Fritid_38_09=

KIKKERT: En god kikkert er helt nødvendig under vilreinjakt. © Thor Olav Moen

Fritid_38_09=

BRATT: Jegerne bruker den første timen av jaktdagen på å klatre fra hytta p årundt tusen meter opp ti lhøyfjellsplatået vi skal jakte på som ligger på rundt 1500 meters høyde. © Thor Olav Moen

Fritid_38_09=

VEIDEMANNSTRADISJONER: Bård Eiliv er opptatt av historien i fjellet. Her viser han en fangstgrop. © Thor Olav Moen

Fritid_38_09=

SPEIDER: Villreinjegeren må bruke øyne og kikkert godt - det er ikke lett å få øye på reinen. © Thor Olav Moen

Fem villrein-tips:

- Ikke stress, ha tålmodighet. Det er ikke om å gjøre å dekke mest mulig terreng!

- Det er bedre at reinen flytter på seg enn at du flytter den.

- Gå i ett med terrenget; gå lavt i terrenget, unngå å stille deg i horisont, ikke gå på snø/bre og bruk klær med en farge som ikke stikker seg ut - altså ikke for mørke jaktklær.

- Vær der når reinen beveger seg, stå opp tidlig og bruk hele dagen. Tiden fra det lysner til klokka ti og fra klokka fire til det mørkner er da reinen er i mest bevegelse.

- Gjør deg kjent med terrenget og reinens trekkruter, altså hvor reinen går. Det finnes mye informasjon om trekkruter på internett.

- Det eneste som er bra med kraftutbygginga fra etterkrigstiden er veien opp på fjellet, konstaterer eikesdølen mens vi klatrer fra bygda og opp til nærme tusen meter i Volvoen.

Bratt

Men, så er det ingen kjære mor lenger, en drøy time inn til hytta i den flate, men lange - og naturskjønne - Gravdalen. Derfra opp til jaktområdene på fjellet er det noen hundre høydemeter, nær sagt rett opp.

Bård Eiliv og jaktkompisen Per Erik Røhr sover ikke bort jaktdagene. Revelje klokka fem, og vi er på vei opp brattlendet ti over halv seks. Snaue timen etterpå er vi oppe og terrenget åpner seg i all sin prakt. Vinden får tak her oppe og det er vakkert og vilt. Her regjerer villrein og vær. Snøhetta-reinen fikk en real knekk for noen år siden da et snøras tok en betydelig andel av stammen. Forsiktig jaktuttak sesongene etter har gjort at stammen nå er på vei opp igjen, mot forvaltningsmålet på 600 vinterdyr.

Stresser ikke

- Vi stresser ikke, mens vi pakker oss inn i fjellduken og nipper til en velfortjent kaffekopp.

- Reinen er godt kamuflert og man må speide nøye for å få øye på dem, sier Bård Eiliv mens kikkerten sveiper over fjellet.

Vi ser ikke noe rein, og etter hvert flytter vi oss videre, nye deler av fjellet åpner seg, vi sitter speider, rusler videre, sitter, speider.

Klokka blir ti, og vi har ikke sett noe rein. Ingen krise, foreløpig.

- Vanligvis legger reinen seg i ti-tiden på formiddagen, så morgentimene er viktige. Så kan vi slappe av og/eller bruke tid på forflytning til nye områder. Fra klokka fire og til det nærmer seg mørkt er reinen igjen på føttene -og lettere å få øye på, forteller jegerne. Villreinen er nomade, og vil være i bevegelse, og den går stort sett der den er kjent.

Veidemanns-kultur

Vi er under Kleineggen, Eikesdalsfjellas høyeste punkt på 1964 moh, og på vei inn i Grovåskaret. Her har reinen kommet gjennom på trekk fra øst til vest, Lesjafjellene til Eikesdal i uminnelige tider. Gamle fangstanlegg med ledegjerder, buestillinger og ikke minst dyregraver er svært synlig og man ser tydelig hvordan de gamle jegerne sperret av dalen for å forsyne seg av reinens kjøtt, bein og skinn - nødvendig for livsopphold den gang, og langt inn mot våre dager. Livet har vært hardt i bygda som fikk veiforbindelse først i 1991. Rein, laks, (hassel)nøtter og almetrær var viktige grunnlag for bygda, til lenge etter krigen, forteller Oppigard som nå er leder i bydgalaget ivrig.

