Han kommer mot meg med stødige skritt. Litt bred i ganglaget, men det går ikke an å se at Kjetil Bragstad (22) har amputert det ene beinet over kneet. Bleke, kruttlilla arr i pannen og rundt et øre forteller også om at det var nære på.

MIstet nesten livet

- Jeg mistet nesten det ene øret, sier Kjetil. Han mistet nesten livet også, står det i avisene fra senhøsten 2007.

Det er lunsjtid og vi er i messa i militærleiren Terningmoen i Elverum. Det store lokalet er stappfullt av menn og kvinner i feltuniform. Jeg får en sterk opplevelse av at det er liv laga i det norske forsvaret, i kontrast til skriveriene om dramatiske nedskjæringer.

Grenader Bragstad glir ubemerket inn blant de uniformerte. Han er en i mengden, tilbake i tjeneste, litt over to år etter at bilen han satt i ble rammet av en veibombe i Afghanistan på andre dag av hans andre opphold der.

Det er sjelden soldater med en så alvorlig skade trekker på seg uniformen igjen, men Kjetil ville tilbake og har bokstavelig talt kjempet seg på beina igjen. Det er i denne verdenen han har sine kunnskaper, det er dette han kan.

Kjetil tok førstegangstjenesten på Forsvarets Spesialkommando/Hærens Jegerkommando og var i Afghanistan første gang våren og sommeren 2007, som en av rundt 500 norske soldater. Mange nekter å si det høyt, noen tør ikke engang tenke tanken, men Kjetil er krystallklar i talen.

Norge i krig

- Norge er i krig. Definisjonen på krig må forstås annerledes i dag. En amerikansk general sa om krigene etter annen verdenskrig at en krig ikke nødvendigvis utspiller seg mellom to nasjoner der den ene angriper og den andre forsvarer seg. Norges innsats i Afghanistan er et sikkerhetsmessig og politisk tiltak for å sikre fred i et truet område, sier Kjetil med rolig stemme.

Mange velger å pakke inn Norges innsats i Afghanistan i runde formuleringer. Kjetil har vært der og sier det som det er.

- De norske soldatenes tjeneste i Afghanistan må defineres som krigshandlinger, og vi som er der må tilegne oss en krigerkultur. For mange klinger det negativt, men for oss handler det om å redusere risiko. Det handler om å være kynisk, velge det rette utstyret, drepe flest mulig med færrest mulig tap, dersom dette i ytterste konsekvens er nødvendig. Selvfølgelig har vi følelser og tanker. Men man må tenke objektivt og gjøre valg etter hva som er den reelle situasjonen, sier han.

Å være i en krigssone er en spesiell opplevelse.

- Du er i et risikoområde, det ligger i kortene at du kan bli drept. Stressnivået ditt ligger konstant høyere enn hjemme. Du går så å si hele tiden med fulle magasiner og ladede våpen. Du skjønner at det er blodig alvor. Samtidig følte jeg meg trygg. Man får selvtillit, føler at man kan det man driver med. Nå i ettertid synes jeg det er rart å tenke på at jeg har vært der nede. At jeg har vært i krig.

Kjetil Bragstad Kjetil Bragstad=

TO GANGER I AFGHANISTAN: Kjetil tjenestegjorde i Afghanistan våren og sommeren 2007. Det andre oppholdet startet i november 2007, og endte i et brak etter 48 timer. © Peter Nagy

Kjetil Bragstad=

SKYTER: Kjetil Bragstad vil bruke sin erfaring og sine kunnskaper - aller helst i Afghanistan. © Peter Nagy

Ikke "spennende"

Jeg stusser over at Kjetil aldri bruker ordet spennende om oppholdet i Afghanistan. Jeg trodde det var spenningen som trekker folk dit.

- Du kan gjøre mye spennende uten å dra til Afghanistan, det skjer ikke noe hele tiden der nede. Det er mye venting og sikring av områder, og få episoder.

Kompisen døde

Det var svært dramatisk da bilen Kjetil satt i ble rammet av en veibombe 8. november 2007. Men de spennende timene som fulgte kan han ikke fortelle mye om, for han husker ingenting.

- Vi var fire soldater i to upansrede Toyota Land Cruisere, på vei mot skytebanen åtte kilometer nord for leiren vår i Meymaneh, der vi skulle skyte inn noen våpen. Jeg satt sammen med kameraten min, Kristoffer Sørli Jørgensen, som kjørte. Det neste jeg husker er at jeg våknet på intensivavdelingen på Ullevål sykehus. Hadde bare en vag erindring om en blond sykepleier som kjeftet og skrek i den hektiske situasjonen, som jeg forvekslet med en kvinnelig intensivlege på Ullevål. Men jeg er blitt fortalt at det sto om minutter, sier Kjetil.

Avisartiklene forteller om et dramatisk døgn og et grusomt syn som møtte de to soldatene i bilen bak. Sørli Jørgensen ble konstatert død på stedet, mens Kjetil blødde kraftig og skrek i smerter. Soldatene kjørte Kjetil tilbake til Meymaneh, der en tysk kirurg tilfeldigvis og lykkeligvis var til stede. Han reddet livet til Kjetil da lungene hans brått kollapset.

