Farvel verden

Dette vil jeg ikke anbefale noen, sa Annie Edson Taylor (46) da hun noe fortumlet krabbet ut av tønna si i oktober 1901. Den litt forfengelige damen - som trolig løy ganske kraftig på alderen - hadde nettopp gjennomført historiens første frivillige tur ned Niagarafossen. Og overlevd.

Men, ikke alle har fulgt hennes råd. 15 mennesker har frivillig tatt turen over kanten. I tønner. I gummiball. I kajakk. Og på jetski. Fem av dem mistet livet. Én er aldri funnet.

Her er historien om de dumdristige menn og kvinner i Niagarafallene.

Flere dramatiske bilder fra tønneferder i Niagarafallene finner du på nettsidene til Niagara Falls Public Library

- Det kilte litt

Det begynte altså med Annie. Eller egentlig begynte det før: På 1800-tallet tiltrakk Niagarafallene seg flere av tidens store akrobater. De syklet på line over fossen. Eller gikk. Iblant med noen på ryggen. Eller med en innlagt salto eller to, som franskmannen Blondin i 1859. Lille, russiske Maria Spelterina danset seg over fossefallet på en vaier mange ganger i 1876, både med og uten bind for øynene.

Så Annie Edson Taylor på at hun ville sette utfor selve fossen. Det er uklart hvor hun fikk den ideen fra, men hun var i hvert fall ærlig om formålet:

- Jeg trenger penger til å betale litt gjeld, sa Annie.

En oktoberdag i 1901 klatret Annie opp i ei tønne av eiketre, holdt sammen med sju bånd av jern. Hun sto på en ambolt, som var festet i bunnen av tønna som ballast. Medhjelperne hennes stappet ned puter og madrasser som polstring. Så skrudde de på lokket og rodde tønna ut i Niagaraelven et stykke ovenfor det veldige Hesteskofallet.

- Den første biten nedover var behagelig. Det kilte, skrev Annie senere.

Det ble en god del mer ubehagelig da tønna begynte å få røffere behandling mot steiner og klipper i strykene ned mot fossen.

- Det ble akkurat som jeg hadde tenkt det. En liten pause akkurat ved kanten og så ¿ fallet.

Litt over 50 meter ned i de buldrende og frådende vannmassene.

- Støtet var ikke så ille, men jeg gikk jo under. Under overflaten var alt helt stille. Så ble tønna kastet opp igjen. Den ble vispet fram og tilbake. Det gikk rundt og rundt i voldsom fart. Men plutselig skjøt vi ut av katarakten, skriver Annie Taylor.

Tønna seilte ut i roligere farvann, mot turistbåten "Maid of the Mist".

Annie krabbet ut med noen kutt og noen blåmerker, men ellers uskadd.

Død, død og død

De neste årene skulle vise hvor heldig Annie hadde vært. Av de neste fem utfor fossen døde nemlig tre.

Men Bobby Leach klarte seg. I hvert fall gjennom fossen. Han dundret ned i en ståltønne i 1911 og tilbrakte seks måneder på sykehus etter brudd på kneskåler og kjeve. Men virkelig livsfarlig ble det ikke før i 1925. Da tråkket han på et appelsinskall og brakk beinet. Resten av historien kan dessverre gjøres kort og brutal. Amputasjon. Koldbrann. Død.

I 1920 ble Charles Stephens (58), 11-barnsfar og barberer fra Bristol i England, det første offeret for tønnedøden i Niagara. Han insisterte på å å få armene godt festet til innsiden av tønna og beina bundet til ambolten han skulle stå på. Men i fallet gikk ambolten tvers gjennom tønnebunnen.

I vrakgodset fant man bare en fastlenket høyrearm.

Jean Lussier kom seg velberget ned, i en gummiball-konstruksjon i 1928, men to år senere gikk det galt igjen. Tønna til greskfødte George Strathakis er den eneste som har blitt fanget bak veggen av vann ved foten av fallet. Han hadde tatt med seg luft nok til åtte timer, men tønna ble liggende i nesten et døgn før den slapp unna vannmassene. Da var Strathakis død. Reisepartneren, kjæleskilpadden hans, var derimot fortsatt i live.

Livredderens død

Det lå en stygg skjebnens ironi bak dødsfallet til Red Hill jr. i 1951. Hans far, Red Hill sr., var nemlig kjent som livredderen i Niagara. Senior var en våghals som hadde svømt på rekordtid fra den ene fossen til den andre og flere ganger kjørt med tønne ned Whirlpool Rapids - den fryktede og lumske elvestrekningen etter Niagarafallene.

