Det er julaften 1971. Den 17-årige Juliane Köpcke er sammen med mamma på vei fra Lima til Pucallpa, hvor de skal feire jul ammen med pappa, som arbeider ved en forskningsstasjon i regnskogen.

Begge foreldrene er tyske zoologer, som arbeider i Peru, hvor Juliane er vokst opp. Egentlig skulle de reist for to dager siden, men Juliane ville så gjerne ha med seg juleballet på skolen, og fikk overtalt moren til å utsette reisen.

24. desember har imidlertid ikke Paucett, Perus største flyselskap, noen ruter til Pucallpa. Dermed må de to i stedet booke med flyselskapet LANSA, som har et helt annet rykte.

På folkemunne heter det at teknikerne i LANSA stort sett har trening fra å skru mopeder og gressklippere.

Juliane og moren går likevel om bord. De vet ennå ikke at oddsen for å komme fram snart skal forverres kraftig, av noe helt annet enn dårlige teknikere.

Det blåser opp til storm.

Les også:

Dette bør du få med deg

Her er porten til Helvete

Flyet søkk borte

LANSA kan ikke ha hatt de skarpeste pilotene, heller. For de velger å fly rett inn i stormen, i stedet for å snu. Det går som det må, fullstendig galt.

- Jeg husker bare en følelse av at vi falt. Sikkerhetsbeltet som presser mot magen. Brølet fra vinden utenfor. Jeg tror jeg besvimte før jeg rakk å bli skikkelig redd.

Det neste 17-åringen husker, er at hun henger opp ned i stolen sin, og ser skogbunnen rotere sakte under henne. Grønne tretopper minner henne om broccoli. Så blir det svart igjen, og neste gang hun våkner, ligger hun på bakken, med setet over seg.

- Jeg våknet, og skjønte gradvis hva som hadde skjedd. Jeg kjente meg forslått, og at kragebenet hadde brukket. Men jeg prøvde å reise meg, og etter gjentatte forsøk greide jeg stå på beina.

Juliane oppdager et par kutt i armen, men ingen av sårene blør. Rart. Men enda rarere:

- Jeg skjønte at flyet hadde styrtet. Min første tanke var å finne mamma. Men flyet var ikke å se noe sted! Jeg så verken vraket eller et eneste menneske!

=

Juliane med rester av en koffert, som fortsatt ligger i skogbunnen der flyet styrtet, dypt i jungelen.

Giftige dyr

Juliane og setet hun satt i var blitt kastet ut av flyet, og det er et mirakel at hun overlevde landingen. Konfirmasjonsklokken på armen forteller henne at det er formiddag.

Hele dagen går hun rundt i området og roper, men ingen svarer. Hun er helt alene, og skjønner at hun er eneste overlevende.

- Jeg kunne fått panikk, men foreldrene mine hadde lært meg å tenke rasjonelt. Så da jeg fant en liten bekk, ble jeg ikke bare glad for å kunne drikke vann. Jeg kom på en historie om en ung mann som hadde gått seg bort i jungelen noen år tidligere. Han hadde fulgte en bekk, som førte til en større bekk, som førte til en elv, som til slutt førte til en by.

Dermed la Juliane i vei langs bekken, fast bestemt på å komme ut av jungelen i live. Hun hadde én sandal og en kort sommerkjole - ikke akkurat utrustet for ekspedisjon.

På jungelutflukter med moren hadde hun mange ganger - møtt og lært om - de farligste dyrene. En gang støtte de på en Bushmaster - og moren fortalte at det var en av de aller giftigste slangene.

- Jungelen er full av lyder, som nok kan være skremmende for mange. Men jeg hadde vært mye i jungelen før, og visste hvilke dyr som er giftige. Jeg traff en gigantisk edderkopp, en som spiser fugler, den sto på andre siden av bekken og stirret på meg. Men jeg ble ikke redd, jeg gikk videre og fant meg et sted å sove for natten.

Fant fire lik

De to første nettene sov Juliane langs den lille bekken. Hun hørte fly sirkulere i området, og skjønte at de lette etter henne, men hadde ingen måter å gi seg tilkjenne på.

