Christer Fuglesang=

PÅ JOBB: Fuglesang under andre arbeidsøkt utenfor på STS-128 ferden. En arbeidsøkt varer som regel 6-7 timer, og kan være slitsom både fysisk og mentalt. © NASA

Christer Fuglesang=

FØRSTE SKANDINAVN: Svenske Christer Fuglesang er første astronaut fra Skandinavia. Trøsten for nordmenn får være at han er halvt norsk. © NASA

Første skandinav i rommet

Da svenske Christer Fuglesang (født 1957) i mai 1992 ble plukket ut til deltagelse i ESAs (European Space Agency's ) astronautgruppe, hadde han en solid bakgrunn innen fysikk, spesielt partikkelfysikk. Akademisk blant annet med en doktorgrad, karrieremessig for eksempel med to opphold ved forskningssenteret CERN i Genève. Og han hadde undervist i matematikk ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm.

Etter å ha gjennomgått introduksjonsprogrammet ved Det europeiske astronautsenteret i Köln, ble Fuglesang sent på fire ukers trening ved Gagarin kosmonaut-treningssenteret i Stjernesenteret utenfor Moskva. Han fullførte grunntreningen i Köln juli 1993.

I tidsrommet mars-juni 1996 fikk Fuglesang spesialtrening på det russiske romfartøyet Sojus ved Gagarin-senteret, fra august 1996 til april 1998 ble han utdannet som romferge-ferdspesialist ved NASAs Johnson Space Center i Houston og fra mai til oktober 1998 fikk han opplæring som Sojus-fartøysjef ved landingsoperasjoner.

Fuglesang har innimellom hatt viktige gjøremål, blant annet som medlem av reservebesetninger. Romferder var det smått med - Sverige var ikke stor nok bidragsyter til ESA-fellesskapet.

I desember 2006 fikk han imidlertid sjansen, og ble første skandinav i rommet som ferdspesialist på romfergen Discovery under STS-116 ferden til Den internasjonale romstasjonen. Egentlig skulle han jobbe utenfor stasjonen to ganger, men det ble tre på grunn av problemer med sammenfoldingen av en solving før den skulle flyttes. Fuglesang fikk skryt for innsatsen, spesielt på tredje arbeidsøkt, men det hadde altså tatt 14 år før han fikk sin første oppskytning.

På neste ferd, STS-128 med Discovery til romstasjonen i august/september 2009, var Fuglesang utenfor to ganger. På siste arbeidsøkt håndterte han, delvis sammen med en kollega, en ammoniakktank for romstasjonens kjølesystem. Tanken hadde en masse på 800 kg.

Samlet tid i rommet er over 26 dager, samlet tid utenfor nesten 32 timer.

Fuglesang får neppe en tredje ferd, og har begynt å vurdere hva han skal foreta seg resten av yrkeslivet. Med bakgrunnen, erfaringen, heder og æresbevisninger skulle det ikke være vanskelig å finne noe som interesserer.

Vår trøst får være at han med norsk far må regnes som halvt norsk.

En herlig følelse, slår den første skandinav i rommet fast. - Men det er ikke så lett som man skulle tro å utføre selv enkle arbeidsoppgaver. Trening og grundige forberedelser er helt nødvendig. Og det gjelder å være konsentrert. Hele tiden.

Den store forskjellen fra arbeid her nede på jordoverflaten har sammenheng med vektløsheten og det barske miljøet, legger han til. Fuglesang har på to romfergeferder til Den internasjonale romstasjonen deltatt i til sammen fem arbeidsøkter ute i rommet.

Uvante, barske forhold

Vektløsheten oppstår fordi romstasjonen, den tilkoblede romfergen og alt knyttet til, er i fritt fall. Hastigheten er høy, bortimot 28 000 kilometer i timen, slik at banens krumning blir lik Jordens. Dermed holder alt seg svevende, og i en banehøyde på ca. 350 kilometer blir omløpstiden omkring 91 minutter. I løpet av ett omløp får både dagen og natten en lengde på noe over 45 minutter.

Vektløsheten innebærer at gjenstander ikke veier noe, men de har masse. Det å holde på en gjenstand gir ikke følelse av vekt, men det å sette i gang eller endre en bevegelse krever krefter på grunn av tregheten. Jo større masse, jo mer krefter må til.

