Kuttet løs fra døden

De var fanget av tykke tau, fastklemt i notspillet på fiskebåten "Giskøy". Armen til Svein Helge var omtrent revet av. Avslitte muskler og sener stakk ut av regnjakka. Øret hang i en hudfille fra hodet.

Matias hørte at det knakk i egen kropp. Han skimtet den forslåtte broren, mistet bevisstheten, men våknet av høye skrik.

Klemt i stykker

Vi drikker kaffe mens vi sitter rundt kjøkkenbordet på Vigra nær Ålesund. Roy Ytterland (52), sønnene Svein Helge og Matias, og Svein Helges kone Randi Ytterland (23) snakker om ulykken for snart to år siden.

Roy er blank i øynene. Leter etter ordene. Finner ingen som er sterke nok. Randi erkjenner at hun aldri vil komme over sjokket.

- Det var en katastrofe, sier Roy med et hardt blikk.

Familien pusler sammen historien brikke for brikke. Hver av dem forteller.

- Det kunne blitt en fin dag, innleder Svein Helge.

21. august 2007 skulle de fire på fisketur og kose seg i sjarken "Giskøy". Det var vindstille på Harøyfjorden. Nota ble dratt opp for tredje gang. De hadde fått god fangst, Randi og Svein Helge sløyet fisk i sola. Roy var i maskinrommet, mens Matias passet på tauet som ble heist opp fra havbunnen.

Tauet var ikke beint. Matias skulle rette på det og vippet det opp. Tre fingre satte seg fast mellom tauene. Han fikk dem ikke løs, og kroppen for med tauet rundt spillet.

Vridde kropper

Matias viser fram de tre fingrene.

- Det var skremmende da vi skjønte at Matias ikke kom seg løs, sier Randi. Matias ble dreid rundt og nesten klemt i hjel, uten at det automatiske spillet stoppet.

- Jeg hørte at beina knakk, forteller Matias.

Svein Helge så hvordan tauene grep om lillebror. Fortvilet forsøkte han å nå stopphendelen, som var plassert på andre siden av spillet.

Han kastet seg under tauet som var i gang med å surre seg farlig hardt rundt Matias. I forsøket på å nå knappen, skjedde det utenkelige. Han ble selv hektet fast og dratt med. Spillet gikk og gikk, helt til trykket ble for hardt.

- Trodde de var døde

Randi fikk panikk. Kroppen stivnet, men autopiloten tok over og hun løp til maskinrommet for å hente svigerfaren.

- Jeg så det i ansiktet hennes der og da. Noe var alvorlig galt, forteller far Ytterland.

Han kommer aldri til å glemme synet som møtte ham. Sønnene i groteske, forvridde stillinger. Tauet så brutalt rundt kroppene at han var sikker på at de var døde.

- De pustet ikke. Alt eksploderte i hodet på meg. Det var en bunnløs fortvilelse, sier Roy.

Kniv mot tau

Roy prøvde å kjøre tauet tilbake, men det nyttet ikke.

- Jeg fant en kniv faderlig fort og begynte å skjære over det tykke tauet, minnes Roy.

Matias begynte å puste i det samme tauet løsnet fra kroppen. Han kom til slutt helt løs, og slepte seg utmattet fram i båten. Lå der med brukne bein og trengte hjelp. Da verken Roy eller Randi kom ham til unnsetning, skjønte han at det sto enda verre til med storebroren.

Svein Helge pustet fortsatt ikke etter at flere deler av tauet var kuttet av.

Overlever de?

- Vi var sikre. Svein kom ikke til å overleve, sier Roy.

Randi utdyper:

- Noe ekkelt rosa hang ut av regnjakken til Svein Helge.

Det var nesten ikke noe igjen av regnbuksen hans. Jeg ropte på Gud mens jeg satt oppå ham for å stoppe blødningen.

Svein Helge kom etter hvert til bevissthet. Han hørte lyder før han åpnet øynene. Kona skrek og bønnfalt, faren ropte "nei, nei, nei!".

- Jeg kjente ikke smerte, men skjønte at dette ikke kunne være bra. Tenkte at nå er det vel slutten, forteller Svein Helge.

- Jeg var rasende på Gud og hadde mest lyst til å springe etter ham, sier Roy.

Randi så rett inn i brystkassen til mannen sin. Hun tviholdt på ham, de tok farvel med hverandre der ute.

- Jeg trodde jeg mistet ham, sier Randi.

Reddet

Vi har dratt til havna. Roy finner fram tau og viser meg hvor vanskelig det er å skjære over, spesielt når kniven begynner å bli sløv.

- Jeg kan ikke huske hvor lang tid det tok å få dem løs. Tidsbegrepet er uklart, sier Roy.

I 14-tiden, ikke lenge etter ulykken, svirret et redningshelikopter over båten. Roy hadde løpt til styrehuset for å oppgi posisjon, mens Randi forsøkte å redde sin hardt sårede ektemann.

- Jeg ropte at jeg ikke klarte å holde. Vi fant fort ut at vi måtte være to om å stoppe blødningen, forteller Randi.

Helikopteret hadde ikke kapasitet til å heise noen ned med båre. Men det var tilfeldigvis en patruljebåt med lege om bord i nærheten. Legen Guido Hoedmakers hadde vært på oppdrag på Fjørtofta og fikk en alarm i 14-tiden. De dro direkte til fiskebåten.

Mye blod

- Jeg kom om bord og så to menn ligge nede. Det var mengder med blod, og etter å ha undersøkt dem, fant jeg situasjonen svært dramatisk, sier Hoedmakers.

- Det må ha vært traumatisk for familien. Det ble veldig sterkt. Dette er en hendelse jeg ikke glemmer, legger han til.

Det første han gjorde var å sjekke puls og stanse blødninger. Det ble vanskelig å frakte guttene over i ambulansebåten, så Guido avgjorde at Svein Helge, som var hardest skadd, måtte kjøres inn til land med fiskebåten. Og det raskt.

- Det var intenst, sier Roy.

Matias ble med i ambulansebåten, mens Svein Helge ble kjørt til øya Fjørtoft, der helikopteret hentet og fraktet ham til Ålesund sykehus. Deretter ble han sendt til Rikshospitalet.

- Vi visste ingenting. Vi var fortsatt ikke sikre på om de ville overleve, men begynte å håpe, forteller Roy.

Hjelpende hender

Brødrene sliter ikke med skader i dag, Svein Helge har mistet litt følelse i underarmen, men den kommer sannsynligvis tilbake med tiden.

Dramaet har gitt et nytt perspektiv på livet. I dag er hele familien engasjert i hjelpearbeidet "Emanuel hjelpende hender". De frakter årlig 8-10 trailerlass med klær og utstyr til Øst-Europa.

Hjelpeorganisasjonen består av frivillige på Sunnmøre, og har høye ambisjoner med et barnesenterprosjekt som vil stå ferdig i løpet av tre år. De skal også plante over 20 000 frukttrær for å sikre arbeidsplasser til de fattige.

- Når du har opplevd å være nær å miste noen du er glad i, får du en annen driv og livslyst, forteller Randi.

Denne saken ble første gang publisert 02/04 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.