Skal du ta deg fram mellom Napoli og Roma, er det ingen vei utenom.

Du må forbi Monte Cassino.

Slik er det i dag og slik var det for 70 år siden, da den allierte krigsmaskinen raskt rullet oppover den italienske fastlandsstøvelen og presset tyskerne hjemover, mot nord.

Men i januar 1944 nådde invasjonsstyrkene fram til tyskernes siste forsvarsstillinger før Roma, «Gustav-linjen» som strakte seg gjennom fjellmassivene på tvers over Italia, alle de 15 milene fra hav til hav.

Der ble det bråstopp. Fjellene var naturlige hindringer med sterke tyske befestninger i høydene langs hele linjen. Den eneste veien videre var inn gjennom Liridalen, ved Cassino - en by med fire kirker, en jernbanestasjon og 22 000 innbyggere i fredstid.

Der, på en høyde, ruvet et 1400 år gammelt benediktinerkloster over landskapet. Et hellig sted, der inskripsjonen over inngangsporten besto av ett enkelt ord. «Pax». Fred.

Så feil kunne man ta.

Battle Of Monte Cassino, British soldiers are emplaced with a Bofors 40 mm anti-aircraft gun below Monte Cassino. April 1944. The monastery has already been destroyed in February. The final assault against the German forces will take place May 18. Italy. (Photo by Galerie Bilderwelt/Getty Images)=

Britiske styrker bemanner en Bofors-kanon i en stilling ved foten av klosterfjellet. Bildet lyver ¿ værforholdene var elendige det meste av tiden, med kulde og regn helt ut i april. © Galerie Bilderwelt

Det onde øyet

Slaget om Monte Cassino ble det største på europeisk landjord under 2. verdenskrig. I seks måneder kastet allierte soldater seg mot fjellene, mens tyskerne forsvarte sin siste skanse med all den kraft Adolf Hitler hadde forlangt i sin beryktede ordre: «Ikke ett skritt bakover».

Med russerne på kraftig fremmarsj i øst, var Det tredje riket i ferd med å smuldre hen. Hitler satte sin lit til de ugjennomtrengelige fjellene i Italia. Det var lenge siden noen hadde tatt Roma fra sør. Selv Hannibals hær hadde tatt den lange veien om Alpene i stedet.

Armeene til britene og amerikanerne hadde avansert raskt, men ved foten av Monte Cassino hadde soldatene fått bange anelser. Et forvarsel hadde kommet i kampene om et annet fjell, Camino. Det ble døpt om til «Million-åsen», fordi hver død tysker kostet 25 000 dollar i granater.

- Vi kunne tilbudt dem penger for å overgi seg i stedet, skrev krigskorrespondenten Ernie Pyle.

Det var et terreng der et forsyningsesel kunne være mer verdt enn ti panservogner, et terreng der en forsvarer i høye stillinger hadde en enorm fordel.

Høyest av alle tronet klosteret på toppen av fjellet ved Cassino. Ingen kunne ta seg fram over dalbunnen eller langs fjellsidene uten at det ble sett derfra.

- Vi lærte oss raskt å hate og frykte klosteret. Det var som om det var levende, med øyne som så alt, heter det i en beskrivelse som deles av forbløffende mange soldater i dagboksnotater og brev hjem.

=

Frettlöhr (t.h.) og Gurbiel på Monte Cassino.

Massakren ved elvebredden

Det første angrepet, i midten av januar, ble en fiasko. Aller verst gikk det med de amerikanske divisjonene som skulle krysse Rapido-elven og ta seg over dalbunnen et stykke vest for Monte Cassino. Det var åpent lende og amerikanerne ble pepret med ild.

Resultatet var en massakre, «den største katastrofen siden Pearl Harbor», ifølge avisene. Amerikanerne mistet 2000 mann. Tyskerne mistet 64.

Heller ikke britene enda lengre vest eller franskmennene i fjellene øst for Cassino lyktes med sine mål. Angrepet døde ut, avløst av en stillingskrig som snart fikk flere veteraner til å dra sammenligninger med skyttergravene under 1. verdenskrig.

- Bortsett fra at det selvsagt var umulig å grave i fjellet. Her måtte vi bygge opp beskyttelse med steiner.

Forholdene var begredelige, med snøstormer og kaldt regn om hverandre, til langt ut i april.

