To ganger har jeg deltatt tidligere i "Rødenessliter'n", en fantasifull variant av konseptet triatlon: Først sykling i 18 km uten racer, deretter svømming 150 m med flytevest, så løping 6 km. Et blodslit, fordi det er bånn gass hele veien og unnagjort på ca timen.

Flere av mine skikonkurrenter fra Vasalopp og Birk deltar her. To av dem, la oss kalle dem PA og PM, har alltid syklet fra meg med god margin, og vært så langt foran at jeg ikke har greid løpe dem inn.

I år er imidlertid kondisen noe bedre, jeg har syklet i hvert fall littegrann (men så lite at jeg har solgt Birken-nummeret for lørdagen), så jeg bestemte meg for å gi ALT på sykkel for å følge dem. Oslo Tri forrige helg hadde tross alt boostet sykkelselvtilliten noe.

Presser maks

Som sagt, så prøvd. Tråkket som en gal i starten, likevel kom mange forbi. Var med teten i 2 km, så går en gruppe og får en liten luke. PM er med utbryterne, PA ser det litt for sent, og må ta opp jakten alene. Jeg har mer enn nok med å følge her i felt 2, bak meg har det allerede blitt et felt 3 og 4.

En annen kompis, OE, har også alltid knust meg på sykkeletappen, mens vi er nokså jevne i løping. Nå er jeg i samme felt som ham, og vi plukker snart opp PA også. Jeg SKAL følge disse til mål veksling!

Over noen bakketopper er det så vidt båten bærer, jeg gir absolutt alt, men klarer så vidt henge meg på halen av feltet.

Syklingen avsluttes med en bratt og lang motbakke, og der sprekker det opp. PA, OE og flere andre siger fra meg over toppen, og inn til veksling er jeg 100 meter bak.

Svømmer som en papegøye

Det tar jeg imidlertid fort igjen. Har syklet i joggesko, og jeg svømmer i joggesko, så jeg passerer fort alle som syklet fra meg på slutten, og kjippet av seg sykkelskoene. PM er for lengst av gårde, men ut i vannet er jeg nr 9 totalt, rett i hælene på PA og OE.

Svømminga går dårlig. Jeg har verdens sakteste brystsvøm, så jeg er avhengig av crawl for å holde feltet. Det er vanskelig med en løs flytevest, jeg kaver og puster og bruker mye krefter. Bena henger slapt etter kroppen, de er fullstendig livløse. Jeg har tråkket all saft ut av dem. Opp på land er det så vidt jeg klarer kravle meg opp steinura, men jeg er rett i ryggen på OE og PA før løping, og det har jeg aldri vært før!

Et sorgens kapittel

Klarer imidlertid ikke glede meg over dette faktum. Får stukket til meg saft og solbriller av hjelpemann Svein, men er nå så ør og uttafor at jeg knapt aner hvilken vei jeg skal løpe. Før jeg skjønner hvor jeg skal, er OE 50 meter foran. Og PA 100. Jeg begynner å vralte. For det er det det er: Vralting. Dette har ingenting med løping å gjøre, as we know it. Foran der ser jeg OE allerede har fått inn det lange, lette løpesteget sitt. Han distanserer meg med 2 meter for hver tiende meter. Det er håpløst.

Jeg venter og venter på at løpsfølelsen skal komme, men venter forgjeves. Det blir vralting helt til mål, selv om jeg klarer å svare med en ørliten spurt da en kar tar meg igjen rett før mål.

Syklingen presset all saften ut av eplet, og skrotten var ikke særlig velegnet til å løpe med. OE, som normalt slår meg med minuttet på denne løpsdistansen, tok meg med nesten tre.

Om to uker er det Bellman-stafett i Stockholm, 5x5 km, da må jeg reise kjerringa. En ting kan jeg love: Det blir ikke sykkel til oppvarming!!

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!