Den siste steinaldermannen

- Unnskyld lukta. Jeg har ikke dusja på noen måneder, sier Kristoffer og rekker fram en skitten labb. Jeg suger inn odøren fra villmannen, men kjenner bare en kjent og kjær duft av tyrirøyk. Hele karen lukter som et bål!

- Et ikke helt nyvasket fjes og hender med inngrodd sot vitner om realt villmarksliv over lengre tid. Han smiler og prater akkurat som da han fortalte forventningsfullt om turen under forberedelsene. Kroppen er blitt slankere og mer atletisk siden sist.

- Jeg går stadig ned i vekt, påpeker Kristoffer.

Med spenstige skritt går han foran på stien som fører opp til boplassen. Jeg stryker alle spørsmål om skjørbuk, utmattelse og psykiske problemer etter langvarig isolasjon og ensidig kost.

Steinalderboplass

Kristoffer har bygd gapahuken sin med åpningen ved en stor, skrå stein. Der har han brent favnevis med furuved, mest for å koke mat. Nå i mørketida brenner han bål mer og mer for kosens, lysets og varmens skyld. Hver kveld stirrerhan inn i flammene, slik noen kanskje gjorde på samme plass for tusen år siden.

- Jeg kan ikke legge meg så tidlig heller. Da våkner jeg jo uthvilt midt på natta. Derfor må jeg holde meg våken i mange timer etter at det har mørknet. Flammene har bevegelse som minner om liv, og når du er alene, blir bålet nærmest en venn. Det gir sjelero å stirre inn i det!

- Hva tenker du på når du sitter sånn?

- Mest på filming. På hvordan jeg skal få til en enda bedre og mer spennende film neste gang. Jeg klarer meg bra uten noen å snakke med til enhver tid, og det gjør meg egentlig ikke mye om jeg er mutters aleine kveld etter kveld. Kristoffer er ikke helt alene. Gordonsettertispa er med ham overalt, og klager høylytt hvis hun ikke får være med på en utflukt.

- Under snikjakt på hjort vil jeg helst gå alene, så da får hun finne seg i å være i leiren.

Drømmen om ei dame...

Det er rikelig med plass til både Kristoffer og hunden i gapahuken, der de så langt har hatt hovedkvarter under oppholdet i den vestlandske naturen. Huken er snaut fire meter bred og like dyp. Kristoffer har innrettet seg luksuriøst med feltseng, men har ellers overraskende lite av klær og utstyr der.

- Hva savner du aller mest, etter å ha bodd alene som villmarking siden i sommer?

Kristoffer blir stille, og kikker mot det hvitkledde fjellet og furuskogen.Han blir litt fjern, ser alvorlig på meg og sier:

- Å legge hodet i halsgropa på ei dame, kjenne den myke huden, høre hjertet dunke!

- Men nå blir du jo kjendis etter hvert som det skrives om deg og du er på TV, så snart dukker det vel opp damer i fleng...

- Kan ikke si det har vært noen plage, og dessuten er det dårlig med dusjing for tida, så det passer vel egentlig ikke så bra akkurat nå, gliser Kristoffer. Med hemmelig oppholdssted og et mobilnummer bare de innvidde kan nå ham på, er det dessuten ikke så lett å få kontakt med mannen. Han forteller at bloggen hans er den 30. mest besøkte i landet.

Naturens orkester

- De aller fleste som ytrer seg på nettet om det du driver med, har jo hyggelige kommentarer. Men hvordan reagerer du på at enkelte blant annet kritiserer at du har tilgang til et hus med strøm?

- Hensikten med det jeg driver med, er at jeg kun skal klare meg på mat jeg samler, fisker eller jakter. Dessuten vil jeg ligge ute, altså under åpen himmel, i gapahuk, hule eller lignende. Å ligge inne i hus er uaktuelt og unødvendig. Jeg trives dessuten best ute! Jeg har aldri hemmeligholdt at jeg har tilgang på strøm til lading av mobiltelefon og PC. Å kunne ringe har dessuten med sikkerhet å gjøre.

- Jeg har ikke radio her, og hører ikke på musikk fra annen kilde heller. Det er musikk nok med naturens egne lyder, som meisene og nøtteskrikene når de besøker meg.

Les også: Vi har testet utstyret som du trenger i vinterkulda

Nesten løvemat

- Hvordan oppsto tanken om å klare seg ett år ute, uten annen næring enn den du skaffer selv?

- Jaktkompis Thor Ola og jeg lekte med tanken, og etter hvert endte jeg her. Jeg innrømmer at det var litt fram og tilbake før den endelige avgjørelsen ble tatt. Men jeg angrer ikke!

- Er det normalt for deg å gjøre det som er litt uvanlig?

- Tja... noen mener vel at det er uvanlig å trives best utendørs, leve av å lage jaktfilmer og være til skogs nesten hele jakttida.

- Jakta er en veldig viktig del av livet mitt, men det er ofte vel så spennende å filme andre som jakter som å jakte selv.

- Måker kan jo spises, sier Kristoffer med et ørlite smil om munnen. Like etter plasker det voldsomt femti meter ute i sjøen. Sel? Laks? Mat? Da jeg tar farvel med Kristoffer dagen etter, er jeg full av respekt for «den siste steinaldermannen», og jeg ønsker lykke til videre med villmarksåret.

Et år ute

Kristoffer skal tilbringe ett år ute, og han skal kun spise det han klarer å sanke, fiske og skyte. Han har tilgang til utstyr for fiske, våpen til jakt og det nødvendige av klær og turutrustning.

Han har valgt seg en dal i Sognefjorden.Området strekker seg fra kystlinja til 1500 meters høyde, og her kan Kristoffer jakte både hjort, elg, villrein, rype, skogsfugl og hare.

Overlevelsesprosjektet følges med artikler i hvert nummer av Villmarksliv gjennom året han bor alene og klarer seg selv. hvert nummer fremover vil Villmarksliv.

Les også:

Stor test av pulsklokker

Vi har testet de aller varmeste dunjakkene

Stor test av 94 firehjulsdrevne biler

Denne saken ble første gang publisert 11/01 2010, og sist oppdatert 05/05 2017.