Storsvømmeren kjente elva bedre enn noen andre og reddet offisielt 28 menneskeliv. Men han hentet også inn 177 lik - etter ulykker og selvmord.

Likevel kunne han ikke hindre sønnen i å følge hans karrierevalg. De jobbet ofte sammen under redningsaksjoner. Da senior døde brått av hjertesvikt i 1945, ble junior nærmest besatt av å leve opp til farens minne. Et par turer med tønne ned de farlige strykene holdt på å ende galt.

Sommeren 1951 bestemte han seg for å ta tønna lenger opp i elva. Til oversiden av fallet.

Men Hill junior slet med økonomien og tønna ble av det hjemmelagede slaget. Pen å se på, men dessverre ikke særlig solid. Tusenvis av tilskuere, deriblant hans kone, mor og datter, gispet da bare deler av tønna kom opp til overflaten etter fallet.

Red Hill junior var borte i vannmassene. Og det var ingen Red Hill senior der til å svømme ut og redde ham.

Full i tønna

Etter Hills dødsfall ble det forbudt med alle slags stunt i fossen. Nathan Boya ble den første som fikk bot. Han tok turen over kanten inne i en 500 kilos gummiball i 1961.

- Jeg måtte bare gjøre det, forklarte Boya. I motsetning til de andre som har overlevd ferden, trakk han seg bare stille og rolig tilbake. Han betalte sin bot på 100 dollar, dro hjem til New York og snakket aldri mer om det.

Andre har vært mer opptatt av ære og berømmelse. Karel Soucek overlevde sin tønneferd i 1984 og en periode tjente han penger på å gjenskape stuntet. (En kort periode - han døde halvåret senere under en oppvisning i Houston),

Yngstemann ned

Steve Trotter (22) var niende- og yngstemann utfor fossen. Han kom fra ferden i 1985 uten en eneste skramme. 10 år senere tok han med seg en ung venninne, Lori Martin, i tønna og gjennomførte en tur til.

Det hadde skjedd mye på de 10 årene: Dave Munday hadde tatt turen to ganger, på høsten både i 1985 og 1993. Og to lokale karer, Peter DeBernardi og Geoffrey Petkovich, hadde stupt utfor Hesteskofallet i samme tønne i 1988, det var første gang noen hadde turpartner - hvis man ser bort fra skilpadda til Strathakis i 1930. Hensikten var god, duoen ville få oppmerksomhet rundt kampen mot narkotika.

Alkohol var de nok ikke like nøye på. Det sies at Petkovich hadde drukket seg til mot og at antrekket hans kun besto av cowboystøvler og slips.

I døden med kajakk og jetski

Men 1990-tallet bød også på langt mer tragiske innslag.

Stuntmannen Jesse Sharp ville skaffe seg et navn i bransjen og bestemte seg for å sette utfor Niagarafossen i 1990.

Sharp, som padlet i vei uten redningsvest og hjelm, dukket aldri opp og er aldri funnet.

Robert Overacker droppet også den gamle, gode tønna til fordel for mer moderne framkomstmidler for sitt vanvittige stunt i 1995: En vannscooter. På ryggen hadde han en slags fallskjermsrakett som skulle utløses på kanten. Og jo da, fallskjermen løste seg ut. Men Overacker hadde glemt å feste den til kroppen.

Han ble det femte og foreløpig siste dødsofferet.

En uvanlig svømmetur

Det hersker litt tvil om motivet til den siste av de 16, den arbeidsløse ungkaren Kirk Jones. Selvmordsforsøk? Jobbsøknad? Rapportene var motstridende etter hans tilsynelatende lite gjennomtenkte forsøk i oktober 2003. Jones hoppet ut i elva bare noen få meter ovenfor Hesteskofallet. Uten tønne, uten gummiball, uten noe som helst. Kompisen Bob sto klar til å filme det hele. De hadde bare glemt én liten ting.

- Øh.. hvordan virker dette kameraet? spurte Bob.

Da var Kirk allerede borte. Sekunder senere dukket han oppe nede i fossebassenget. Og svømte bort til en stor stein der han ble liggende og vente på redningen.

Kirk ble intervjuet ganske umiddelbart. Han snakket usammenhengende. Han sa han hadde drukket litt vodka og appelsinsaft. Som et ekko av Annie Edson Taylors ord 102 år tidligere utbrøt han:

- Folk burde aldri prøve et sånt forferdelig stunt.

Denne saken ble første gang publisert 17/06 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.