Den norske statsministeren som tok selvmord

En sterkt nedbrutt Ole Richter tok sitt eget liv i 1888. Bjørnstjerne Bjørnson og Johan Sverdrup fikk skylden.

Sist oppdatert

Fredag 15. juni 1888 skinte solen utenfor Ministerhotellet på Blasieholmen, en halvøy på Norrmalm i Stockholm.

Mens en tjener dekket bordet, ventet Julie Richter på at broren skulle komme ned fra andre etasje for å spise frokost.

Ole Richter hadde hatt en tung periode, og hadde nylig blitt tvunget til å fratre fra stillingen som Norges statsminister i Stockholm. Søsteren hadde kommet til byen for å støtte han, mens han ventet på å dra tilbake til hjemstedet Inderøy i Nord-Trøndelag.

Nøyaktig hvor tung perioden hadde vært for Ole Richter, skulle bli grusomt tydelig denne junimorgenen. Han kom aldri ned til frokost.

Høyesterettsadvokat og politiker

Ole Jørgensen Richter tilhørte en politisk elite fra distriktene som sto i opposisjon til embedsstanden. Han ble født på Inderøy i Nord-Trøndelag i 1829, og var ordfører samme sted i årene 1864-75. Fra 1862 til -79 var Richter stortingsrepresentant. I tillegg var han norsk høyesterettsadvokat.

Ole Richter som statsminister.
Ole Richter som statsminister.

I en artikkel i Vi Menn Vitenskap & Historie nummer 4-2011 fortalte vi den tragiske historien om den fremtredende skikkelsen i en avgjørende periode i norsk historie. Artikkelen og resten av nummeret er tilgjengelig via vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no.

Ole Richters vei til embedet som Norges statsminister i Stockholm var smått kronglete. I 1884 ønsket forsøkte Ole Jacob Broch å danne regjering, og han ønsket å ha med Ole Richter. Han mislyktes imidlertid med å danne regjering, og Kong Oscar II ønsket da Richter som norsk statsminister. Dette førte til protester fra Johan Sverdrup, og Richter selv var heller ikke spesielt lysten på stillingen. I stedet greide han å overbevise kongen om at Sverdrup burde danne regjering.

Da regjeringen ble utnevnt kunne Ole Richter istedet innta embedet som Norges statsminister i Stockholm. Dette var et statsrådsembede som eksisterte i unionen mellom Sverige og Norge. Norges statsminister i Stockholm hadde rang under Norges statsminister i Kristiania.

Noen år senere skulle det komme en rekke hendelser som ble til slutt ble mer enn Richter greide å håndtere.

Storpolitisk krangel

Ole Richters tunge tid startet da hans venn Bjørnstjerne Bjørnson holdt en flammende tale 17. mai samme år. Fra talerstolen på Tullinløkka i Kristiania angrep Bjørson statsminister Johan Sverdrup, som ble stemplet som en løgner. Som bevismateriale for den relativt alvorlige anklagen brukte han et personlig brev han hadde fått fra Ole Richter.

Statsminister Johan Sverdrup la skylden på Richter.
Statsminister Johan Sverdrup la skylden på Richter.

Deler av brevet angikk den såkalte 15. mai-protokollen, som ble utarbeidet av regjeringsmedlemmer i Stockholm - deriblant Ole Richter. I teksten sto det tydelig at Norge og Sverige skulle ha tre statsråder hver - Sverige to statsråder pluss utenriksministeren.

Det var dette som fikk Bjørnson til å tenne på alle pluggene; man hadde altså gått med på at det kun skulle være én utenriksminister, og denne skulle alltid være svensk, brølte Bjørnson fra talerstolen. Senere ble delene av Ole Richters brev som omhandlet 15. mai-protokollen gjengitt i Verdens Gang. Det som var ment som et personlig brev fra en venn til en annen havnet altså så til de grader i offentlighetens lys.

Selv om man kan klandre Bjørnstjerne Bjørnson for å misbruke personlig korrespondanse, hadde han nok rett på ett punkt: Johan Sverdrup hadde ikke vært ærlig.

