Monstad2=

VERDENSSYKLIST: Rune fra Vestfold har gjort sykling til en livsstil. Her er han mellom diverse arrestasjoner et sted inne i Kongo. © Rune Monstad

Jeg syklet tilfeldigvis gjennom Kongo samtidig med at rettssaken mot de to nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French pågikk i byen Kisangani. Plutselig ble jeg også pågrepet, slått og kastet i en stinkende celle i diamantbyen Mbuji-Mayi.

Det var ikke lufting i cella og panikken kom krypende samtidig som jeg skjønte at jeg hadde mistet hørselen på venstre øret etter slaget. Jeg har svak hørsel fra før og bruker høreapparat. Det var til overmål stjålet et annet sted i Kongo.

Jeg innså nå at jeg var fanget i noe som kunne bli mitt livs mareritt....

Tankene raste gjennom hodet, stanken ga meg kvelningsfornemmelser. Jeg skjønte overhodet ikke hvorfor jeg ble arrestert. I to måneder hadde jeg syklet gjennom Kongo og nesten bare møtt vennlige mennesker. Bortsett fra politiet da. De har laget problemer, men jeg vet også at dette krigsherjede landet har sine erfaringer med hvite menn som leiesoldater og diamantjegere.

Monstad2=

TRØBBEL: Dette bildet jeg poserte på skapte problemer da det dukket opp i en lokalavis. Myndighetene tok meg for en leiesoldat. © Rune Monstad

Jeg syklet inn i Den Demokratiske Republikken Kongo (DRC) i juli etter å ha vært i Kongo Brazzaville. Allerede på fergen over elven som deler de to landene, så jeg en annen brutalitet hos politiet. Folk som kom fra DRC til Brazzaville ble slått med pisk mens de sto i kø - tilsynelatende uten grunn. Det virket som om folk var vant til dette og godtok stilltiende og med bøyd nakke.

På fergen møtte jeg en backpacker fra Brasil som het Roderigo Cavalheiro. Han hadde vunnet en stor journalistpris i hjemlandet og reiste rundt i Afrika for pengene. Han skulle overnatte i en katolsk kirke og ordnet meg plass der også. Vi gikk ut for å spise, og ble ikke overrasket av en overpriset regning. Etter bare fem minutter dukket politiet opp uten grunn. De tok oss med til en containerstasjon rett ved. Der ble vi enige om å kutte kraftig i regningen, men da vi skulle gå, ble vi til gjengjeld avkrevd 20 dollar for jobben. Vi nektet, noe som resulterte i tre timer lenket sammen i håndjern. Etter to timer begynte det å bli ampert og politimannen ville ha skoene mine.

Turistattraksjon

Jeg fikk avverget det, men etter tre timer skrek mannen: "Give me my money!" Samtidig tok han ladegrep på sin AK47 og satte den i halsen på meg flere ganger. Brasilianeren dukket livredd unna og sikker på at nå smalt det. Jeg klarte å dytte ham unna og brølte at nå var det nok. De andre politifolkene fikk roet kollegaen sin ned og vi fikk gå mot at vi kjøpte en øl til ham. Etter dette ble jeg naturlig nok mer skvetten og fant ut at jeg kanskje burde undersøke forholdene litt mer før jeg syklet videre.

Monstad2=

BOLIG: Tradisjonell hytte i bushen i Kongo. © Rune Monstad

Monstad2=

BEGLODD: Jeg var en turistattraksjon. Jeg ble oppdaget overalt og fikk ikke sitte i fred på do. © Rune Monstad

Jeg møtte en prest, reverend Milenge Mwenelwata, som hadde med Kirkens Nødhjelp å gjøre i Norge. Han ga meg et brev fra øverste leder i denne kirken hvor det sto at jeg var turist og at jeg skulle ringe et bestemt nummer hvis jeg havnet i problemer.

