Taket var satt på 200 deltakere, som skulle få denne eksklusive muligheten til å prøveklatre løya før Kowalczyc, Johaug, Northug, Cologna og Legkov. At det bare meldte seg på 120 burde være et klart varsku:Slalåmbakker er utstyrt med heis. Det er denne man skal bruke oppover.

Hjemme hadde jeg barsk sagt til en kompis at jeg skulle komme mindre enn et kvarter bak Northug på etappen.Som Northug-sponsor er det viktig å La Menn Være Menn, og sette seg noen hårete mål. Eller være stor i kjeften, som det også kan kalles. Kompisen bare lo og spurte hvor mye jeg ville vedde. Jeg turte ikke vedde en eneste femmer. Og det var jeg glad for nå, formen tatt i betraktning.

=

GOD HJELP: Stian i Madshus-bua skaffer superski, mens en viss Odd-Bjørn overvåker det hele.

Alsgaard med tusentipset

Jeg rusler bort i smøreboden til Stian Grønås, racingsjef hos Madshus, som hadde lovet meg å låne de glatteste skia han hadde. Jeg trengte all hjelp jeg kunne få, for å si det forsiktig. For mye taler imot meg denne søndagsmorgenen i Val di Fiemme. Ikke er jeg noen klatremus. Ikke er jeg noen skøyte-gutt, jeg går nesten bare klassisk. Og ikke er jeg forberedt på skirenn: De siste 4 nettene har vært tilbrakt i ulike hotellbarer i Toblach og Cavalese. Det er moro, men ikke direkte formutløsende. Heller litt form-sløsende, om man kan si det sånn.

Ved starten treffer jeg Thomas Alsgaard, og spør om han vil ta følge.

- Da må du gå fort, kommer det kort fra den svære mannen i svart og gul bakeridrakt.

- De siste skal bli de første, prøver jeg meg, uten å høste så mye som et lite smil.

Men Thomas gir meg et tips, han har vært ute og testet monsterbakken allerede:

- Gå forsiktig i det første henget, så du ikke stivner totalt.

Jeg bestemmer meg for å lytte til erfarne fjellfolk. Det blir alltids tid til å grave seg ned i tide.

LIKE SLITNE: Vi Menn flankert av støtteapparatet, særlig komikeren til venstre slet med høy puls, etter å ha forsert de 50 meterne fra heisen opp til målområdet i svært løs snø.

=

KLARE FOR SYDEN: Maskina og Manager'n lengtet til sydlige strøk, og var mest opptatt av om badebuksa passet etter julematen.

Tvilsomt støtteapparat

Det er som kjent også viktig å melde fra hvor du går, og jeg hadde for sikkerhets skyld etablert to støtteapparat denne dagen, for at i hvert fall noen kunne melde meg savnet om jeg ikke dukket opp på toppen.

Støtteapparat 1, Andreas Lund og Lars Gilleberg, hadde i utgangspunktet lovet å vente med hjertestarter og en kald øl på toppen. Men jeg ble skeptisk da det siste jeg så av dem kvelden før, i Northug-bussen, var testing av badebuksekolleksjonen beregnet på Gran Canaria.

Derfor hadde jeg også alliert meg med Støtteapparat 2, Lukoil avd Norge, bestående av de nye direktørene Atle Antonsen og Trond Espen Seim. Begge rekrutert i de allerede nevnte hotellbarene et par kvelder i forveien. De hadde i hvert fall lovet å heie, dersom de var på beina da Vi Menn nærmet seg mål.

Uventet smell

Så tikker klokka mot 10.00, og de 120 forvirrede tar oppstilling i Lago de Tesero - på VM-stadion. Jeg står godt bak midten - de rundt meg ser gode ut. Har ikke rukket varme opp, tenker at den slake nedoverbakken de 6 kilometerne ned til slalåmbakken er oppvarming god nok.

Der kom den første smellen.

Vi skal selvsagt ta et par runder i stadionløypene først, med noen relativt heftige motbakker. På toppen av den andre er jeg allerede pinne stiv. Så bærer det utfor den bratte bakken ned mot oppløpet, over kulen, og inn til mål/start for å snu. Når vi endelig legger i vei nedover dalen, har jeg allerede harahjerte og stive lår. Det gjør vondt i bena, i lårene og føttene. Gratulerer med dagen. Dust.

For å avlaste lårene står jeg rolig og staker, omtrent som i Marcialonga, det er faktisk denne løypa vi går i nå. Jeg taper litt fart, men ikke mye. Jeg taper mer i anseelse, det ser sikkert idiotisk ut der jeg kommer nedover med samla bein. Jeg gruer meg til bakken.

Men rett før inngangen, kommer det oppmuntrende tilrop fra siden.

- Kom igjen, Thorkild, rett bak Ulvang. Hopp, hopp, hopp!

Det er Northug-servicemann Eirik Myhr Nossum og landslagssjef Vidar Løfshus som har tatt oppstilling, og prøver backe opp en stakkar.

Takk til eldre herremann!

