Afrikatur 38-09 Plymouth-Banjul=

LANGT FRA VEIEN: PÅ vei fra Dakar til Banjul må vi kjøre ut på savannen for å stanse vår kokende bil. Landsbybefolkningen lurer på hvem vi er og hva vi driver med. © Per Christian Selmer-Anderssen

Afrikatur 38-09 Plymouth-Banjul=

GUIDEN BENNY: Man må stole på guiden når man er på langtur i en 20 år gammel signalgul bil. © Per Christian Selmer-Anderssen

Andre nyttårsdag, 2009. Solen steker, og det er bare sand å se i alle retninger.

Vi er i Mauritania, et vestafrikansk land som står uten regjering etter et militærkupp. Dette er landet der en fransk familie ble skutt og drept julen før, noe som gjorde at Paris-Dakar ble flyttet til Sør-Amerika.

Men vi er ikke rikmannsgutter og vårt løp lar seg ikke avlyse. I "The Plymouth-Banjul Challenge" reiser alle på eget ansvar, og det er ingen reiseleder man kan klage til. Deltagerne blir ikke plukket ut etter størrelse på lommeboken eller egenskaper som sjåfører. De som får være med, er de som har skrevet de mest fjasete søknadene.

Resten av premissene er som følger:

- Bilene skal være en gammel doning som man ikke skal ha kjøpt for mer enn 150 pund. (Her jukset vi).

- Det er ikke om å gjøre å komme først, men å komme fram. Og kommer man fram, blir bilene auksjonert bort til et veldedig formål. (Her jukset vi ikke).

Ellers er det fritt fram...

Kolonnekjøring i Sahara

Klokken nærmer seg 14 denne andre nyttårsdagen, og vi står midt ute i Sahara. Nattens kalde bris, som fikk oss til å ligge i fosterstilling i soveposene våre, er glemt for lengst.

Vi kjører i kolonne med én lokal guide og fire andre biler. Det går ikke så fort. Britene setter seg fast i sanden nesten hele tiden, og vi må alle ut og dytte. Plutselig skjer det noe uvirkelig. En liten, hvit bil kommer til syne over sanddynene, og en mann i militærklær hopper ut sammen med en eldre fyr i blå kappe.

Hva gjør de her, midt i ørkenen? Hva vil de oss?

Vår lokale guide, Benny, går bort til dem. Peker, forklarer.

Så kommer han tilbake og sier:

- Planene er forandret.

Med lav stemme, på gebrokkent engelsk, forklarer Benny at han har tenkt å forlate oss her ute i ørkenen. Han skal inn til et kontor med parkvaktene for å betale en avgift på vegne av oss alle.

- Men en av dere må bli med meg, slik at jeg kommer meg tilbake, sier han.

Ingen sier noe, inntil en av de britiske kvinnene setter seg ned i sanden.

- Jeg har virkelig ikke lyst til å være med de der, sier hun.

I går mediterte hun i sanden.

I dag er mediteringen blitt byttet ut med stadig flere sigaretter.

- Nei, som enslig kvinne setter jeg meg faktisk ikke inn i den bilen, fortsetter hun.

- Jeg har heller ikke lyst, sier en annen.

Så går britene hver til sitt. Benny ser spørrende på oss.

- Vi melder oss frivillig, sier vi. - Men på den betingelsen at vi reiser alle tre.

Vi trykker oss inn i vår gule Nissan og gir nøklene til Benny.

Det er fifty-fifty om vi overlever dette her, sier Petter på norsk mens Benny gasser på over sanddynene.

Afrikatur 38-09 Plymouth-Banjul=

DEMONSTARSJON: Tusenvis av demonstranter inntar gatene i Nouachott i protest mot Israel. Heldigvis får vår gule bil stå i fred. © Per Christian Selmer-Anderssen

Afrikatur 38-09 Plymouth-Banjul=

EVIG FIKSING: Vi kan ikke så mye om bil, men heldilgvis var det mekanikere i kolonnen. © Per Christian Selmer-Anderssen

=

En vill idé

Hvordan havnet vi i denne mildt sagt utrivelige situasjonen? Her er kortversjonen:

Petter og Johan satt sammen rundt noen Aass-øl, som de ofte gjør når de er i Drammen. Denne gangen hadde Petter lest en artikkel om britiske gærninger som kjører til Banjul. De setter seg ved computeren og begynner å sjekke ut hjemmesider, blogger og slikt.

- Dette gjør vi til vinteren, sier de til hverandre.

I starten er det hemmelig, men etter hvert blir stadig flere innlemmet i planene. Selv fikk jeg høre om Plymouth-Banjul på en pub jeg ikke husker navnet på. Jeg tenkte "huff, huff, det skal jeg i hvert fall ikke være med på. Hater bil og race og mekking og sånn". Men likevel begynte jeg å snakke så mye om hvor gøy det hørtes ut og hvor eventyrlysten jeg var, at Johan og Petter ble nødt til å invitere meg med.

Vi begynte å møtes med penn, papir og idealer. Oftere og oftere.

Johan og jeg stemte ned Petters ønske om campinglykt og kaffetrakter i bilen. Petter trumfet gjennom walkietalkie og feltsenger. Jeg og Petter førte sakslister, mens Johan gikk fem-seks runder i leiligheten min i pur glede over eventyret som ventet oss.

Bilbytte fra ille til verre?

