Ukjent krigsdrama i Lofoten

Da krigen kom til Skjelfjord

John Anders Johnsen (78) ble ufrivillig vitne da bombene begynte å hagle over Skjelfjord i Lofoten i mai 1940.

ØYENVITNE: John Anders Johnsen var ni og broren 13 da bomberegnet plutselig begynte.
ØYENVITNE: John Anders Johnsen var ni og broren 13 da bomberegnet plutselig begynte. Foto: INGE LUNDERENG
Sist oppdatert
SKJELDFJORD: Et stille og rolig sted med et par hundre innbyggere.
SKJELDFJORD: Et stille og rolig sted med et par hundre innbyggere. Foto: INGE LUNDERENG
WARSPITE: Slagskipet Warspite"" satte skrekk i tyskerne med sine kjempegranater.
WARSPITE: Slagskipet Warspite"" satte skrekk i tyskerne med sine kjempegranater. Foto: INGE LUNDERENG

Det er en vakker og fredelig formiddag 10. mai 1940. Himmelen henger klar og blå over det bitte lille kystsamfunnet Skjelfjord i Lofoten, en klynge hus, en dampskipsbrygge og en lensmannsgård langs en smal fjordarm inneklemt mellom høye fjell.

Brødrene John Anders (9) og Knut (13) Johnsen er ute i terrenget ved fjorden da noe begynner å brumme illevarslende. Guttene stirrer mot nord, mot lyden som forplanter seg mellom fjellene og fyller det lille fiskeværet. Plutselig er det som om den nydelige vårdagen eksploderer i et øredøvende inferno.

Himmelen svart av bombefly

Himmelen blir svart da tyske bombefly slipper sine bomber; det blir uutholdelig da kanonene på dekk av "Penelope", "Eskimo" og de andre allierte krigsskipene som ligger til reparasjon i Skjelfjorden, besvarer ilden.

- Vi søkte ly som best vi kunne midt i kampsonen under himmelen som nå var svart av granateksplosjoner, forteller yngstemann den gangen, John Anders Johnsen, i dag om hendelsene for nær 70 år siden. Hendelser som har brent seg fast i minnet.

- Det kvein, hylte og pistret rundt ørene våre. Vi skjønte vi var i livsfare, men samtidig var det spennende også. Vi lå og gjemte oss og telte treff. Jeg husker ennå et fly som kom inn fra øst og slapp en bombe like ved "P enelope". Senere hørte jeg at den hadde drept fem og såret syv.

Først langt utpå ettermiddagen var John Anders og broren trygt hjemme hos mamma. For å forstå hvorfor den store verdenskrigen plutselig kom til lille Skjelfjord, må tiden skrus litt tilbake.

Malmtransport

Døgnet før, natt til 9. april, går ti tyske jagere inn Vestfjorden og fortsetter i mørke og snødrev inn Ofotfjorden, på vei mot Narvik. Det er malmtransporten fra Narvik som skal sikres.

Av de 15 millioner tonn malm som Tyskland trenger per år til sine våpensmier, kommer 11 millioner fra Sverige. Det meste blir fraktet via Narvik. Hitler vet at blir denne livsnerven brutt, er Tyskland i trøbbel.

Slaget i Narvik

Jagerne er blitt eskortert helt fram til Vestfjorden av slagskipene "Scharnhorst" og "Gneisenau" som brekker av. Tyskerne går straks til verket. Panserskipet "Eidsvold", som ligger i havnebassenget, blir torpedert og en enorm eksplosjon sørger for at det norske krigsskipet opphører å eksistere. Store biter av skipet blir blåst på land. Bare syv overlever. Panserskipet "Norge" kjemper i cirka 20 minutter før det må gi tapt. 101 omkommer. Narvik, Hitlers utskipningshavn for malm, er okkupert!

Britene kommer

Så dukker engelske krigsskip opp. Natt til 10. april går fem destroyere, ledet av "Hardy" med Warburton-Lee som Comander, inn Ofotfjorden i et forferdelig vær. De er på nippet til å gå på grunn, men greier å ta seg fram til Narvik hvor de kommer helt overrumplende på tyskerne som tror det er et flyangrep.

Engelskmennene angriper gang på gang med torpedoer og kanoner. De har bestemt seg for å prøve å gjøre rent bord i Narvik. 13. april går det digre slagskipet "Warspite" med sine kjempekanoner inn i Ofotfjorden sammen med en rekke destroyere.

Tyskerne flykter

Tyskerne, har lite bunkers og ammunisjon, slåss så lenge de kan, før fire av deres skip piler inn Rombaksfjorden for å komme seg unna de kraftige granatene til "Warspite". Den engelske destroyeren "Eskimo" leder an i forfølgelsen.

Snart høres bare et drønn og "Eskimo" kommer baklengs ut med hele forskipet sprengt vekk. Det må ha vært litt av et skue siden det samtidig blir spilt engelske marsjer med voldsom styrke for å dempe sjokket på de overlevende.

Flere jagere og handelsskip blir skadet eller senket under kampene, deriblant en rekke allierte fartøyer. I de påfølgende dagene må tyskerne klø seg i hodet. Hvor er det blitt av alle de skadeskutte, allierte fartøyene? De er borte som dugg for solen.

