Horton River med kano

Det er en forventingsfull gjeng som vinker farvel til flygeren som satte oss ned på et lite vann noen hundre meter fra elva. Guttedrømmen skal realiseres! Vi er klare for opplevelser i North-West Territories!

Grizzly!

Allerede tredje dagen, i det sola går ned bak tundraskogen, møter vi et eksemplar av arten vi har drømt om å få et glimt av. I et rolig parti av elva lar vi oss drive nedover mens vi sitter tilbakelent og bare nyter stillheten. Jan Henrik og jeg ligger noen meter foran de andre. Plutselig støkker jeg til. I øyekroken er det noe som ikke hører hjemme i steinura, omkring hundre meter borte. Jeg peker mot grizzlyen. Jeg knipser vilt med skjelvende hender. Jeg roer ned og studerer dyret som ennå ikke har fått teften av oss, men som plutselig rykker til. Bjørnen går noen meter mot oss, tydelig usikker på hva den har framfor seg. Jeg får noen bilder før den kaster seg rundt og den tunge kroppen raskt smetter oppover mot den kortvokste granskogen. I løpet av få sekunder blir bjørnen borte i tett kratt.

Drømmen er oppfylt!

Thore er førstemann som gir uttrykk for betydningen av denne opplevelsen:

- Nå kan jeg dra hjem! Drømmen er oppfylt! Men dette er bare forretten!

Når fire godt voksne karer reiser halve jorda rundt for å padle ei elv i et av mest øde områder på den nordlige halvkule, så er drømmene mange. Noen burde også kunne oppfylles. Som for eksempel å skaffe nok fisk til lekre måltider, oppleve ulv på tundraen eller følge caribouen som legger på svøm over elva. Og å kunne bade i Amundsen Gulf. Per og jeg padlet her i 1995. V vet hvilke muligheter som venter, og vi husker de spektakulære canyonområdene midtveis. Vannføringen er større denne gangen. Vi er derfor spente på om vi vil få problemer med stryk.

Fangst

Vi er kommet i skikkelig villmarksmodus, med padling, teltslagning, late morgener med god prat og nybakte brødlomper fra bålet. Mygg får være mygg, særlig når vi er opptatt med fisket. En morgen står vi under et mektig stryk vi måtte bære kanoer og utstyr forbi, og bevilger oss en fiskepause. Den spede teleskopstanga er eneste fiskestang vi har med. Den står med ett i en halvsirkel, og Thore gliser godt mens han lirker ruggen meter for meter nærmere land. Han er den mest fiskefrelste av oss,- og vi har nok en konkurranse gående om hvem som får den største. Den gamle laksefiskeren vet hvordan han skal kjøre fisken der ute. Gliset har etter hvert begynt å endre uttrykk som på en innbitt konkurransemann.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

- Denne er svær! Mer sier han ikke under kampen. Like før fikk jeg ei gjedde på over kiloen, og et par harr på rundt halvkiloen.

Thore har ikke hastverk. Han lar ruggen gå tom for krefter. En spole i vannskorpa indikerer at gjeddefangsten min er ute av historien for godt. Med en kortversjon av en indianerdans presenteres fangsten for fotografen. En whitefish på over fire kilo! Fiskeopplevelsen blir ikke mindre da vi oppdager at verdensrekorden er på rundt fem. Thore hoverer ikke. Kanskje fordi han fikk låne stanga mi, siden han la igjen sin egen på brygga ved småflyet da vi dro ut?

Gråbein

En av rundveltene fra turen i -95 husker både Per og jeg som om det skulle vært i går. Den gang satt vi i samme kano og skulle forsere et av de heftigste strykene. Med vår heller manglende padleerfaring hadde vi ikke kalkulert med den avsluttende fasen av et stryk - bakevja. Det gikk som det måtte gå. Skulle det skje noe med oss i løpet av denne turen er en nødtelefon vår eneste kontakt med omverdenen, en avstand som tilsvarer Trondheim - Oslo. Takket være vanntrekket på kanoene passeres stryket til slutt uten uhell.

- Det er nesten for godt til å være sant! Jan Henrik rister lett på hodet og ler. En caribou kommer løpende i stor fart.

- Se der, nærmest ropte Thore, og pekte. En svær ulv, gråhvit og langbeint, løp halsende et par hundre meter etter caribouen og enset ikke oss ute på elva. Femti meter unna. Caribouen kastet seg uti først, og var over på den andre siden på sekunder. Ulven etter med vannspruten til alle kanter, opp på andre siden, og sporet caribouen videre. Og der sitter vi da målløse en lang stund før vi griper tak i årene og padler videre inn i lyse sommernatta.

Dagen etter møter vi enda en ulv som kommer luntende oppover langs elvebredden.. Først rundt hundre meter unna stanser den og ser mot oss. Tydelig usikker på det som kommer drivende nedover elva, velger den å gå litt innover mot vierkrattet og vi følger den da den rolig forsvinner blant vier og glissen granskog.

Men hvor er isen?

Amundsen hadde et svare strev med å komme seg gjennom Nord-vestpassasjen på grunn av isforholdene. Vi har problemer med å forstå det når vi står på havstranda og skuer utover det blå havet som har fått hans navn. Ingen isfjell er å se. Vi hiver oss uti og tar det for gitt at det blir som et isbad. Stor er overraskelsen over badetemperaturen! Temperaturen måles; seksten grader! Vi er akkurat ferdige med badingen da en svær sel dukker opp tett innved land, studerer oss med store, svarte trill runde øyne før den forsvinner ned i dypet. Og ikke før har den reist ser vi noen hvite flekker nær land. En flokk med Beluga-hvaler er på matjakt og passerer få meter fra oss.

Denne saken ble første gang publisert 14/06 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.