- Noen sa det var tørt i Italia. Jeg lover: Italia er alt annet enn tørt. Troppene som ble avløst etter 14 dager i fjellene, så ut som zombier, beskriver sanitetsoffiseren Robert Koloski.

De allierte prøvde å endre taktikk. Dwight Eisenhower, øverstkommanderende for Middelhavsstyrkene, ga klarsignal til å bombe klosteret.

- Kulturarv eller ikke, må jeg velge mellom soldater og en berømt bygning, må bygningen gå, var det enkle resonnementet bak den kontroversielle handlingen.

- Men tenk deg rabalderet om italienerne hadde bombet Westminster Abbey, som enkelte påpekte.

BBCs krigskorrespondent Christopher Buckley var til stede da bombeflyene utførte «det kraftigste angrepet noensinne på en enkelt bygning».

- Det var en maktdemonstrasjon. Som om en kjempe tente en gigantfyrstikk i fjellsiden. Mannskapene jublet, rapporterte Buckley. Men for andre var det bare dyster symbolikk i den kontroversielle handlingen.

- Ingenting var hellig mer. Verden var blitt en mørk plass, sier Tony Pittaccio, en lokal unggutt fra Cassino.

Den britiske offiseren Birdie Smith traff kanskje best av alle i dagboka si:

- Klosteret er bare enda ett av krigens tilfeldige ofre, antar jeg.

MONTE CASSINO, 1944. New Zealand soldiers search a demolished house for snipers at Cassino, Italy, during World War II. Photographed January 1944.=

Gatekampene i Cassino kunne like gjerne funnet sted i Stalingrad. På bildet angriper soldater fra New Zealand byen der tyskerne gravde seg ned i ruinene og kjempet om hvert eneste hus. © NTB scanpix

Slaktet for ingenting

Da røyken drev unna, lå klosteret i ruiner. Men strategisk sett var angrepet ingen fulltreffer.

Det fantes nemlig ikke en eneste tysker der inne. Bare abbed Diamare, ni gjenværende munker og en stor gruppe sivile som hadde søkt tilflukt i helligdommen. Rundt 100 av disse flyktningene ble drept.

Først etter angrepet tok tyske jegere fra 1. fallskjermdivisjon seg inn i klosteret - som med sine ruiner og murhauger brått var forvandlet til en enda sterkere forsvarsstilling.

Den dystre sannhet åpenbarte seg snart for de allierte soldatene. Ingenting var endret. Tyskerne der oppe i høydene fyrte løs på alle som ble beordret oppover fjellet.

Dag etter dag, uke etter uke.

- De kaster bort sine beste menn, skrev en tysk offiser etter enda et nytteløst angrep av indiske gurkha-soldater.

I en godt dokumentert episode la begge sider 19. mars ned våpnene en kort tid ved en av frontlinjene, slik at briter, indere og tyskere kunne frakte bort sine døde etter et intenst slag om en høyde. Da tyskerne ikke hadde flere bårer igjen, fikk de låne av fienden.

Også de høyt verdsatte maorikrigerne fra New Zealand led fryktelige tap i angrep på byen Cassino. Byen ble teppebombet og knust, men tyskerne forsvarte seg bygning for bygning i ruinene.

Akkurat som i de beryktede gatekampene i det iskalde Stalingrad, hendte det at stillingen var absurd, med fienden i naborommet - gjerne på begge sider - eller i etasjen over.

- Dette er verre en Østfronten. Alt er lov. Det er du eller meg, skrev en tysk soldat i et brev hjem.

monte cassino skissebilder=

250 bombefly droppet 350 tonn sprengstoff på klosteret på Monte Cassino 15. februar 1944, men det tok enda tre måneder før de allierte styrkene nådde toppen.

Drept av sine egne

De fleste sivile hadde forlatt området da kampene om Gustav-linjen startet. Soldatene lot seg forbløffe av dem som valgte å bli.

- De går på besøk til hverandre og sammenligner skadene på gårdene. Jeg ser ei jente sykle der ingen av oss ville stukket hodet opp. De tar det som det kommer. De hater Mussolini, de hater tyskerne, de hater oss, fordi vi har brakt krigen hit, beskriver amerikaneren Ivar Awes.

Han legger til:

- Alle går med sørgebånd, for alle kjenner noen som er drept.

