Ja, hvordan i all verden havnet jeg her? Jeg, som knapt kan svømme, sykler som ei grandtante og knapt har knær til løping?

Det begynte på en fest. Som det ofte gjør. Sommerfest, på jobben. Kollega Peter, som slo meg i samme løp for tre år siden, fortalte den historien for 736. gang, nå til sjefen vår, Alex.

- Hah, om du slår Thorkild i år, skal du få ei flaske av den dyreste whiskyen på polet, fnøs sjefen.

- Deal, sa Peter.

Meg var det ingen som spurte.

Så mosjonsbølgen skvetter

Men jeg ville ærlig talt komme den historien fra tre år tilbake til livs, så jeg stilte. Og ga samtidig Peter et sidebet (eng: sideveddemål). Jeg ga ham 3 i odds på å slå meg, hvorpå han straks satte 200,-

- Deal, sa jeg.

Og nå står jeg altså her og småfryser, naken og kald, mens alle rundt meg har drapert imponerende kropper i tette våtdrakter. Jeg har ingen våtdrakt, men har investert i et par raffe svømmebriller, eller googles som det heter (aha, er det der det kommer fra?). På hodet har Peter og jeg en latterlig gul badehette, i likehet med de ca 200 andre som har tatt oppstilling på stranden ved Sognsvann. For tre år siden var det en glissen og sorry gjeng som stod her, nå var arrangementet utsolgt for en uke siden! Legg til at Birken er stappfullt på ski og sykkel, og at Oslo Maraton har fordoblet deltakerantallet, så skjønner du at Ola og Kari for alvor har gjenoppdaget gleden ved blod, svette og ekte tårer.

=

Nær døden

Pang!

Der smalt det, jeg har en fremskutt posisjon, og crawler i vei som best jeg kan. Skulle opprinnelig puste på hvert tredje tak, det blir på hvert eneste tak, og snart er jeg så anpusten at jeg må over på rygg. Etter 200 meter, ved første bøye, er jeg allerede så svimmel at jeg knapt vet verken fram eller bak. På badehetta.

- Fy faen, Gundersen, du svømmer til og med dårligere enn meg!

Det er Peter, min Nemesis for dagen, som er oppe på siden. Jeg tenker pokker heller, og tar i litt ekstra med min aller beste crawl.

Med det resultat at jeg plutselig har skjært ut til høyre, og mistet resten av feltet. Prøver litt bryst for å finne igjen flokken, men nå dugger det så jævlig i googles'en, at jeg ser knapt en eneste badehette. Enda de er skrikende gule.

Tekstilproblemer

Etter ytterligere kav, plask, crawl, bryst og ryggsvømming, nærmer vi oss til slutt land. Jeg har falt tilbake og ligger kanskje midtveis i feltet. Jeg sjangler opp, ør i hodet etter 500 meter svømming, og jogger småskjeivt opp til sykkeldepoet. Før jeg er fremme roper en smørblid Peter til meg, "nå stikker jeg, Thorkild", og forsvinner opp bakken med sin grønne Bianci-trøye.

Pokker. Jeg får på meg sykkelskoa relativt greit, men den trange, røde sykkeltrøya er klin umulig å trekke på den våte overkroppen. Jeg mister hjelmen, brillene og det meste annet mens jeg holder på. Til slutt får jeg hjelp av en funksjonær og kommer meg avsted. Hvor lang tid er det gått siden Peter forsvant? Ett minutt? Halvannet?

Rene Contador

Vet ikke, men nå haster det. Og god-følelsen sitter i det øyeblikket sykkelskoene klikker på plass. Dette går racer-fort! For tre år siden hadde jeg en sliten offroader og joggesko, nå har jeg fått låne en sylslank racer som er en drøm av en velociped. Før vi er ute av Idrettshøskolen har jeg passert fem. Og før rundkjøringen fem til. Og før Maridalsveien ytterligere fem!

Jøss, jeg er jo rene Contador (er det ikke det han heter? Jeg er sannsynligvis den idrettssgale nordmann som er minst interessert i Tour De France). Men nå er sykkel plutselig gøy. Jeg fortsetter å plukke rygger innover i Maridalen. Å henge i rygg er ikke lov, så det blir mye sikk-sakk.

Rett før vending møter jeg en velkjent grønn Bianci-trøye. Peters forsprang er nesten spist opp, og det var på sykkel han var sterkest. Inspirasjon!

A giant leap

Omtrent ved klosterruinen på returen passerer jeg ham, koster på meg et glis, og han grynter ett eller annet tilbake. Cool. I'm in the lead. Få bena til å gå, nå, ikke late seg. Ved Hammer'n gjør han et comeback, men jeg rykker i neste bakke, og da mister han taket. En annen kar kommer opp bakfra, og det slår meg at dette er den eneste syklisten jeg blir hentet inn av. Jøss, hva skjer? Er jeg plutselig blitt Lance? Eller Neil? A giant leap for cyckling? Ikke vet jeg, men over Nordberg er jeg stadig i støtet, og inn til depoet kan det umulig være særlig mer enn 30 personer foran meg.

Dette går veien!

Slå Damene!

Auda. Det skulle jeg ikke ha sagt. Eller tenkt. For i det øyeblikket jeg skal kjippe av sykkelskoene, hogger krampa til. I først den venstre leggen. Så den høyre. Det er komplett umulig å bøye seg og knyte skoa! Jeg gir blaffen, og vralter avgårde med løse lisser. Stopper ved et saftbord 200 meter ut i løypa, og lurer bena opp på krakken. Gjør meg flid med stramming og dobbeltknute. Tar en kopp saft, og lunter videre.

Den første kilometeren har fint lite med løping å gjøre. Beina er tømmerstokker, fremdriften minimal. Men jeg ser et par-tre kvinnerygger, og tillater meg nå å glemme Peter. Vet han løper endel dårligere enn meg. Og mitt mål fremover er jo å slå damene, riktignok i langrenn, men jeg kan like gjerne begynne med én gang.

Kontrollert kut

Først passerer jeg en liten, litt eldre dame, så en litt yngre, og til slutt en svensk tjej som satte fra seg sykkelen samtid og rett ved siden av meg. Hun peser fælt. Men etterpå skal det vise seg at dette var Ylva, vinneren av dameklassen, hurra!

Nå er det syklister som skal tas, med Rye-drakter, Euskatel, Colombia og denslags. En latterlig figur med polkadot-shirt passeres i en motbakke, hvilken ironi, han er hjulbeint og hater sikkert hvert eneste steg. Ikke rare fjellgeita.

For meg løsner det skikkelig, jeg plukker fortsatt folk, og bakfra kommer kun én kar. Jeg henger en stund, der borte på veien på andre siden av Sognsvann, men lar ham gå. Jeg er mer enn fornøyd, og ruller nokså kontrollert over mål der kone og barn har gnidd sukaten ut av øya og heier meg over streken. Speaker annonserer sluttiden: 1.17.59.

Det er 11 minutter bedre enn sist, og, viser det seg, en hederlig 21 plass totalt. Og nr 2 i klassen!

Whiskyflaska til sjefen er reddet, de evinnelige historiene til Peter får sin slutt, og når Leeds kroner dagen med 1-0 borte over Wycombe, er lykken komplett.

Men allerede neste helg er det ny triathlon, i Rødenes, og der blir motstanden sylskarp.

Ingen grunn til å hvile på sølvet (som dessuten er nederlag, iflg 15.46.6).

NM i triathlon, sprint/mosjon.

Klasse M40-49: 2. Thorkild Gundersen 1.17.59

19 startende i klassen. (totalt nr 21 av 113 menn)

=

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!