På 80 000 fots høyde, eller drøyt 24 000 meter, har man 99 prosent av jordatmosfæren under seg. Selv om det per definisjon er et stykke igjen til verdensrommet, er trykket her så lavt at man er avhengig av romdrakt for å unngå at blodet begynner å koke.

Testpilot Knut Lande var godt klar over dette da han tok av fra Edwards-basen i California på vårparten i 1973.

Testpilotskolen der han var elev, het tidligere Aerospace Research Pilot School hvor de første amerikanske astronautene trente på flyging i lufttomt rom som en forsmak på å manøvrere en romkapsel.

Flyet hans, en F-104C Starfighter, var egentlig bare en stor jetmotor med to bitte små vinger. I stor høyde hadde flyet egentlig ikke noen hastighetsbegrensing, bortsett fra at varmen fra luftfriksjonen i luftinntaket ikke måtte overstige 121º C.

I 1958 satte major Howard «Scrappy» Johnson offisiell høyderekord i en standard Starfighter med 91 249 fot. Motoren sluknet, men flyet fortsatte i en ballistisk bane hvor hastighetene etter hvert ble så lav at han hadde problemer med å kontrollere flyet.

Senere skulle modifiserte utgaver med rakettmotor klatre helt opp til 120 800 fot (36 600 m).

Prinsippet for å klare å fly helt ut av jordatmosfæren, var i prinsippet enkelt men krevde presis flyging, nærmest som å utføre et stavsprang opp til verdensrommet. Ved å akselerere opp til to ganger lydhastigheten på 40 000 fot, vanlig passasjerflyhøyde, kunne man bruke hastighetsenergien til å klatre videre oppover i bratt vinkel som en kanonkule, helt til hastigheten tok slutt.

© Jan Tore Glenjen

Lockheed SR-71 Blackbird ettertningsfly i Bodø tidlig 1980 Olav Aamoth tidligere generalinspektør for Luftforsvaret=

Knut Lande (over) og Olav Aamoth i dag. Turene opp til terskelen til verdensrommet var krevende og ikke uten risiko, men de ga minner for livet. © Bonafede, Håkon

Uten styring

- Det var flere faktorer som gjorde øvelsen mentalt krevende, forteller Lande i dag.

At flyet var vanskelig å kontrollere i tynn luft var en ting, i tillegg kunne motoren bli kvalt av luftmangel og stoppe. Da ville heller ikke trykkabinen fungere, så romdrakten ble brukt som en ekstra sikkerhetsforanstaltning.

På den første turen måtte han stoppe motoren på 77 000 fot da den fikk for høy eksostemperatur. Men det var han forberedt på, og førte flyet videre i kontrollert glideflukt ned til 50 000 fot der han fikk startet motoren igjen.

Likevel var den mest kritiske faktoren å sette opp flyet med riktig angrepsvinkel når man begynte klatringen. Jo høyere man kom, jo tynnere ble luften, og til slutt ble rorene virkningsløse. Starfighteren hadde en lei tendens til å havne i spinn det nesten var umulig å komme ut av hvis angrepsvinkelen ble for høy.

Det hadde den legendariske testpiloten Chuck Yeager erfart. Med en spesialversjonen utstyrt med rakettmotor i tillegg til jetmotoren, nådde han 108 000 fot, ca. 33 000 meter.

På denne høyden hadde ikke rorene noen virkning i det lufttomme rommet, og flyet kunne bare styres i begrenset grad ved hjelp av små rakettdyser på skroget.

På det neste forsøket spant flyet ut av kontroll. Han kom seg ut før flyet til slutt traff bakken, men ble truffet i hjelmen av sitt eget utskytingssete og fikk omfattende brannskader.

Han var tross alt heldig. Noen år senere meldte en testflyger at venstre hanske hadde løsnet slik at trykket i drakten lakk ut. Høyden var 50 000 fot, og det var umulig å avbryte manøveren. Han mistet bevisstheten, flyet gikk i stup og gikk i oppløsning før det traff bakken.

Knut Lande var jagerflyger i Luftforsvaret da han ble plukket ut til testflygerutdanning i USA. Utlendinger hadde tidligere vært utelukket fra programmet med «zoom-flyginger» i stratosfæren. Foruten Lande var en nederlender og en canadier blant de privilegerte som skulle få erfaring i å fly krevende testoppdrag med trykkdrakt.

Høydeflyging Starfighter=

Ragnar Westskogen var en av tre «astronaut-piloter» på 331-skvadronen. Trykkdrakten ble senere erstattet med overlevingsdrakt. © Bonafede, Håkon

Astronaut

- Etter avgang sjekket vi på 45 000 fot at trykkdrakten fungerte. Den var av lignende type som senere ble brukt av romfergepilotene, og relativt komfortabel selv om man svettet godt i den i Californiatemperaturen på bakken, forteller Lande.