Det barske miljøet omfatter et nesten fullstendig vakuum. En astronaut på utsiden vil ikke merke hastigheten, men får inntrykk av at jordkloden under beveger seg.

Dag og natt: 45 minutter

Vekslingen mellom dag og natt er brå. Om dagen er lyset skarpt, nesten blendende, men himmelen er sort. Om natten er alt sort, bortsett fra det svake, rolige skinnet fra stjerner over og lyset fra bebygde områder på jordoverflaten. Temperaturen på solbelyste flater kan komme opp i omkring pluss 120 grader, mens den kan falle til ca. minus 160 grader om natten.

Utenfor romfartøyet i dette ugjestmilde miljøet må et menneske beskyttes av en romdrakt - uten ville det svelle ut til omtrent dobbelt størrelse og miste bevisstheten i løpet av 15 sekunder.

Rent oksygen motvirker "dykkersyke"

En viktig del av forberedelsene til en arbeidsøkt utenfor er en omkring 15 timers prosess for å få mest mulig nitrogen ut av blodet. Prosessen henger sammen med det lav trykket i romdrakten, et trykk på bare ca. 30 prosent av vanlig atmosfæretrykk for å gi best mulig bevegelighet. Den amerikanske drakten Fuglesang brukte, har mekaniske ledd blant annet ved skuldrene, mens det å bøye for eksempel albuene må skje mot et innvendig trykk. Jo høyere det innvendige trykket er, jo mer anstrengende blir det for brukeren.

30 prosent av vanlig atmosfæretrykk tilsvarer en høyde på 9000 i jordatmosfæren, med andre ord noe høyere enn Mount Everest, forklarer Fuglesang. For å klare det, må gassen i drakten være rent oksygen. Men kroppen trenger tid for å tilpasse seg trykket. Går man for fort fram, kan nitrogengassen i blodårene utvikle bobler som i ledd kan gi smerter og i verste fall være livstruende. Fenomenet er godt kjent under betegnelsen dykkersyke eller bends blant dykkere, og oppstår hvis man stiger for hurtig fra dypt vann.

Luftslusen Quest

Når astronauter skal utføre arbeid utenfor Den internasjonale romstasjonen, tilbringer de natten før i den amerikanske luftslusen Quest. Luften i stasjonen består av 79 % nitrogen og 21 % oksygen ved 1 atmosfæres trykk, altså det samme mannskapet er vant til på jordoverflaten.

Oppholdet i Quest innledes med bruk av oksygenmasker, mens trykket i seksjonen reduseres samtidig med at oksygenandelen økes. Når trykket er ned i to tredjedeler av det normale og oksygenandelen er steget til 27-28 %, kan maskene tas av.

Luftslusen Quest består av to sylinderformede deler, en drøyt to meter lang, halvannen meter bred mannskapsdel ytterst langs lengdeaksen og en adskillig bredere utstyrsdel innenfor. Luken ut mot rommet er montert i utstyrsdelen. Ingen av delene har toalett, og før astronautene som skal ut begynner isolasjonen, passer de på å late vannet. Senere behov dekkes med spesialbleier. Vanligvis sover den ene astronauten i mannskapsdelen og den andre i utstyrsdelen.

Christer Fuglesang=

I DET FRI: ESA-astronaut Christer Fuglesang er fotforankret på en arbeidsplattform festet til Den internasjonale romstasjonens viktigste robotarm, og blir forflyttet sammen med en del som skal monteres til stasjonen. En forflytning på denne måten sparer adskillig tid og krefter. Bildet er tatt under den andre av Fuglesangs tre arbeidsøkter utenfor på STS-116 ferden. © NASA

PHOTO DATE: 05-20-09 LOCATION: Bldg 9, VR Lab SUBJECT: Photographic coverage of STS-128 Preflight Training, VR Lab PHOTOGRAPHER: BLAIR Christer Fuglesang=

LADER OPP: Virtuell virkelighet er et ofte benyttet treningsverktøy for en romfergeferd som omfatter arbeidsoppgaver utenfor: EDB-basert grafikk presentert med fjernsynsskjermer i en slags hjelm, pluss spesielle hansker, gir astronautene inntrykk av arbeidsforholdene de vil møte oppe i rommet. Her forbereder Christer Fuglesang seg på STS-128 ferden. © NASA