Jeg hørte også fra andre, blant annet noen franskmenn, som mente det ville være trygt å sykle videre. Min erfaring var jo også at jeg ble tatt vel i mot overalt hvor jeg kom syklende. Det var mens jeg bodde her i Kinshasa på gjestehus at høreapparatet mitt ble stjålet. Jeg antar tyvene trodde det var en mp3-spiller, i hvert fall var det ingen som visste hva et høreapparat var for noe da jeg spurte.

Uansett, jeg dro videre med godt mot. Helt døv er jeg jo ikke og i starten ble jeg velsignet med ganske bra veier. Etter hvert ble veiene til stier, og det ble tyngre og tyngre å sykle. Men til gjengjeld ble jeg møtt med en enorm oppmerksomhet hvor jeg enn kom. Voksne og barn stirret uavbrutt. Og forsøkte jeg å gjemme meg bak en bambusvegg, stirret de gjennom sprekker. Selv på do ble jeg stirret på.

Rotter på menyen

På menyen sto det flere ganger aper, rotter og larver. Tro det eller ei, det smakte faktisk godt noen ganger. Andre ganger mistet jeg matlysten fordi maten var ille tilberedt. En dag så jeg en ape bli slengt over bålet uten å være flådd eller renset. Magesekken eksploderte ut av skinnet, men den ble liggende over bålet uten at noen brydde seg.

Monstad2=

FLERE POSERINGER: Jeg måtte stille opp på gruppebilder hele tiden. Jeg skilte meg jo litt ut. © Rune Monstad

Fattigdommen var ekstrem, og ustanselig opplevde jeg at eiendeler forsvant uansett hvor bra jeg passet på. En halv løk ble stjålet en gang av en gammel dame. Truser og sokker forsvant også. Overalt hvor jeg kom, krevde politiet bestikkelser for alt mulig. Flere ganger slapp jeg unna da jeg viste scrap-boken med bilder og avisutklipp fra turen. Men jo lenger øst jeg kom i Kongo, jo verre ble det å komme seg unna betaling til politiet.

Jeg overnattet ofte hos folk eller campet ved siden av hus på grunn av sikkerheten. Da jeg kom til Kananga, hadde jeg lite penger igjen. Jeg spurte i en militærleir om jeg kunne overnatte der, men der mente offiseren at tingene bare ville bli stjålet og anbefalte meg å dra til politiet i stedet. Noe jeg gjorde, bodde der i tre dager. Nok en gang en ekstrem tigging fra politiet. Sjefen lurte til og med på om jeg ville kjøpe uran som det er mye av i landet.

Da jeg ankom Mbuji-Mayi, ble jeg igjen stoppet av politiet og beordret til immigrasjonskontoret med en gang. Siden det var søndag, var alt stengt. Så jeg måtte komme tilbake neste dag. En politimann fulgte meg hele dagen helt til jeg gikk og la meg på et gjestehus. Neste dag sto det to menn fra immigrasjonspolitiet utenfor rommet mitt, og jeg fikk beskjed om å bli med til kontoret. Det hele gikk uten problemer og visumet mitt var i orden. Resten av dagen gikk med til å finne internettilgang, noe det var dårlig med.

Beskyldt for spionasje

Neste dag - 24. august - sto presidentpolitiet på utsiden av rommet mitt. Jeg ble paff over dette. De ville se pass. Nesten uten å se på det sa de at det var noe feil med visumet. Jeg måtte bli med til stasjonen igjen. Inne på kontoret, som var et gammelt belgisk kolonihus, ble jeg tatt imot av en sur direktør.

Monstad2=

VEI?: Veiene var tøffe i Kongo. Noen dager ble det mer dytting enn sykling. © Rune Monstad

Han gjentok at det var feil med visumet og spurte om alt mulig rart. Jeg viste scrapbook, men det gjorde ting bare 10 ganger verre. Det kom påstander om militær aktivitet og om at sykkelen min var full av våpen - uten at de hadde sjekket den nærmere. Kartet jeg brukte for å finne veien ble nå brukt som bevis på at jeg drev med spionasje og de forlangte å se alle papirene mine. Jeg tok fram brevet jeg hadde fått fra presten i hovedstaden, det hjalp heller ikke.