Samtidig ble pårørende til de 91 andre passasjerene desperate, og mange ga seg inn i jungelen for å lete på egen hånd. Ingen fant noe.

En far ble tragisk drept, da han dro inn for å lete etter sin sønn, han kjørte av den gjørmete veien.

Juliane trasker videre, langs bekken som stadig utvider seg. Hun teller dager. På den fjerde dagen hører hun brått velkjente vingeslag, og blodet fryser til is.

- Gribber. Jeg visste at de elsker å fråtse i kadaver. Jeg tenkte at de kanskje hadde funnet moren min. Og plutselig gikk jeg rett på dem: Fire passasjerer, to menn og to kvinner, fastspent i sine seter. Alle hadde hodet begravd i skogbunnen, og beina sto opp i været. Gribbene hadde vært der. Det var et sjokk å se likene. Ingen av dem var moren min, men nå ble jeg skikkelig livredd.

=

Juliane Köpcke er tilbake på styrtstedet i år 2000, i forbindelse med en dokumentarfilm om hennes historie.

Svømmer blant krokodiller

Redselen til tross, Juliane går videre langs bekken, som nå er blitt til en liten elv. Vannet er brunt, men hun har ikke annet valg enn å drikke det. Hun må drikke mye, for hun har ingen mat.

Det finnes ikke frukt i regntiden, og uten redskaper er det ikke mulig å fange fisk eller koke røtter.

På den sjette dagen kommer Juliane endelig fram til en større elv. Nå kan hun gjøre seg synlig for flyene som leter!

- Men akkurat da ble det slutt på flyduren. Jeg ble voldsomt sint! Hadde de nå funnet alle - unntatt meg? Plutselig følte jeg meg vanvittig alene, og tenkte at sjansen for å treffe mennesker var lik null.

Likevel samler 17-åringen seg, og fortsetter langs bredden. Men nå er hennes fremferd enda farligere. I gjørma vet hun at det er finnes giftige slanger, men også piggrokker med giftpigg på ryggen. Tråkker hun på en slik, er det fort over. Hun velger derfor å legge på svøm, midt ute i elva, der det er dypest.

- Jeg vet det var krokodiller der, men de angriper sjelden mennesker. Og kjøttetende piraja, men de holder seg helst der det er stille vann. Så jeg svømte der strømmen var sterkest.

Om nettene kryper Juliane på land, og prøver klynge seg opp til et tre. Det er bekmørkt i 12 timer. Men nettene er grusomme. Regnet er iskaldt og får henne til å hutre.

Og regner det ikke, prøver myggen eller diverse krypdyr å spise henne opp. Hun får knapt sove, og er helt i ørska når morgenen kommer. Dagene er ille, men nettene er verst.

Juliane sjekker sårene sine. Hun har ett bak på ryggen, og vrir hodet hardt for å se. Og får sjokk igjen. Ut av såret stikker det små maggott. Fluer har lagt egg i såret, og nå tar larvene bolig i kroppen hennes.

Men det er ingenting hun kan gjøre med det, hun kommer ikke til. Og ikke har hun alkohol, som kunne renset såret og drept larvene. I stedet svømmer hun videre, mens hun blir svakere og svakere.

Mangelen på mat tapper henne for energi. Langs elvebredden ser hun en hjort, som ikke er redd for henne. Hun hører brølaper som hun vet er ekstremt sky. Dette kan bare bety én ting. At hun er langt,langt fra folk.

- Men den tanken nektet jeg å la synke inn. Jeg ville overleve. Hvert eneste fiber i kroppen ville overleve.

Juliane Koepcke Flugzeugabsturz 1971 Peru Ausflug in den Urwald VOE ST 9/1972 SONDERKONDITIONEN | SPECIAL FEE=

Juliane vokste opp med zoologer til foreldre, og hadde mye erfaring med å ferdes i jungelen. Det var dette som gjorde henne i stand til å overleve 11 døgn på egen hånd. © Stern/Picture Press/INA

Utmattet

Den niende dagen våkner Juliane med smerter på ryggen og skuldrene. Er det maggoten som holder fest? Ja, men i tillegg er hun blitt kraftig solbrent, så solbrent at hun blør. Men hun får ikke gjort noe med det heller, annet enn å komme seg ut i elva og la seg drive med den stadig kraftigere strømmen.