Det hjelper litt, og inn i bakken får jeg lyst til å prøve å gå inn Vegard Ulvang. Men en eldre herremann sperrer veien, jeg skjønner ikke hvordan folk kommer forbi hverandre i skøyting. Et øyeblikk vurderer jeg å kave meg rundt ham og forbi, men så tar jeg i stedet dagens smarteste avgjørelse: Ta det med ro i første henget. Alsgaards ord som ringer i ørene.

Jeg legger meg pent bak "eldre herremann", og det viser seg snart at han skøyter ganske så bra. Vi legger oss frempå og padler, han mot venstre, jeg mot høyre, og vi passerer et par yngre karer. Planen var å gjøre to ting i bakken: 1) Fortelle meg selv at det er langt igjen, men at det går bra, og 2) Aldri se oppover.

Jeg klarer bare det første. Helt uunngåelig glir blikket oppover bakken, og det ser helt forjævlig ut. Laaangt der oppe klatrer den gule og svarte Alsgaard, og det er en lang stripe av løpere bak ham. Eneste trøst er at det ser ut til å være enda flere bak meg, og det må bety at jeg ligger foran midten av feltet.

Utrolig. Ny motivasjon. Ett steg om gangen. Kom igjen, det går bra, men ta det med ro, det er langt igjen. Laaaangt igjen.

Men det blir brattere og brattere. Og brattere. Padlingen går over i en slags glidende fiskebein. Sånn som vi har sett på TV. Det er så bratt at sålen på skia ikke er nede i snøen, det er kun kanting av ski som gjelder. Så blir det enda brattere. Det går ikke lenger å gli i fiskebein. Jeg tramper fiskebein, som om jeg skulle hatt feste under skia. Men jeg har ikke feste, det er bare så bratt at vinkelen låser skiene mot snøen, det er ikke mulig å gå bakover.

Jeg har møtt veggen. Helt bokstavelig talt. Det er nesten så snøen foran meg kiler meg på nesetippen.

Lyden av Kjell Erik

Armene verker, jeg bruker stavene til å holde meg oppreist. Lårene er, overraskende nok, ikke verst. Så butter jeg plutselig i en blå port. Akkurat, ja. Som om det ikke er idiotiske nok at vi skal gå slalåbakken OPP og ta heisen NED, har de også lagt inn en omvendt slalåmløype. Hvor portene skal forseres nedenfra og opp. Genialt. Litt hit, og litt dit. Føles idiotisk, men gir i hvert fall kroppen litt avlastning fra all skrevinga. Litt dobbelltak mellom portene. Likevel svartner det for øynene, dette begynner å koste mye. Kanskje er det regninga fra hotellbaren som skal gjøres opp.

Men akkurat da hører jeg en kjent stemme. Er det ikke selveste Kjell Erik? Jovisst, det er Stemmen fra Mysen, og han er akkurat i ferd med å skru seg opp i fistel for gud vet hvilken gang. Det spraker i høyttaleranlegget:

- And here comes the founding fathers of the Tour de Ski, Jürg Capol and Vegard Ulvang towards the finish line. Give them a big hand of appluse, geben sie bitte eine warme applaus führ die Fathers die Tour de Ski, Ulvang und Capol, meine Damen und Herren!

Det MÅ jo bety at også jeg nærmer meg mål. Der er det slutt på portene, nå går vi rett frem igjen. Noen italienere heier av full hals, hopp,hopp, jeg må ha sett svært dårlig ut. Løypa flater ut. Og han eldre herremannen fra bunn av bakken er ingen steder å se, jeg tror han åpnet for hardt likevel.

Der står den røde Viessmann-buen. Yesss! Og der oppe, Kjell Erik i tårnet. Jeg er oppe! I ren gledesrus legger jeg inn et par tak i dobbeltdans, før jeg faller over i padling igjen opp den siste kneika, mens Kjell Erik har oppdaget hvem det er som kommer inn til 52.plass:

- Og der kommer Thorkild Gundersen fra Hærland! Gi ham en applaus, bra jobba av Vi Menn!

Jeg takker og bukker i retning tårnet, og kjører nesten inn i Vegard Ulvang, gærningen som fant på denne galskapen, han står og blir intervjuet av TV2. Til min store overraskelse faller jeg ikke om og dør en skvett, slik vi ser stjernene gjøre på TV. Litt skuffende, egentlig. Jeg mistenker at Hellner og Northug spiller litt skuespill, faktisk.

Enten det, eller så er de litt flinkere enn meg til å ta seg ut. Skal ikke se helt bort fra det.

Noen utvalgte etappetider Lago di Tesero - Alpe Cermis, 9,7 km:

Marcus Hellner 29.59

Alexander Legkov 30.56

Petter Northug 31.59

Thomas Alsgaard: 33.54

Therese Johaug: 34.12

Justyna Kowalczyc: 35.52

Vegard Ulvang 42.20

Thorkild Gundersen 48.00

(Slått av Northug med 16.01, så godt man ikke tok det veddemålet)

DØR EN SKVETT: Petter Northug og Marcus Hellner har tatt et par trinn mer i kjellertrappa enn Vi Menns utsendte.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!