraspark, mye kortere skyv med stavene, og ikke minst: Mer simultant. Jeg, og flere med meg, sparker fra først, for deretter å skyve med stavene. Med Petter skjer det nesten på likt.

Gooo' glid

Vet ikke om det er ufullstendig teknikk (slik Odd-Bjørn har antydet), eller om det er en ny og bedre måte å gå på. Men resultatene taler jo igrunn for seg. Når Petter også er raskest i klassisk, må han jo gå rett. Hvis han går feil, må han jo ha en kapasitet som er overjordisk.

Uansett, det som ikke er feil er skia mine. De smått legendariske Atomic-paret fra 2002 glir fortsatt bedre enn alle jeg møter. Også Petters treningspar fra Fischer. Det er helt utrolig, men også svært gledelig. Er fristet til å låse dem ned i hvelvet til Norges Bank, og la de ligge der til Vasa'n.

Eller forresten, ikke det. Har en skikompis som jobber i den banken, og han kommer sikkert til å knabbe dem.

Så kom rykket

Etter ca 25 km vender vi nesa hjemover, og det er mye utforkjøringer ned til Beitostølen. Mulig han er litt frossen, eller mulig han vil by på det berømte Petter-rykket, for plutselig staker han som en gal foran der. Nå er det slutt på kosepraten. Jeg hiver meg på stavene og staker hva jeg er mann om¿og klarer å tette luka. Nå er også batteriet til lykta mi dødt, og det går styggfort i de harde sporene nedover. Jeg kan rett og slett ikke gi ham forsprang, da kommer jeg til å tryne stygt.

Det er føret som redder meg. Det er en betydelig fordel å ligge bak, så han får aldri noen stor luke. Jeg glir ham inn, og kommer lett pesende frem til hotellet etter 2 timer og ca 3 mil, hakk i hæl på verdens beste skiløper.

Moro?

You bet.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!