Draktene på

Etter soveperioden, morgenstell og et måltid, skal draktene på. Her nede kan oppkledningen gjøres på 15 minutter, i luftslusen tar det fort en time med hjelp fra én eller to i mannskapet. Så følger funksjonsprøving av alt fra lyspærene på overtrekkshjelmen til varmeelementene i hanskene. Intet blir overlatt til tilfeldighetene, for ifølge Fuglesang kan romdrakten faktisk sammenlignes med et lite romfartøy som må fungere for å holde liv i den eneste passasjeren.

Når kosmonauter skal arbeide utenfor Den internasjonale romstasjonen, skjer forberedelsene i den russiske luftsluse- og koblingsseksjonen Pirs. Trykket i de russiske Orlan-draktene er 30 % høyere enn i de amerikanske. Dermed går tilpasningsprosessen litt raskere, men det å arbeide i drakten blir noe tyngre, sier Fuglesang.

Spesialverktøy og forforankring

Utstyrt med forskjellige typer spesialverktøy og diverse sikkerhetsliner, kan arbeidet utenfor begynne. Hvis oppgavene krever bruk av begge hender, er astronautene helt avhengige av skikkelig fotforankring. Hjelpemidler for akkurat det finnes flere steder, for eksempel på de arbeidsplattformene som brukes sammen med stasjonens robotarmer. Eller de kan monteres etter behov.

Christer Fuglesang=

FØRSTE ARBEIDSØKT: Fuglesang (nærmest) og Curbeam i arbeid på det virkelige rammeverket mens romstasjonen svever ca. 350 km over New Zealand. Legg merke til det langsgående, brune rekkverket som astronautene benytter blant annet når de skal forflytte seg. De er hele tiden sikret med minst én line. Bildet er tatt under den første av Fuglesangs tre arbeidsøkter utenfor på STS-116 ferden. © NASA

Christer Fuglesang=

I VANN: Se nøye på dette bildet ¿ her er et stykke av Den internasjonale romstasjonens tverrgående rammeverk plassert i vannbassenget for at Christer Fuglesang og astronautkollega Robert L. Curbeam (i bakgrunnen) skal kunne trene før STS-116 ferden. © NASA

Christer Fuglesang=

TEAMWORK: Fuglesang (til venstre) og Curbeam jobber med sammenfoldingen av en gjenstridig solving på STS-116 ferden. Bildet er tatt på Fuglesangs tredje arbeidsøkt utenfor. © NASA

Forflytninger skjer ved alt påmonterte rekkverk, deler astronautene kan gripe tak i eller med robotarmene. Alt blir fulgt med overtrekkshjelmens videokamera slik at Kontrollsenteret på bakken kan komme med råd, anvisninger eller svare på spørsmål. Det er hyppig kommunikasjon astronautene imellom eller mellom astronautene og Kontrollsenteret.

Forarbeid på bakken

Så å si alle arbeidsoppgaver blir gjennomgått til minste detalj og simulert så godt det lar seg gjøre på bakken før ferden. Virtuell virkelighet er et nyttig hjelpemiddel der avansert EDB-basert grafikk presentert med små fjernsynsskjermer i en slags hjelm pluss spesielle hansker, gir et tredimensjonalt inntrykk av arbeidsforholdene. Ellers blir stillinger og arbeidsmetodikk innøvet i et digert vannbasseng ved Sonny Carter Training Facility tilknyttet NASAs Johnson Space Center i Houston.

Bassenget, som har en lengde på 61 meter, en bredde på 31 meter og en dybde på 12 meter, er fylt med 23,5 millioner liter vann. Her kan det plasseres store romstasjonseksjoner, og astronautene i drakter utstyres med vekter som hindrer at de stiger i vannet. Men selv om oppdriften utbalanseres er de ikke vektløse, og vannmotstanden gjør at for eksempel bevegelser ikke blir helt de samme som i vektløshet.

Vanligvis regner man med ti timers vannbassengtrening for hver time som er satt av for en bestemt arbeidsoppgave i rommet.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!