På sommeren kjøpte vi en Mitsubishi Pajero fra 1986. Bilen var ferdigpakket og egentlig klar til å kjøre av gårde til varme himmelstrøk, da den hersens lyden kom. RRRrrrlll... Verkstedet meldte at girkassa var gåen.

Det var omtrent da gutta kom på at jeg, i et fuktig øyeblikk, hadde sagt at vi alltids kunne ta min bil hvis alt annet gikk til helvete. Johan og Petter følte at vi var i en situasjon som kunne karakteriseres som "helvete", så vi tok min gamle Nissan Prärievogn. En signaloransje Vegvesenet-bil som har hatt et 20 år langt solid liv i Statens tjeneste.

Ingen skuddsalver

Nå er vi her. Rundt oss er alt gult, gult, gult. Benny ser konsentrert ut mot sanden og presser motoren mer enn vi noensinne har turt å gjøre.

- Hvordan vet du hvor du skal kjøre?

- Jeg ser det på fargen i sanden, sier Benny.

Midt ute i sanden skimter vi en svart stripe. Det er motorveien som går mot hovedstaden Nouakchott. Benny svinger bilen inn mot veien og stopper foran et lite skur, der parkkontoret er.

- Vi går inn sammen. Glad i dere! sier Johan.

Men inne i skuret kommer det ingen skuddsalver. Faktisk er det verken våpen eller fiendtlighet å spore. Bare parkvakten og det hytteboklignende byråkratverktøyet.

Benny betaler og kjører oss tilbake til de andre bilene. Men nye utfordringer venter.

Benny stopper og ber oss om å redusere dekktrykket med ytterligere 1 bar. Vi skal kjøre på strand.

- Hvor langt er det igjen? spør vi.

- 17 kilometer, sier Benny.

Bilene kjører seg fast, viftereimer ryker, tanker skal fylles og Johan må hjelpe britene med radiatoren.

Plutselig er alt helt svart. Det eneste vi ser er sanden som virvles opp, og et lite rødt lys som er det eneste fungerende baklyset til waliserne foran oss.

- Hold 100 meter mellom bilene, sier Benny.

Sanden er blitt blå, kamelene klarer akkurat å unnslippe støtfangerne.

Vi har ikke spist på fem timer. Tålmodigheten er langt under nullpunktet. Når vi dytter de andres biler, henter vi krefter fra trassen.

- Hvor langt har vi igjen?

- 17 kilometer, sier Benny.

De 17 kilometerne virker svært afrikanske.

Et par timer senere dunker svarte barnehender mot bilruten. Vi er kommet til campen, som ligger rett ved Atlanterhavets bredd.

- I morgen må vi dra klokken syv! Tidevannet kommer! utbryter en av britene.

- Ahh... sier vi.

Det er blitt natt i Sahara.

Afrikatur 38-09 Plymouth-Banjul=

VANNERT KOMMER: Vi har det travelt for å unngå en ekstra dag i ørkenen. © Per Christian Selmer-Anderssen

Afrikatur 38-09 Plymouth-Banjul=

PUMPER FOR LIVET: Johan og Petter pumper for harde livet, mens tidevannet stadig kommer nærmere. © Per Christian Selmer-Anderssen

Afrikatur 38-09 Plymouth-Banjul=

ATLANTERHAVSKJØRING: Tidevannet har nådd revet. Johan blir nødt til å lære seg atlanterhavskjøring. © Per Christian Selmer-Anderssen

Atlanterhavsrally

Hver en natt blir til morgen, og hver en morgen bringer nye spenningsmomenter. Britiske Eve løper fra telt til telt for å vekke opp syvsoverne.

- Tidevannet kommer!

I dag skal vi kjøre over stranden. Vi ser albatrossene vagge, fiskerne vinke oss farvel, fugleflokker som letter rett foran bilen vår. Solen går opp og vannet kommer stadig nærmere.

Ved et rev går det ikke lenger. Vannet har kommet helt fram.

Benny går på revet, og tar en beslutning. Han griper en bilnøkkel, setter seg i bilen og gasser gjennom vannet, rundt revet. Så gjør han tegn til at vi andre skal gjøre det samme.

Johan konser, gasser og durer gjennom et salt Atlanterhav. Vi klarte dette også!

Det er så mye mer jeg kunne fortalt. Om Petter og Johans sykeopphold i Nouakchott, der lokalbefolkningen demonstrerte mot krigen i Gaza mens de viftet med bilder av Saddam Hussein.

Eller jeg kunne fortalt om grenseovergangen til Senegal - som vi brukte halvannen time og 2000 kroner på, mens alle de andre brukte 24 timer og 1400.

Døm selv hvem som fikk beste avtalen¿

Jeg kunne fortalt om Dakars rytmer, om fersk fisk som vi spiste med hendene, om Petter som fikk flette i håret, om vår britiske venn som ble kastet i fengsel for å ha lent seg mot et butikkvindu.

Men siden en fire uker lang eventyrtur ikke lar seg dytte inn på noen få sider, må jeg la det være.

Isteden får jeg heller fortelle at vi kom fram. Slitne, sultne og lykkelige, 12. januar 2009.

Seks dager senere ble min Nissan Prärievogn auksjonert bort på The Independence Stadium i Banjul. Pengene gikk til inntekt til utvikling av lokale småbedrifter. Kjøperen var en tysk restauranteier som hadde bodd i Banjul i 24 år.

Han betalte 18.000 norske kroner.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!