Hun driver nesten bevisstløs rundt, og kravler seg på land når det nærmer seg kveld. Hun slokner på elvebredden, og våkner av en fornemmelse neste morgen:

- En babykrokodille sto rett ved siden av meg. Da visste jeg moren ville være i nærheten. Og det var hun. Hun kom rett mot meg. Jeg skyndet meg ut i vannet, og drev videre med strømmen.

Den tiende natten sover Juliane på en sandbanke ute i elven. Hun er fryktelig svak, og drømmer om mat.

Idet hun våkner, får hun plutselig se en båt fortøyd inne ved elvebredden. Er det en hallusinasjon? Hun svømmer over og tar på båten. Den er ekte nok. En vanvittig glede skyller gjennom henne. Er hun reddet?

- Det gikk en sti inn i jungelen, og den fulgte jeg, det vil si jeg slepte meg av gårde. Den ledet til en gapahuk, som skjulte båtmotoren og en kanne bensin. Jeg brukte mine siste krefter på å skru lokket av bensinkanna, og helle væsken på såret på ryggen. Maggoten piplet ut, jeg telte 30 stykker jeg klarte å pirke ut av såret. Det gjorde meg stolt, men var jeg noe nærmere redningen?

Det kunne ta uker før båteieren dukket opp her.

Juliane Koepcke Flugzeugabsturz 1971 Peru mit Vater Dr. Hans-Wilhelm Koepcke VOE ST 5/1972 SONDERKONDITIONEN | SPECIAL FEE=

Juliane hos sin far, etter at hun er reddet. Selv om hun overlevde på mirakuløst vis, tok hun tapet av moren svært tungt. © Stern/Picture Press/INA

Trodde hun var gudinne

Juliane sover den natta ved elvebredden, og den ellevte dagen etter flystyrten kravler hun seg tilbake til gapahuken.

Der blir hun sittende og gruble på om hun skal bli værende og vente på folk, eller svømme videre i elva. I en tilstand av fullstendig apati blir hun bare sittende og vugge.

Hun bestemmer seg for å svømme videre. Inntil tre menn plutselig står foran henne. Nestor, Beltran og Carlos eier båten, de er kommet for å sjekke den. De kan knapt tro det de ser - Carlos tror først det er Yakumama - indianernes vanngudinne - der hun sitter med sitt blonde hår og blå øyne.

Juliane snakker til dem på spansk. Forteller at hun er en overlevende fra LANSA-flyet. De kan knapt tro hennes historie, om hvordan hun har overlevd 11 døgn i jungelen uten noen hjelpemidler.

Mennene gir henne mat, og forteller at leteaksjonen etter flyet er gitt opp. At alle om bord er regnet som omkomne. Juliane bryter sammen. Hun innser at moren er død. Og at hun er den eneste overlevende.

Dagen etter bærer mennene Juliane ned i båten, og kjører henne nedover elven Rio Shebona.

Den er helt ubebodd, det er en dags båtreise ned til landsbyen Tournavista. Juliane hadde aldri hatt ens sjanse om hun hadde fortsatt å svømme.

Media over hele verden går amok. Historier om «Mirakeljenta» vokser til en myte, med stadig mer fantasifulle varianter, for selv nekter hun å snakke med pressen.

Juliane holder historien for seg selv. Etter å ha kommet til hektene flytter hun til tanten i Tyskland. Hun utdanner seg til zoolog, som foreldrene, og returnerer til Peru for å jobbe som forsker.

I 1998 lager regissøren Werner Herzog filmen «Wings of Hope» om mirakeljentas utrolige historie, og Juliane går med på oppsøke flyvraket.

I dag bor Juliane Köpcke i München, hun er blitt 57 år gammel, og utgir endelig boken «Als Ich vom Himmel fiel» - Da jeg falt ned fra himmelen.

- Det er gått 40 år siden ulykken. Jeg var endelig moden for å fortelle hele historien, sier mirakeljenta Juliane Köpcke.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!