Danakil-bekkenet i Etiopia:

- Ikke meningen folk skal bo her

Afarfolket i Danakil-ørkenen, som er kjent for å kastrere sine fiender, lever i en salt, varm og dødelig verden.

Sist oppdatert
KLART FOR HENTING: Saltblokker til en verdi av ca. en krone pr. stykk ligger i stabler og venter på kamelene.
KLART FOR HENTING: Saltblokker til en verdi av ca. en krone pr. stykk ligger i stabler og venter på kamelene. Foto: Haglund, Johnny

- Er vi virkelig på jorda nå? Omgivelsene er så utrolige at jeg nesten må klype meg i armen. I alle retninger er bakken dekket av en brun suppe. Salt og vann. Og svovel, skal jeg tro Tesfaye, kjentmannen min.

Han er for øvrig like forundret som meg. Grunnen er enkel:

- Regn i fjellene har oversvømt ørkenen, forklarer han. Dette er noe som skjer hvert 20. eller 30. år, kanskje enda sjeldnere. Men om omgivelsene forbauser, så har jeg mer i vente.

Etter en halv times gange, først i gjørme, deretter i brunt vann, dukker noen tynne silhuetter opp i horisonten. Her holder afarfolket til. Deres viktigste inntektskilde er salt.

Les også: Blant pirater i Jemen

Kastrerer fiender?

En rekke menn står med vann til anklene og arbeider så svetten renner. De stopper opp straks et hvitt ansikt trer inn på deres arena. Afarene er beryktet for å være aggressive og svært lite gjestfrie ovenfor et bleikansikt med kamera i hånd.

De er dessuten kjent for en gammel og ganske spesiell måte å behandle sine fiender på: De kastrerer dem! Det verserer til og med historier om at de deretter henger ballene til sine kastrerte fiender til tørk i hyttene.

Sant eller ikke, den sjansen tar jeg uansett ikke. Så jeg kommer forberedt. Med meg har jeg nemlig en gammel afarmann, som nyter stor respekt. Han lirer av seg noen gloser, mennene nikker, så er de i gang igjen - og jeg er velkommen.

Små grupper på fem-seks menn bruker store stokker til å brekke løs tykke flak av salt fra ørkeninnsjøens bunn. På tørre flekker mellom disse gruppene sitter enslige karer på huk og hugger saltflakene til små firkanter.

EN ANNEN VERDEN: Tusenvis av kameler passerer mot saltbruddet. 200 kilo bærer hver kamel. Synet av karavanen i de brune innsjøen er rett og slett som å være i en annen verden.
EN ANNEN VERDEN: Tusenvis av kameler passerer mot saltbruddet. 200 kilo bærer hver kamel. Synet av karavanen i de brune innsjøen er rett og slett som å være i en annen verden. Foto: Haglund, Johnny

Hierarki

DÅRLIG KOMBINASJON: BArn og våpen er ingen god kombinasjon. I denne delen av verden er det derimot vanlig. Det er også underernæring og dårlig drikkevann.
DÅRLIG KOMBINASJON: BArn og våpen er ingen god kombinasjon. I denne delen av verden er det derimot vanlig. Det er også underernæring og dårlig drikkevann. Foto: Haglund, Johnny
BREKKER LØS SALT: Tigray-menn benner løs saltflak fra innsjøbunnen.
BREKKER LØS SALT: Tigray-menn benner løs saltflak fra innsjøbunnen. Foto: Haglund, Johnny

I Etiopia har det kristne tigrayan-folket makt og status. Landets president er tigray og flere av toppene i regjeringen er det samme.

- Men her ute er maktfordelingen snudd på hodet, hevder Tesfaye. Dette er nemlig det muslimske afarfolkets land, og her gjelder andre regler...

- Tigrayene gjør grovarbeidet, fremholder Tesfaye og peker på de forskjellige gruppene med menn som brekker og drar i store saltflak. - De tjener mellom 30 og 50 Bir pr. dag (ca. 19-32 Nkr), mens de som hugger saltblokkene er afarer¿ og de tjener hele 200 Bir pr. dag (ca. 127 Nkr).

Ikke noe valg

Om sommeren stiger temperaturen gjerne opp til 50 plussgrader. Det er langt å gå hit, arbeidet er et blodslit uten like, risikoen for skader er stor (både fingre og tær blir med jevne mellomrom kuttet av), arbeidsdagene strekker seg opp mot 10-12 timer og betalingen er minimal.

- Men vi har ikke noe valg, sukker Mohammed, en afar-arbeider. Han sitter på huk og hugger for harde livet.

- Her finnes ingen andre arbeidsplasser enn hva saltproduksjonen gir oss, forteller han. Mohammed forklarer at saltblokkene han hugger blir solgt for halvannen Bir (ca. en krone) til andre afarer.

De mest flest kameler tjener mest penger!

Saltoppkjøperne og deres kameler bruker deretter rundt 15 dager på å gå til Mekele, den nærmeste byen, hvor de selger den samme saltblokka for mellom 12 til 15 Bir (ca. 7-10 Nkr).

- En kamel klarer å bære maks 200 kilo salt, så er det selvsagt dem med flest kameler som tjener mest penger, regner Mohammed ut før han slipper til teorien om at jo mer penger du har, desto mer makt får du.