Så svingte han flyet inn i «high level supersonic corridor» tilbake mot Edwards, senket nesen og starten akselerasjonen helt opp til mach 2 før han trakk opp i 30 graders vinkel.

Flyet hadde dårlig stabilitet i høye angrepsvinkler med dobbel lydhastighet. Det ga en ubehagelig svaiing rundt tverraksen. Det var ikke mulig å motvirke den, så han måtte konsentrere seg om å holde stikka i ro.

Når man ble etablert på riktig stigevinkel, avtok svingningene. En siste sjekk om trykkdrakten fungerte ble utført da den svirrende høydemålerne passerte

50 000 fot. Dette var siste mulighet til å avbryte.

- Dersom noe unormalt inntraff etter dette var det «bare» å skyte seg ut og håpe på det beste, sier han.

Om drakten ville klart å holde trykket lenge nok ved en utskyting, slapp han heldigvis å utforske. Nå konsentrerte han seg om å holde riktig angrepsvinkel. Det var lite anledning til sightseeing, men noen korte blikk ut av cockpiten kunne han koste på seg.

- Jeg ble helt overveldet. Jordkrummingen var tydelig der jeg kunne se hele California-kysten under meg. Nede i horisonten var himmelen lyseblå mens den

mørknet gradvis oppover. På 60 grader var den blåsvart, og rett over meg svart med stjerner.

Over toppen på den berg og dalbane-lignende buen han fløy ble flyet vektløst mens den indikerte hastigheten kom helt ned under 100 knop, knapt halvparten av flyets steilehastighet.

Men den var tilstrekkelig til å senke nesen nedover igjen med litt margin.

Høydemåleren viste 77 000 fot. Ingen andre nordmenn har vært like høyt verken før eller siden.

- Vi var temmelig svette etter turens anstrengelser, så det var en lettelse å kunne åpne hjelmvisiret og få litt frisk luft nede på bakken. Det var ikke fritt for at vi følte oss litt som en astronaut etter disse flygingene, sier Knut Lande.

Anlegg 96 Den kalde krigen=

I Bodø trente tre av jagerflygerne på avskjæringsflyginger helt opp til 74 000 fot. © Luftforsvaret

Høydeflyging Styarfighter=

Ved hjelp av rakettmotor kunne en spesialversjon av Starfighteren komme opp i høyder der jetmotorer ikke lenger fungerte. Testpilot Robert W. Smith satte uoffisiell høyderekord på 36 600 meter. © Nasa, USAirforce

Russiske spionfly

Hjemme i Norge var tilsvarende «zoom-flyginger» i ferd med å bli en del av den Kalde krigen. Da det amerikanske spionflyet U-2 ble skutt ned over Sovjetunionen i 1962, skjedde det ved hjelp av luftvernmissiler, for ingen jagerfly var i stand til å nå opp i så stor høyde. Nå hadde russerne utvik-let sine egne spionfly, MiG-25 «Foxbat» og Yakovlev «Mandrake».

Tidligere skvadronsjef Olav Aamoth ved 331-skvadronen ledet prosjektet med å finne måter å avskjære dem på.

- Vi var ikke ute etter å sette høyderekorder, men å bruke Starfighteren operativt som avskjæringsjager nesten dobbelt så høyt som vanlig, forteller han.

Trykkdrakter ble anskaffet og testet høsten 1968. Så ble taktikken utprøvd med å akselerere opp til dobbel lydhastighet langs utsiden av Lofotveggen før man trakk opp med avfyringsklare missiler under vingene og skuddklart kamera i cockpit.

Svært nøyaktig flyging med assistanse fra bakkeradaren var nødvendig før man trakk opp. Etter opptrekket var flyet i ballistisk bane som et prosjektil, uten særlig muligheter til å påvirke banen. Hvor lang tid de norske jagerpilotene ville ha på parallell kurs med inntrengeren avhang av hvor høyt han gikk.

- Vi prøvde ut avskjæringer helt opp til 74 000 fot, forteller Aamoth.

Trykkdraktene var derimot tidkrevende å få på seg, noe som ville ha forsinket «scramble»-operasjonene. I tillegg var de for omfangsrike til å kunne benyttes sammen med overlevingsdrakt.

- Av to onder måtte vi velge bort trykkdrakten. Vi anså faren for å havne i iskaldt vann ute i havet som alvorligere enn trykkfall i cockpiten, erindrer Aamoth.

Heldigvis ble det aldri aktuelt å finne ut om avgjørelsen var riktig. Bortsett fra testflygingsprogrammet dukket det aldri opp russere i så stor høyde.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!