=

ROUTE 66: 400 mil fra Chicago til Loa Angeles, California.

Det blå, spøkelsesaktige lyset omfavner meg. Vinden rusker i trekronene og det knirker i råtne plankebord og rustne støtdempere. "Pass deg for hunden" står det på skilt flere steder. Men den bikkja døde nok for lenge siden, så jeg våger meg inn i det mørke, tomme motellet.

Jeg tråkker over knust glass og vandrer mellom ødelagte møbler. "Café" står det med store bokstaver på et vindu, i et hjørne geiper en gammel komfyr mot meg og i taket henger ikke lenger den store lysekronen, som nå ligger i tusen knas på gulvet.

30 år tilbake i tid

Litt guffent, ja, men også veldig underlig. Underlig fordi jeg mest sannsynlig hadde stått i en vakkert opplyst restaurant om jeg hadde gått 30 år tilbake i tid,. Kjent duften av nygrillede hamburgere, mens praten hadde summet fra små bord. Utenfor hadde blanke Cadillacer og Buicker brummet om kapp, mens de siklet på den firefelts store veien, som passerer Glenrio. Men veien er tom for biler og den lille byen er tom for folk.

Symbolet på frihet

11. november 1926 ble navnet Route 66 vedtatt av datidens politikere. Strekningen, som var en sammensveising av gamle grusveier og forskjellige lokale motorveier, starter i Chicago, passerer Illinois sine enorme sletter, krysser gjennom Missouri og toucher så vidt Kansas før den snirkler seg gjennom cowboystaten Oklahoma. Deretter følger Texas, New Mexico og Arizona, før veien ender i Californias lykkeland - Los Angeles. I underkant av 400 mil gjennom USAs hjerte.

Gammel storhet

Biler produsert med teknologien som fulgte i kjølvannet fra 1. verdenskrig, rullet ut fra fabrikkene omtrent samtidig som Route 66 var ferdigstilt. Og veien ble umiddelbart trykket til hjertet av USAs mange bil- og veientusiaster. Route 66 ble derfor selve symbolet på hvor viktig bilen og ikke minst teknologien var for amerikanerne. For bilen var en betegnelse på frihet og ikke minst representerte den nye muligheter - som for eksempel muligheten til å starte et nytt liv...

Under depresjonen i 1930-årene var det mange som fikk nok av arbeidsløshet og elendighet. De stappet kone, barn og alle private eiendeler de kunne få med seg inn i familiebilen og dro mot vest. California og et nytt og bedre liv var målet. Bilen, og ikke minst Route 66, gjorde i alle fall den første fasen av drømmen mulig.

LES OGSÅ:

Norsk i Ville Vesten

US1 til Key West

Bare under 2. verdenskrig ble innbyggertallet i Los Angeles fordoblet, og de aller fleste innflytterne kom rullende langs Route 66. Moteller, bensinstasjoner, restauranter og butikker spratt fram langs den berømte veistrekningen. Eierne gned seg i hendene. Kundene strømmet på og pengene rullet inn.

Interstate overtok

I mer enn 50 år var Route 66 selve hovedåra gjennom USA. Men under 2. verdenskrig ble President Eisenhower inspirert av tyskernes Autobahn. Hans drøm ble etter hvert realisert. Interstate ble det nye ordet og Route 66 ble historie.

27 juni i 1985 ble Route 66 offisielt lagt ned. Knuste drømmer og håp, investeringer som plutselig gikk i oppløsning. Alt ligger som perler på en snor fra Chicago til Los Angeles. Noen av de nær 400 milene er blitt erstattet med ny motorvei, andre strekninger er ødelagte. Men store deler av veien eksisterer fortsatt og er et gigantisk trekkplaster på nostalgiske eventyrere.

Route 66 40-09=

INGEN TVIL: Når jeg ruller inn til Amboy, er det ingen tvil om hvilken vei jeg kjører på. © Haglund, Johnny

For veien snirkler seg gjennom flere epoker av USAs historie. Via små, søvnige landsbyer, vakkert landskap, tilsynelatende uendelige åkre og ikke minst¿ gjennom øde spøkelsesbyer.

De tidligere så velrenommerte restaurantene og motellene ligger her fortsatt, men i dag er de tomme og øde. Akkurat som Glenrio. Landsbyen har en aura av gammel storhet, som plutselig ble punktert.

47 grader

Illinois, Missouri og Oklahoma er vel og bra, men for en nordmann vil jeg tro at det er den siste halvdelen av Route 66 som redder showet. Straks jeg reiser inn i Texas forandrer landskapet seg til det bedre - i alle fall etter min smak. New Mexico bidrar ytterligere, med tørrere og mer øde landskap.

LES OGSÅ:

Naturens kunstverk i USA

Harley-fest i 105

Med sine pastellfargede ørkenområder tilfører Arizona farger til omgivelsene. Så kommer sjarmøretappen - California. Men glem Hollywood, skyskrapere og et liv i luksus - i alle fall de første milene...

Asfalten har slått sprekker

Den gamle asfalten til Route 66 har slått sprekker. Opp vokser busker og gress og i bakgrunnen svaier et enormt skilt hvor "Roadrunner's Retreat" står skrevet med falmede bokstaver. Omgivelsene er tørre, stille og nakne, men jeg kan likevel høre suset fra de millioner av bilhjul som engang rullet forbi her.

Straks Route 66 passerte grensen mellom Arizona og California, bar det lukt inn i den glohete Mojave-ørkenen. Temperaturen ligger nå på 47 grader i skyggen, og jeg undres hvordan i all verden folk kunne bo her?

Men nå er Roadrunner restauranten tom og øde. Akkurat som de aller fleste stedene langs denne delen av Route 66, som kalles Old National Highway. Men det finnes et hederlig unntak.

Route 66 40-09=

THE MOTHER ROAD: Route 66 fikk flere kallenavn, deriblant ""The Mother Road"" og ""The Main Street of America"". Her nyter jeg stemningen ved den gamle Roadrunner restauranten i California. © Haglund, Johnny

Litt liv igjen i Amboy

Synet av Amboy viker ikke mye fra de nedlagte bensinstasjonene jeg har sett så langt på denne turen. Men det er en forskjell. Her finnes en liten sjappe, som selger overpriset drivstoff og kald drikke.

En kar står bak disken, og jeg får inntrykk av at han serverer både hamburgere og pizzaer. Men nei, mannen forteller at slikt driver de ikke med lenger. Kald drikke derimot, det har han. Jeg blir servert, betaler og så trekker jeg fram kamera. Da får gubben fart på seg.

- Nei, ingen bilder, roper han og forsvinner inn på et bakrom. Og siden har jeg ikke sett ham.

Paradis for enstøinger

Tidligere bodde det 250 innbyggere i Amboy. Men så ble Route 66 erstattet med en Interstate (flerfelts motorvei) noen mil lenger nord. Brått ble næringsgrunnlaget for de aller fleste i byen revet vekk. I dag bor det to innbyggere i Amboy¿ og jeg begynner kanskje å forstå hvorfor disse to valgte å bli boende. Er du einstøing, må jo dette være paradis.

Siste etappen av Route 66 er full av valgmuligheter og ganske forvirrende. Men det spiller ingen rolle, for uansett hvilken vei jeg velger, fører alle til stillehavskysten og tilbake til sivilisasjonens sirkus.

LES OGSÅ:

Top Gears vanvittige opplevelser i Norge

Full nakenhet i Pirelli-kalenderen

Tidenes 10 mest sette You Tube-videoer

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!