Sjokk på fødselsdagen

Johan Sverdrup kjente til innholdet i 15. mai-protokollen, men dette benektet han. I stedet la han all skyld på den norske statsministeren i Stockholm, Ole Richter, for at han ikke hadde kommet med innvendinger til innholdet i protokollen.

Bjørnstjerne Bjørson misbrukte privat korrespondanse fra vennen Ole Richter
Bjørnstjerne Bjørson misbrukte privat korrespondanse fra vennen Ole Richter

Sverdrups forsøk på å dytte skylden over på Richter, samt innholdet i brevet fra Richter til Bjørnson, ble gjengitt i Verdens Gang den 23. mai 1888. Dette var Ole Richters fødselsdag, og nyheten ble overbrakt ham via telegram midt i fødselsdagsselskapet.

For Ole Richter var dette naturlig nok knusende nyheter: - Bjørnson har drept meg på min fødselsdag, utbrøt han forferdet.

Nyheten ble naturlig nok heller ikke godt mottatt blant de høye herrer i Stockholm. Den 27. mai fikk Richter beskjed av den svenske kronprinsen om å søke avskjed.

To dager senere gjorde Ole Richter et mislykket forsøk på å henge seg. Han ble reddet i siste liten av en tjener som skar han ned. 

Sveket igjen

Den 6. juni ble det avholdt et ekstraordinært statsrådsmøte i Stockholm, der innstillingen om Richters avskjed som statsminister ble vedtatt.

Han ble likevel boende i Ministerboligen en tid, mens han forsøkte å skrive en redegjørelse om hendelsene som hadde ført til hans avgang. Ole Richter var svært nedbrutt i denne tiden. Ikke nok med at han daglig måtte lese negative artikler i avisene, han fant også en kopi av det mye omtalte brevet han hadde skrevet til Bjørnstjerne Bjørnson, og fant at Bjørnson hadde gjengitt brevets innhold uriktig. Richter hadde nok allerede følt seg sveket av diktervennen, men dette gjorde sviket atskillig verre.

Og verre skulle sviket bli: Den 14. juni brakte den svenske avisen Nya Dagligt Allehanda en artikkel som påsto at Bjørnson hadde "diskvalifisert" Richter.

Spontan handling

Dagen etter satt altså søsteren Julie ved frokostbordet og ventet. Da broren ikke dukket opp, gikk hun opp til arbeidsværelset hans for å se etter han. Etter å ha banket på døren uten å få svar, gikk hun inn. Det var et grusomt syn som møtte henne inne på arbeidsværelset.

Ole Richter lå i en blodpøl på gulvet. Julie styrtet ut og tilkalte lege, men det var for sent. Ole Richter hadde skutt seg selv gjennom munnen, og hadde mest sannsynlig dødd momentant. Før det mislykkede selvmordsforsøket i mai hadde Richter skrevet flere avskjedsbrev, men ikke denne gang. Fraværet av avskjedsbrev tydet på at handlingen hadde vært spontan.

Ole Richter hadde allerede slitt med depresjon etter at hustruen hans gikk bort året før. Sviket fra Bjørnson, løgnene fra Sverdrup og ordren om å søke avskjed ble til slutt for mye for politikeren fra Nord-Trøndelag.

Ludvig Daae var ikke i tvil om hvor skylden for Richters tragiske skjebne lå. I sin dagbok skrev han følgende: "Faktum er at Johan Sverdrup la ladningen i pistolen og Bjørnstjerne Bjørnson trakk den av".

Hele artikkelen finnes som sagt i vårt digitale arkiv, www.vimennpluss.no. Her ligger absolutt alle nummer vi har utgitt siden 1951 tilgjengelig, inkludert tema- og spesialnummer om for eksempel historie, vitenskap, bil og båt, fotball og mye mer.

Vi Menn Pluss gir deg tilgang til alle nummer av Vi Menn, inkludert spesialutgaver.
Vi Menn Pluss gir deg tilgang til alle nummer av Vi Menn, inkludert spesialutgaver.

Denne saken ble første gang publisert 15/03 2017, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også