Tragediene var mange. Under bombingen av byen Cassino havnet så mange bomber på avveie at det var flere sivile og allierte soldater som mistet livet enn tyskere.

Først i midten av mai, etter seks måneder og tre tapte slag klarte de allierte å utnytte sin styrkemessige overlegenhet til et gjennombrudd på bred front i det «utenomjordiske landskapet».

I dag er slaget om Monte Cassino anerkjent av historikere som en tysk militærbragd. De er også enige om at den allierte krigsledelsen - der forholdet mellom briter og amerikanere var preget av mistillit og sjalusi - tabbet seg ut.

- Det ble vist en enestående mangel på strategisk fornuft. Taktikken var fullstendig fantasiløs, skriver en av dem, J.F.C Fuller.

- Vi tapte bare fordi vi gikk tomme for ammunisjon før dere gikk tomme for panservogner, som en tysk krigsfange sa det i avhør.

Sent på kvelden 16. mai banket artilleriet løs på alle kjente tyske stillinger. Det ble sagt at folk kunne lese avisen ei mil unna i lyset fra flammene fra de 1600 kanonene.

Amerikanerne avanserte til venstre. Den franske styrken, med i all hovedsak nordafrikanske soldater, slo sprekker i de tyske linjene i fjellene. Midt i skuddlinjen lyktes britene, med grusomme tap i ingeniørkorpset, å bygge en bro over Rapido-elven slik at panservognene kunne krysse.

Førerne skulle aldri glemme hvordan de måtte kjøre over hauger av egne troppers lik på elvebredden.

Monte Cassino military cemetery, Lazio, Italy. In around 529 St Benedict of Nursia founded a monastery on Monte Cassino that became the source of the Benedictine Order. The monastery was the site of fierce fighting in World War II. It was destroyed by American bombers on 15th February 1944 after mistaken reports were received stating thet German troops were using the mountaintop location as an observation point. After the destruction the Germans did occupy the ruins, which were ironically now a much improved defensive position. The Allies finally managed to dislodge the German defenders in May 1944, but suffered over 100,000 casualties in the process. After the war the monastery was rebuilt with funding from the Italian state and was reconsecrated in 1964.=

Klosteret på Monte Cassino ble bygget opp igjen etter krigen, men de enorme krigskirkegårdene vitner om tragediene som fant sted. De allierte mistet 55 000 mann, tyskerne minst 20 000 i kampene våren 1944. © EILEEN LENNON

Polsk triumf

Men det vanskeligste gjensto. Det forhatte klosteret tårnet fortsatt over slagmarken. En helt spesiell gruppe tok på seg oppdraget.

- Det skal være oss en ære, sa den polske generalen Wladyslaw Anders, som hadde ankommet fronten med 8000 mann. Reisen dit hadde vært lang. De kom fra Stalins fangeleirer i Sibir. Der hadde de vært siden Stalin og Hitler delte Polen mellom seg i september 1939, og fram til Hitler avsluttet det kameratslige forholdet til Sovjet med å gå til angrep to år senere.

Da var plutselig de vestlige maktene Stalins nye allierte. I motsetning til Stalin, som så på polakkene som en trussel og derfor hadde henrettet 22 000 polske offiserer i Katynskogen i 1940, så de vestlige maktene på polakkene som en ressurs. Den lange ferden hadde gått via Iran og Gaza. I mai 1944 sto de altså foran Cassino, ivrige etter å vise seg fram.

- I fjellsidene lå det lik av alle nasjonaliteter. Nå var det vår tur, fastslo en av dem i dagboka.

Knaus for knaus kjempet polakkene seg oppover fjellet i intense nærkamper. Halvparten falt.

Men tyskerne innså at slaget var tapt. De allierte brøt gjennom linjene overalt. Klosteret var i ferd med å bli omringet. Det ble gitt ordre om retrett, og tidlig om morgenen 18. mai ble det heist et hvitt flagg over ruinene. En polsk patrulje tok seg inn i klosteret og de siste forsvarerne, rundt 20 i tallet, overga seg uten at det ble løsnet skudd.

For første gang på et halvt år var det helt, helt stille ved Monte Cassino.

Kilder: «Monte Cassino - the hardest fought battle of World War Two» av Matthew Parker (Headline forlag), «Verden i krig» (Det Beste).

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!