- Etterpå ble jeg fløyet til Norge i en tysk jumbojet med 17 leger om bord. Flyet har kapasitet til å frakte 14 intensivpasienter, men på denne turen nøyde de seg med meg. De benyttet vel anledningen til å sjekke om rutinene fungerte, forteller Kjetil, som ble holdt i kunstig koma under hele turen.

Beinet amputert over kneet

På Ullevål konstaterte han at det venstre beinet var amputert over kneet.

- Jeg lurte på hvorfor jeg ikke fikk beholde beinet. Ba om å få se bilder fra ulykken for å få visshet om at legene hadde gjort hva de kunne. På bildene så jeg at beinet hang igjen i noen hudfiller, da var det ikke mer å lure på.

Kjetil var i god fysisk form da han ble rammet av veibomben.

- Jeg var i toppform, jeg var treningsnarkoman. Legene sa at det var en medvirkende årsak til at jeg ikke strøk med.

Kjetil Bragstad=

SER FREMOVER: _ Jeg ønsker å tjenestegjøre i Afghanistan igjen i en eller annen form, sier Kjetil Bragstad. © Peter Nagy

Kjetil Bragstad=

FLYR HØYT: På Voss for å teste ny protese. © Peter Nagy

Kjetil Bragstad=

Kjetil Bragstad © Peter Nagy

Avanserte proteser med mikroprosessor

Etter hendelsen har han trent seg opp til å gå med protese på rekordtid. Mange bruker fortsatt krykker såpass kort tid etter en slik ulykke. Kjetil går greit uten og har i dag tre proteser for ulike aktiviteter. Med sportsprotesen har han til og med jogget.

- Men det var tungt, så det ble med den ene turen.

Hverdagsprotesen koster rundt 150 000 kroner og har en innebygd computer som styrer kneleddet.

- Den har mikroprosessorer som styrer dempingen automatisk etter ganghastigheten og må lades opp hver natt. Det skjer noe nytt innenfor proteser hele tiden, og jeg må følge med på motene, sier han med galgen-humor.

Med en ny sportsprotese var han nylig på Voss og herjet på snowboard.

- Det var utrolig befriende å suse nedover bakken. Jeg følte at jeg mestret stadig mer og tok et godt steg videre, sier Kjetil.

Vil tilbake

Helst vil han ta steget helt ut, han vil tilbake til Afghanistan igjen og gjøre en innsats. Men med sin skade vil han aldri kunne gå inn i den tjenesten han hadde.

Nå er han ansatt som grenader på Terningmoen. Den dagen jeg treffer ham, assisterer han instruktører og testpersonell for utprøving av lette maskingevær som Forsvaret vurderer å kjøpe. Vi har forflyttet oss til skytebanen og Kjetil håndterer våpen og ammunisjon med rutinerte bevegelser.

- Jeg begynner å studere på universitet til høsten, sannsynligvis språk. Jeg velger studier fordi jeg ikke lenger får utfordre meg selv på samme måte som før i Forsvaret. Det stilles nå nærmest ingen krav til meg i de oppgavene jeg utfører i hverdagen, medgir han.

Han ønsker å bruke ferdighetene sine.

- Det gir liten mening å være en god skytter, soldat og etterstrebe kunnskap om aktivitet, taktikk og tekniske hjelpemidler dersom jeg selv ikke får bruke dette i en form for norsk eller internasjonal tjeneste her hjemme eller i utlandet. Målet er å få en jobb i Afghanistan, enten innenfor Forsvaret, UD eller en hjelpeorganisasjon, men det er ikke lett. Du må omtrent være rakettforsker for å få jobb i Redd Barna, sier Kjetil.

Hvorfor tilbake?

Jeg lurer på hvorfor han vil tilbake til Afghanistan. De fleste soldater med skader som Kjetil sine, har fått dosen.

- Jeg har allerede opplevd mye der nede, men jeg vil gjerne oppleve mer. Det er kjedelig her hjemme, du lever mer i aktiv tjeneste. Abraham Lincoln sa; "It's not the years in your life, but the life in your years that counts". Jeg ønsker å utfordre meg selv i det arbeidet jeg gjør. Å tjenestegjøre oppleves som meningsfylt. Du lever enkelt, gjør det du skal gjøre, fokuserer på det basale, forklarer han.

Talsmann

Etter møtet med veibomben er Kjetil Bragstad blitt den norske krigsinnsatsens ansikt utad. Han møter ofte spørsmål og meninger om Norges deltagelse i Afghanistan. Han er ikke forpliktet til å gå inn dype diskusjoner, men gjør det gjerne.

- Men jeg liker å diskutere, prøve ut det jeg står for. Jeg har ennå ikke truffet noen som er helt negative til at Norge er med i krigen. For meg er saken enkel. FN har sagt at her må det gjøres en jobb for å ivareta sikkerheten, og når du verver deg som soldat, er du den første som rekker opp hånda når noen spør om du vil hjelpe til.

Om det noen gang vil bli fred der nede, vil han ikke spekulere i.

- Det vet jeg ikke. Spør de høyere makter, sier Kjetil og peker mot himmelen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!