Columbia-katastrofen sekund for sekund
Dødsferden
Syv astronauter omkom da romfergen Columbia ble revet i filler 1. februar 2003. En ny NASA-rapport beskriver dramaet sekund for sekund.
Romfergen Columbia raste mot verdensrommet med en hastighet på 3000 kilometer i timen. Det var gått 81,7 sekunder etter starten 16. januar 2003. Fartøyet var kommet til omkring 20 kilometers høyde da en skumplastbit på størrelse med en stresskoffert og en vekt på noe over et halvt kilo løsnet fra romfergens store, utvendige drivstofftank. Biten ble voldsomt bremset opp av det som ennå var igjen av atmosfære. Dermed traff romfergen biten med en relativ hastighet på ca. 880 kilometer i timen.
Kamera fanget ulykken
Et langtrekkende kamera på bakken oppfatter det som skjer. Det antyder at treffpunktet var like under forkant av vingen på venstre side. Bilder viser et lite objekt som forsvinner bak venstre ving, og en sky av ørsmå partikler kommer like etter til syne.
Noen av ingeniørene i Kontrollsenteret ved Johnson Space Center i Houston, Texas var bekymret. Men skumplastbiter hadde løsnet også under tidligere oppskytninger, uten at noe hadde skjedd. Dessuten var det ingenting man kunne gjøre i tilfelle Columbia var skadet. Romfergen skulle ut på et vitenskapelig oppdrag, og hadde ikke nok drivstoff til å nå Den internasjonale romstasjonen i et annet baneplan.
Etter ulykken viste granskningskommisjonen ved simuleringer at en skumplastbit med tilsvarende størrelse og vekt faktisk kunne lage et hull på i hvert fall 10-15 cm i den tynne og ganske skjøre vingeforkanten som var laget av et karbonkompositt-materiale. Et slikt hull ville helt opplagt være uhyre farlig under de enorme temperatur- og aerodynamiske belastningene når romfergen skulle tilbake til Jorden.
24,6 Mach
Verken astronautene eller Kontrollsenteret i Houston visste at noe var galt da Columbia var på vei tilbake. Romfergen begynte å merke de første spor av atmosfæren i en høyde av 122 km over Stillehavet. Nesen pekte 40 grader oppover, og hastigheten lå på 24,6 Mach (24,6 ganger lydhastigheten). Tidspunktet var 1. februar klokken 14.44 norsk tid.
Columbia hadde bremset opp over Det indiske hav klokken 14.18 for å lande på Kennedy Space Center i Florida klokken 15.16.
Mot katastrofen
Klokken 14.49 innledes den første av en serie automatisk styrte, vide S-svinger for å redusere hastigheten, og klokken 14.50 registreres en temperaturøkning på varmeskjoldet. Klokken 14.52 kommer første tegn på noe unormalt - en temperaturøkning i bremsevæsken for venstre hovedhjul.
Overflatetemperaturen på vingeforkantene og i nesen er oppe i 1370 grader. Den varme luften som presser seg gjennom hullet er alt i ferd med å svekke aluminiumsstrukturen i venstre vinge.
Klokken 14.53 krysser Columbia California-kysten i en høyde av 71 km og en hastighet på 23,0 Mach. Overflatetemperaturen på de mest utsatte stedene har steget til 1538 grader, og nå kommer feilindiasjonene fra venstre vinge på rekke og rad. Men bare til Kontrollsenteret - astronautene aner fremdeles ingen fare. Husband, McCool, Chawla og Clark sitter i cockpiten, Anderson, Brown og Rabin på dekket under.
Klokken 14.54 observerer folk på bakken et lysglimt i sporet på himmelen, trolig fra en bit som løsnet fra fergen. Noen av de små styrerakettmotorene er i virksomhet, trimror slår ut langt over det normale. 14.59 kommer indikasjoner på for høyt dekktrykk i venstre hovedhjul. Dette vises også for pilotene, men under utveksling av informasjon med Kontrollsenteret blir forbindelsen plutselig brutt. Klokken er 14.59.32, og Columbia befinner seg i en høyde av 61,2 km over det østlige Texas. Hastigheten er 18,1 Mach.
Revet i stykker
Det kom fortsatt en del tekniske data fra fergen og noe informasjon ble funnet på en slags ferdskriver. Dette, sammen med granskning av vrakrester på bakken, gjorde det mulig å beskrive hendelsesforløpet de siste dramatiske sekundene av Columbias ferd.
Klokken 14.59.37 hadde den glovarme luften smeltet så mye av vingestrukturen på venstre side at vingen rett og slett ble revet av. Dermed var romfergen ikke lenger styrbar, og havnet i et flatt spinn. Sekunder senere, klokken 15.00.18, gikk den i oppløsning på grunn av termiske belastninger og luftkrefter. Høyden var 55 km, hastigheten 15 Mach.
Døde av dekompresjon
Kabinseksjonen var noenlunde intakt, men fortsatte å rotere og hadde fått noen små brister ved midtdekk-gulvet. Dette siste skulle bli skjebnesvangert. Kabinatmosfæren forsvant ut slik at astronautene mistet bevisstheten og døde i løpet av få sekunder. Mannskapet omkom altså ikke som følge av brann, høy temperatur eller voldsom rotasjon, men av dekompresjon. Og det gikk så fort at de ikke engang rakk å senke ansiktsvisiret på hjelmen til de velkjente, oransjefargede oppskytnings- og landingsdraktene. Én var til og med uten hjelm, og tre uten hansker.
Like før romfergen ble revet i stykker var astronautene sikkert klar over at noe måtte være alvorlig galt. Både fartøysjef og pilot reagerte rasjonelt, men hadde toppen et minutt til rådighet for å skaffe seg oversikt og reagere. Piloten i høyre sete forsøkte tilsynelatende å gjenoppstarte to av hjelpeaggregatene for å skaffe hydraulisk trykk. Forsøkene ble gjort etter klokken 15.00.05.
Hadde ikke en sjanse
Etter at mannskapet mistet bevisstheten som følge av trykkfallet, virket heller ikke snellelåsene i sikkerhetsselene. De bevisstløse eller døde astronautene ble derfor utsatt for rotasjon mens bare den nedre del av kroppen var fastspent, og én av de tre på midtdekket var ikke fastspent i det hele tatt da rotasjonen startet.
De syv om bord var sjanseløse. Eneste trøst må være at det hele gikk veldig fort.
Denne saken ble første gang publisert 30/03 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.