- Afarfolket har levd i ørkenen i generasjoner, legger han tørt til i et forsøk på å forklare hvorfor det er afarene og ikke tigrayene som regjerer i Danakil-ørkenen.

Tusener av kameler

Jeg forlater arbeiderne idet sola gjør et iherdig forsøk på å bryte gjennom et skylag som for første gang på to år slipper fra seg noen fattige regndråper.

I brytningen mellom den vannfylte ørkenen og fjellene i horisonten skimter jeg nye silhuetter. Men disse er større og langt mer tallrike enn arbeiderne. Etter en halvtime fylles denne underlige verden av nok et sjeldent syn, i alle fall sett fra en nordmanns ståsted:

Kameler i tusentall kommer labbende ut i den brune suppa. De skal ut og hente salt.

- Mellom 400 og 500 mennesker arbeider med produksjon og transport av salt, forteller Tesfaye. Han hevder nærmere 5000 pukkeldyr jevnt og trutt traver mellom Danakil-ørkenen og Mekele for å tilfredsstille saltbehovet i Etiopia og andre land i det nordøstlige Afrika.

Les også: Her er bin Laden helt

Sultet i hjel

- Kjøtt? Mener du at jeg skal gi ungene mine kjøtt? Den høye tynne mannen titter skeptisk bort på meg, før han forklarer at det koster å være rik, så det å fôre ungene med kjøtt har han neppe råd til.

Jeg er nysgjerrig på hvordan livet fortoner seg for afarfolket - også utenfor deres arbeidsplasser. I den isolerte landsbyen Fea, som ligger rundt to dagsmarsjer fra saltbruddet, treffer jeg afarmannen Ashab Ghada (45). Også han arbeider med saltproduksjon. Men han tjener nok mer enn de fleste andre. Ashab eier hele 100 kameler, som stadig vekk vandrer til Mekele med salt i bagasjen.

Men for hver kamel han laster med salt, må han betale 16 Bir (ca. 10 kroner) i skatt:

- Pengene går til afarenes myndigheter, og det er en god sak, innrømmer han. Men den godeste Ashab har, foruten kamelene, også en flokk geiter, tre koner og 15 unger. - Dyre i drift, hevder han, men det kunne kostet mer. Ashab har mistet åtte barn.

- De sultet nok i hjel, eller de tørstet i hjel, forteller han i et toneleie som om han snakker om været. Derfor prøver jeg å fortelle ham at med 100 kameler i "stallen" og godt med penger i lomma, bør han jo ha mat nok til alle. Likevel tusler det en håndfull unger rundt her med store mager som vitner om feilernæring, mens de drikker skittent, brunfarget vann.

- Slik må det være, forteller han og hevder at hvis alle hans 23 barn hadde overlevd, ville kanskje hele familien sultet.

- Allah bestemmer hvem som skal dø og leve. Hva jeg fôrer barna med spiller derfor ingen rolle, hevder Ashab, før han vifter vekk temaet.

Bivirkning av sex

FLERE KAMELER ENN FOLK: Kameler er viktige for transport av salt.
FLERE KAMELER ENN FOLK: Kameler er viktige for transport av salt. Foto: Haglund, Johnny

På mine reiser verden rundt har jeg opplevd mennesker og kulturer som har helt andre holdninger til barn enn vi nordmenn har. Det vanlige er at folk i fattige strøk får mange barn av to grunner: De vil sikre alderdommen og de har ikke prevensjon.

DRIKKEVANN: Denne lille jenta i landsbyen Fea har ikke noe annet valg enn å drikke dette vannet.
DRIKKEVANN: Denne lille jenta i landsbyen Fea har ikke noe annet valg enn å drikke dette vannet. Foto: Haglund, Johnny

Uansett årsak gjør de fleste foreldrene sitt beste for å ta vare på avkommet. Nettopp her skiller afarene, i alle fall mennene, seg betraktelig ut. Jeg har nå møtt en rekke afarmenn, og det virker nesten som de ser på barn som en slags bivirkning av sex.

Afarkvinnene har en litt annen holdning, men er selvsagt farget av sine menns meninger og holdninger.

- Overlever barna til de er fem år, så pleier de å klare seg, hevder Halima, en av Ashabs koner. Hun er hellig overbevist om at normalen er å miste en tredjedel eller flere av barna hun føder.

Jordklodens mest ugjestmilde sted?

- Forferdelige tall, medgir Tesfaye, men han minner meg på hvor vi er. For selv om det er en dårlig unnskyldning, er det ikke til å komme bort fra at dette egentlig ikke er et sted å oppdra barn. Danakil Bekkenet i Etiopia blir av mange rett og slett betegnet som jordklodens mest ugjestmilde sted.

- Det er vel egentlig ikke meningen at det skal bo mennesker her i det hele tatt, avslutter Tesfaye og vinker farvel til Halima og Ashab i det temperaturen nok en gang krabber opp mot 45 grader - til tross for at det er "v inter".

Les også:

Ikke mat de innfødte

Her får han harpun i hjernen

Denne saken ble første gang publisert 02/04 2009, og sist oppdatert 25/06 2017.

Les også