Fritid_38_09=

STORBUKK: Reinsbukken trak til slutt det korteste strået. Femte jaktdag falt den. © Thor Olav Moen

Fritid_38_09=

I SITT RETTE ELEMENT: Bård Eiliv Oppigard er i sitt rette element i høyfjellet, og ved grytene. Reinsfilet tilbredt på 1500 moh er en matopplevelse nær himmelen! © Thor Olav Moen

Nærmere naturen

Bård Eiliv er opptatt av tradisjoner og historie. Siviløkonomen valgte for fem år siden å flytte hjem til bygda med i overkant av 80 innbyggere, etter en tid i Forsvaret, utdanning i Sverige og en periode i Oslo. Først og fremst for å komme nærmere naturen, og villreinen.

Ved siden av jobben i den lokale banken, familieliv med tre barn og kone, og gårdsdrift, driver han firmaet "Eikesdal Wild Tours", hvor villrein og høye fjell står i fokus - både jakt og "villreinsafari" med nesten-garanti for å se dyr.

Han har tro på næringsutvikling i bygda, men er også nøye med hva, hvor og hvordan - respekt for naturen er essensielt, det samme er det å trives med det jeg driver med. Det er viktig for å meg å være i fjellet og finne reinen, og det er viktig å trives med dem jeg gjør det sammen med, understreker Bård Eiliv, som har vært med "gamlekara" i fjellet og lært triksene av dem.

I sitt rette element

Vi forlater det urgamle fangstanlegget, og setter kursen lenger inn i fjellet. Håpet er å få øye på rein, som på denne tiden på døgnet sannsynligvis ligger, med mindre den er skremt opp, for eksempel av andre jegere, og beveger seg. Men, andre jegere er det lite av her - vi har tilsynelatende fjellet for oss selv.

Vi går en times tid, setter oss godt til rette, speider, spiser lunsj. Mat er viktig for å holde seg skjerpet - en sliten jeger er en uoppmerksom og dermed dårlig jeger!

Ingen rein, ny forflyting, nye stopp for å studere hver stein og tuer. Fortsatt ingen rein. Vi går lenger innover fjellet, og det nærmer seg middagstid. Bård Eiliv disker opp med reinsbiff (bukken felt i fjor, noen hundre meter fra der vi nå raster) på 1500 meters høyde - og smaken kan bokstavelig talt ikke overgås. Villrein er og blir best blant vilt, noe annet kan ingen overbevise denne skribent om!

Vi jakter oss ut av fjellet etter middag og middagshvil, og er nede i det lyset svinner. Denne fjerde av årets jaktdager for karene ble også uten observasjon av bukk. Men, de har sett simler og kalver før i jakta, og det er mange dager igjen av jakta.

Dessverre, men typisk nok våkner vi til en vegg av skodde og regn dagen etter.

Svinger fort

- Håpløst jaktvær, konstaterer Bård Eiliv etter noen kopper kaffe. Men, sånn er villrein og villreinjakt; uforutsigbart og ting snur seg fort. Plutselig er dyra der, plutselig er det strålende vær, brått håpløse forhold.

Kort sagt: Innedag, ingen jakt. Men; utpå dagen ser vi en liten bukkeflokk i kikkerten, langt unna, for langt.. Men en plan legges; for morgendagen.

Gutta er igjen tidlig oppe, og etter en lang tur kommer de innpå tre bukker. I det de kommer over en kul står bukkene der, på skuddhold.

- Jeg er ganske sikkert på at en av dem så oss, så ting skjedde fort. Et skudd og jakta var slutt, litt synd egentlig - jeg vil jo helst være i fjellet, og det var tross alt bare femte dagen, humrer Bård Eiliv, som har som prinsipp å ikke skyte første jaktdag, uansett hvor god sjanse han får.

- Jeg skjøt første dagen et år, og dermed ble det bare en jaktdag, det gjør jeg ikke igjen!

Lyst til å oppleve villreinen i Eikesdalsfjellene?

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!