=

HERRRLIG: Gode skogsstier å løpe på rundt Tjøme

Onsdag 29.juli

Sommeren har gått altfor fort, men man har da rukket å trekke i treningstøy innimellom øktene ved svadberg og bassengkant. Halvparten av de sedvanlige løpeturene i Tjøme-terrenget ble byttet ut med hissig pigging på asfalt. Pigg mot tjære, småstein og bitumen. Staking fra Tønsberg til Verdens Ende. Oppgitt hoderysting fra turister med jordbær og krabbefiske i blikket.

Joda, jeg var på gang. 4 økter i uka i første del av ferien. Så falt det litt med ferie i Toscana, som antatt for varmt, løp rundt som ei svimmel høne i pluss 35 en dag og fant fort ut at dette ikke nyttet. Lengtet til Norge og sommerkulde. Kom hjem og fikk mer enn nok av det. Der andre klager over sommerværet, hopper jeg i treningstøyet og lar det stå til.

=

WALK IN THE PARK: En grei ettermiddagsøkt for Jørgen, en liten maraton for meg.

Beretninger om lidelse

Forrige onsdag skulle jeg få svar på om sommertreningen hadde gitt resultater. Rulleskitur med Jørgen kl 16, og for å rekke det måtte jeg sprintsykle fra et intervju med en frontkjemperveteran på Oppsal, skifte i en fei, og stake som en gal før jeg møtte den mellomste bukken Aukland ved Linderud i Groruddalen.

Pust. Pes. Heldigvis var han innstilt på en prat, så vi åpnet ikke altfor hardt. Kanskje gjorde oppvarmingen meg godt, for jeg hang lett på opp til Gjelleråsen.

Her pleier jeg å snu, da syntes jeg at jeg har gått langt. Nuvel, glem det heretter. This is the new world order. Vi ruller ned bakkene til hellerudsletta, jeg er nær ved å tryne i bunnen, stor fart som jeg får. (Jørgen går fortsatt med 3'er-hjul, mens jeg går med de raskere 2'er-hjulene). På sletta tar vi til venstre mot Slattum, og jeg får høre om Jørgens treningssommer. Den har vært intens og vellykket. I tillegg til mye rulleski og løping har han padlet "hjemmefra" i Tønsberg ut til Færder fyr, og tilbake. Ny pers begge veier, like over 2 timer og 40 minutter. Det er noe til økt. I dag skal vi "bare" gå 2 timer.

Nye tankebaner

Langt pokker inn i det ukjente snur vi, og jeg tenker det er laaangt hjem. Motvind er det, også. Jeg legger meg litt rygg, og når jeg orker, er jeg oppe på siden for å diskutere. Han er opptatt av målet mitt, om å slå alle damene i Vasa og Birk.

- Sandra Hansson er sterk til å stake, så der får du litt av en jobb.

- Vet det. Hun knuste forbi meg på Birken i fjor, og dessuten er det 7-8 andre damer som er bedre enn meg.

- VAR bedre enn deg. Det var i fjor. Nå må det tenkes offensivt!

Godt poeng, Jørgen. Jeg vil mene jeg er nokså god til å tenke offensivt, men på dette feltet (som de fleste andre felt), er nok disse gutta enda råere. Ergo har jeg noe å lære. Damene skal slås. Fjoråret er historie. Basta!

Teknisk fremgang

Etter litt prat om kul musikk og bekjennelser om lange kjærlighetsforhold til hhv Depeche Mode og Bob Dylan, studerer Jørgen stakingen min mens vi går.

- Du har forbedret deg siden sist, balansen og trykket mot underlaget er bedre. Men pass på å komme lenger frempå. Jobben skal gjøres "foran kroppen" i staking, du slutter å skyve når henda passerer knærne. Kort, eksplosivt, og med kroppstyngden over stavene i det du skyver.

Jeg prøver å justere teknikken, og kjenner straks at det gjør vondere på baksiden av armene. Her trengs åpenbart mer styrketrening. Men dette gir i det minste motivasjon, jeg skjønner nå litt bedre hva som skal til for å få opp farta i Vasaloppet.

Skinn og bein, blod og tårer

Bakken opp til Gjelleråsen blir drøy, men jeg profiterer på å kjøre fraspark der Jørgen bare pigger. På toppen åpner himmelen seg. Smarte-Jørgen har regntrekk til skoene, jeg blir bløt på et blunk. Spruten står rundt rulleskia som vannet rundt baugen på en speedbåt. Det stakes nokså hardt. Jeg limer meg i ryggen og går det jeg makter.

Ved Linderud skilles våre veier, og vi rekker inspisere håndflatene før vi går hvert til vårt. Mine myke poter imponerer ingen. Jørgens håndflater ser helt jævlige ut. Hele flak med hud har forskjøvet seg. Vi har staket i drøye to timer nå, jeg fatter ikke at sånt ikke gjør utrolig vondt.

- Å, man blir vant til det, smiler Jørgen og går løs på den siste bakken hjem til Tonsenhagen.

Jeg klokker 2 timer og 30 minutter innen jeg parkerer skiene, og lurer seriøst på om jeg noen gang blir vant til dette.

PS!

Allerede dagen etter kommer det en "hyggelig" SMS fra Jørgen: "Håper du har vært ute og trent idag. Det har Sandra"

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!