Laser montert på Boeing 747=

IKKE SOM ALLE ANDRE: Nesen på laser-flyet ligner ikke på vanlige fly. © Missile Defense Agency

Laser montert på Boeing 747=

LASER-FLY: Snittegningen som viser hva 747-400 F-maskinen ineholder. © Missile Defense Agency

3. og 12. februar ble et missil for første gang skutt ned av en laserkanon i megawatt-klassen. Laseren var montert i det som kalles ALTB (Airborne Laser Testbed), en Boeing 747-400 F; fraktversjonen av en jumbojet. Flyet medfører også støttelasere pluss infrarødt eller varmesøkende utstyr, og er i det hele tatt stappfullt av tung, plasskrevende og kostbar høyteknologi.

Missiler sårbare fra start

Et ballistisk missils ferd mot målet deles gjerne i tre - utskytningsfasen, svevefasen og terminalfasen.

I utskytningsfasen er én eller flere kraftige rakettmotorer i virksomhet, og den tydelige flammen er lett å registrere med infrarødt eller varmesøkende utstyr. Missilet er sårbart fordi det er stort, ganske tynnhudet, utsettes for betydelige belastninger og beveger seg i begynnelsen forholdsvis langsomt. Det er lettest å ødelegge i denne fasen. Senere, i svevefasen, vil nemlig rakettrinnene og motorene være borte. Det som da fortsetter mot terminalfasen og målet i stor hastighet er et lite, godt beskyttet stridshode. Langdistansemissiler vil dessuten ofte ha flere stridshoder, kanskje også narre-stridshoder og maskeringsmidler.

1983-visjon

Da USA i tiden etter president Ronald Reagans "Star Wars"-tale i mars 1983 for alvor begynte å se på forskjellige former for missilforsvar, dukket flybårne høyenergilasere opp som et interessant alternativ for ødeleggelse i utskytnings-fasen. Med et fly kan man i internasjonalt eller vennligsinnet luftrom ofte komme ganske nær missil-utskytningsområder, og lasere var den gang vurdert som et lovende fremtidsvåpen: Laserstrålen beveger seg med lysets hastighet, er styrbar og kan - over skyene - overføre store mengder energi.

Det amerikanske forsvaret så for seg en styrke på syv laserfly for å kunne opprettholde en kontinuerlig beredskap i en krisesituasjon. Et ABL (Airborne Laser)-program ble opprettet i 1996, og utviklingskostnadene for det første flyet var anslått til ca. 1 milliard dollar, rundt 6 milliarder kroner. En styrke på syv fly av typen Boeing 747 skulle koste 6 milliarder dollar. Men så begynte problemene å dukke opp.

Eksperter tviler

Laseren som var tenkt brukt ble forsinket av tekniske årsaker, og når seks stykker måtte kobles i serie for å oppnå ønsket stråleeffekt, oppsto vanskeligheter med både volum og vekt. Boeing 747-400 F-flyet måtte bygges om i større grad enn opprinnelig tenkt. For eksempel måtte lasteromsdekket forsterkes og en god del av aluminiums-ytterhuden på undersiden av skroget skiftes ut med titanplater for å motstå de høye temperaturene i gassene fra laserne.

Dessuten ble det fra enkelte forskere reist tvil om våpenlaserens effekt. Turbulens i atmosfæren ville føre til spredning og svekkelse av strålen, hevdet de.

Alt dette ga forsinkelser og ikke minst økonomiske overskridelser. Det har stadig gått rykter om kansellering, men konseptet hadde standhaftige støttespillere også blant politikerne i Kongressen. Hovedkontraktøren for programmet er Boeing, med Northrop Grumman og Lockheed Martin som partnere.

Det ble ikke noen operativ flåte på syv laserfly i 2008, som meningen var opprinnelig. Og med det ene flyet man utstyrte fullt ut, har programmet til nå kostet omkring 5 milliarder dollar.

Laser montert på Boeing 747=

LASER: Laserstrålen ALTB avfyrte 12. februar og som ødela et missil ser slik ut på et infrarødt bilde. © Missile Defense Agency

Laser montert på Boeing 747=

BIG BANG: Infrarøde bilder som viser stadier i laserødeleggelsen av et ballistisk missil i utskytningsfasen. © Missile Defense Agency

© Missile Defense Agency

Laser montert på Boeing 747=

BIG BANG: Infrarøde bilder som viser stadier i laserødeleggelsen av et ballistisk missil i utskytningsfasen. © Missile Defense Agency

Prøvefløy i august 2009

Prøveflyet ALTB avfyrte våpenlaseren i luften for første gang 18. august 2009. Ikke mot et missil, men mot et instrument i stand til å måle energinivået i laserstrålen. 10. januar i år ble den infrarøde målsøkeren og støttelaserne testet. 3. februar ble alle systemene brukt i det første virkelige forsøket på å ødelegge et simulert ballistisk missil med kort rekkevidde.

Missilet ble skutt ut fra en bakkestasjon på San Nicolas Island, som ligger utenfor kysten av Sør-California. Missilet var drevet av en faststoffmotor, med andre ord en rakettmotor med drivstoff i fast form.

Suksess

Da systemet med seks infrarøde instrumenter hadde registrert flammen og de varme eksosgassene, ble den første av støttelaserne i kilowattklassen låst på målet for å følge det videre og bestemme nøyaktig siktepunkt. Deretter ble den andre støttelaseren startet opp for å måle forstyrrelser i atmosfæren. Raske korreksjoner for forstyrrelsene ble utført ved ørsmå mekaniske endringer i megawatt-laserens speilseksjon, som er bevegelig og sitter i flyets neseseksjon.

Strålen ble rettet mot den delen av målet der det er trykk innenfor, altså mot selve drivstoffbeholderen. Her ble den holdt i bortimot fem sekunder, tiden det tok å varme opp overflatematerialet så meget at det ble svekket og røk under belastningene blant annet fra det innvendige trykket.

Målet i oppløsning

Det var altså ikke snakk om noen nedskytning som med et prosjektil, men målet gikk definitivt i oppløsning.

Mens målmissilet 3. februar ble drevet av en motor med fast drivstoff, gjaldt den første av to prøver 12. februar et missil med flytende drivstoff skutt ut fra et fartøy. Det tredje missilet, med faststoffmotor, ble sendt av gårde fra San Nicolas Island en knapp time senere.

Prøven 3. februar og den første 12. februar var vellykkede, men for nummer to 12. februar ble høyenergilaseren slått av før missilet ble ødelagt.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!