Gjemmestedet

PENELOPE: Krysseren ""Penelope"" er sterkt gjennomhullet, men bir til mannskapets forbløfelse tettet med sauetalg og treplugger av lokale tusenkunstnere.
PENELOPE: Krysseren ""Penelope"" er sterkt gjennomhullet, men bir til mannskapets forbløfelse tettet med sauetalg og treplugger av lokale tusenkunstnere. Foto: INGE LUNDERENG
SPRENGT: Destroyeren ""Eskimo"" var et ynkelig skue da den kom til Skjelfjord for andre gang. Hele forskipet var sprengt vekk.
SPRENGT: Destroyeren ""Eskimo"" var et ynkelig skue da den kom til Skjelfjord for andre gang. Hele forskipet var sprengt vekk. Foto: INGE LUNDERENG
ESKIMO: Destroyeren ""Eskimo"" var en staselig skute, som pådro seg store skader i Narvik - og berget seg til Skjelfjord.
ESKIMO: Destroyeren ""Eskimo"" var en staselig skute, som pådro seg store skader i Narvik - og berget seg til Skjelfjord. Foto: INGE LUNDERENG

Ved en skjebnens tilfeldighet blir livet for de rundt 200 bofaste langs Skjelfjorden snudd opp ned. De skadeskutte, allierte skipene blir nemlig enten tauet eller de sniker seg inn i den trange Skjelfjorden for å ligge i skjul mens de blir lappet og fikset på.

En av dem er den synkeferdige krysseren "Penelope". Den blir slept inn i fjorden av jageren "Eskimo", som uten opphold snur og går rett tilbake til Narvik for å fortsette kampen mot tyskerne. Men den kampen blir kort. Allerede neste dag ankommer "Eskimo" så vidt flytende tilbake etter episoden tidligere nevnt - nå med en stor del av forskipet blåst vekk.

Den lille Skjelfjorden er nå litt av et skue. På det meste ligger 30-40 skip i ly for tyske angrep i fjorden. Engelske og polske krigsskip, tyske handelsskip som er kapret, forsyningsskip og bergingsbåter side om side.

Bergingsbåten "Stærkodder" ankommer med fire dykkere som på originalt vis bruker treplugger, fåretalg og sement til å tette skrogene på skipene og gjøre dem sjødyktige nok til å berge seg tilbake til England.

Lokale hjelpere

Fra hele Lofoten strømmer det til med teknisk fagkyndige som vil hjelpe de allierte, og flere fiskeskøyter går nærmest i skytteltrafikk mellom krigsskipene. Den unge fiskekjøperen Hartvig Sverdrup, en sentral person i det lille samfunnet, fungerer som forbindelsesoffiser og tolk.

Han tøffer blant annet ut til "Penelope" sxom han ser kan synke når som helst. Han spør etter kapteinen for å finne ut hvordan han kan hjelpe til på best mulig måte. Men den sjokkskadete kapteinen har barrikadert seg i lugaren og nekter å komme ut. All kommunikasjon mellom den norske hjelperen og kapteinen må foregå gjennom mellommannen, Paymaster Sharp. Til slutt bryr paymasteren seg lite om kapteinen sin og begynner å ta avgjørelser på egen hånd.

I en liten måned jobber både mannskap og frivillige som besatt for å få skipene sjødyktige, hele tiden fullt klar over at det er et kappløp med tiden. Tyskerne leter. Og til slutt blir gjemmestedet oppdaget av et observasjonsfly. Da starter fyrverkeriet som gjør at lille John Anders og broren må kaste seg i dekning.

De engelske skipene klarer seg

Og forunderlig nok - til tross for nesten kontinuerlig bombardement fra tyske fly i et par uker - kommer det ene reparerte skipet etter det andre seg ut av Skjelfjorden og velberget tilbake til England. Her blir de satt i skikkelig stand, for så å bli sendt ut i krigen igjen. I cirka en måned fungerer Skjelfjorden som Norges svar på Scapa Flow, et sund på Orknøyene som den britiske marinen brukte som flåtehavn under 1. og 2. verdenskrig.

Helt i slutten av mai kommer det aller siste britiske fartøyet "Eskimo" seg også helskinnet ut av fjorden og velberget tilbake til England.

Så blir alt stille igjen i Skjelfjord.

Debris

Nå er det godt 70 år. Jeg sitter ved kjøkkenbordet sammen med snart 79 år gamle John Anders og ser ut på fredelige, grunne Skjelfjorden og den lille husklyngen på den andre siden som utgjør brorparten av bebyggelsen.

SNART 79: John Anders Johnsen var ni år da krigen kom til Skjelfjord.
SNART 79: John Anders Johnsen var ni år da krigen kom til Skjelfjord. Foto: INGE LUNDERENG

Broren har for lengst vandret hen, dampskipsbrygga er gjengrodd og lensmannsgården forlatt. Men selv er han bofast. Hjemmet hvor han og kona har oppdratt to barn, ligger bare noen meter bortenfor stedet han vokste opp.

Og minnene fra krigen lever i beste velgående. - Det merkelige var jo at vårt aller første møte med krigen var en kolossal overflod av alt mulig rart. Noe av det første mannskapene på de skadeskutte fartøyene gjorde da de kom inn i fjorden, var å kvitte seg med store mengder matvarer og klær for å gjøre dem lettere. Vi som var vant til små kår, oppdaget plutselig at strendene var fulle av hermetikk, klær, tobakk, sigarettkartonger og alskens annet.

Likevel blir lite plukket opp av lokalbefolkningen. De voksne er redde både for å ha noe britisk i huset i tilfelle nazistene skulle banke på, og for at det kunne ligge sprenglegemer blant flytegodset.

- Men det komiske var likevel at da det utpå vårparten året etter begynte å bli lite tobakk i omløp, fikk mannfolkene det travelt med å komme seg ned i fjæra og lete. Da røyksuget meldte seg, var det ikke så farlig med sprengstoffet lenger, ler John Anders.

Denne saken ble første gang publisert 10/10 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også