Da de tok kameraet mitt og PC-en fikk jeg litt hetta. Jeg ba om en liten pause og gikk mot verandaen. Men da klikket direktøren og kommanderte folk til å holde meg. Jeg ble beordret til cella som egentlig var en do ved siden av kontoret. Da jeg strittet imot ble jeg slått så hardt på venstre side av hodet at jeg mistet hørselen. Inne på cella kjente jeg det begynte å svi i øynene og jeg fikk problemer med å puste skikkelig. Panikken var ikke langt unna. Etter en time slapp de meg heldigvis ut, men forlangte at jeg skulle sitte på golvet på utsiden av cella. Jeg sa nei, men da kom en fyr med en pisk laget av ledninger og gjorde seg klar til å slå. Da satte jeg meg ned.

Arrestert igjen

Etter to timer ble jeg innkalt til avhør igjen. Jeg fortalte at hørselen min var forsvunnet på venstre øre. Politimannen svarte sint at han skulle ta det andre øret også. Høyeste sjef kom inn og ting roet seg. Jeg fikk høre at borgermesteren og den norske ambassaden nå var innblandet.

Monstad2=

VENNLIG: Jeg møtte nesten bare vennlige mennesker i Kongo. Bortsett fra politiet. © Rune Monstad

Jeg antar de ringte presten "min" og at han ringte den norske ambassaden og sine kontakter i denne byen. Til slutt fikk jeg i hvert fall gå. Men problemene stoppet ikke der selv om jeg dagen etter fikk beskjed om at alt var i orden med visumet mitt. I tillegg skulle jeg få et brev der det sto at jeg var turist slik at jeg ikke fikk problemer med annet politi underveis. En hyggelig politimann besøkte meg på gjestehuset. Han beklaget, men fortalte også om de mange problemene landet hadde.

Likevel fikk jeg ikke ut pass og elektroniske eiendeler som PC og kamera. Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig smalt saken i norsk presse som jo hadde et helt korps på plass i Kisangani. Noen teorier gikk vel ut på at jeg sto i ledtog med Moland og French. Jeg ble i hvert fall utvist på grunn av dårlig oppførsel og bestemte meg for å dra til Sør-Afrika. Men for å komme dit måtte jeg mellomlande i Kinshasa.

Jeg ble eskortert av politiet til flyplassen og fikk følge av en på flyet. Jeg følte meg som en tung kriminell da jeg på flyplassen i Kinshasa ble møtt av fire menn med Ray Ban-solbriller, dress og maskingeværer og på nytt satt i fengsel. Dette fordi utvisningen skulle godkjennes av sjefen i hovedstaden. Mens jeg sov ble selvsagt videokameraet mitt stjålet også.

I fire dager ble jeg sittende på denne cella uten informasjon om hva som skjedde. Jeg ble mer og mer paranoid. Tanken på at politiet kanskje hadde konspirert ett eller annet mot meg ble mer og mer påtrengende. En dag kom to høytstående personer fra ambassaden for å hente meg. De sa jeg kunne forlate cella samme dag og at de hadde booket et rom til meg på Grand Hotel.

"Heaven," tenkte jeg, men var ikke lenge i paradis. Vi skulle bare inn til direktøren og få en underskrift, men han sa nei og ville ha meg tilbake til cella. Han sa jeg måtte ha flybillett til Norge før jeg kunne dra.

Dette var faktisk det verste av alt som hadde skjedd meg. For nå var jeg overbevist om det snart kom en falsk anklage og at det bare var et tidsspørsmål før jeg også satt på tiltalebenken. Den natten sov jeg ikke. Mat hadde jeg nesten ikke fått i meg på flere dager. Men dagen etter ordnet det seg og endelig satt jeg på flyet. Jeg har aldri vært så lettet og aldri har flymat smakt så godt.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!