Etiopoa

Dette er det første kjente utbruddet til Dalaffilla-vulkanen. Vi Menn var rett ved da det skjedde. © Foto: Johnny Haglund

Jorden rister svakt. Like etter begynner en sky å fylle atmosfæren i det fjerne. Den tidligere så blå himmelen dekkes mer og mer, og i campen vår råder en svak forvirring. Uvær i vente? En uvanlig stor godværssky? Eller vulkanutbrudd.

Først da natten senker seg over den hete Danakil-ørkenen, ser vi lavaen som spruter opp i himmelen tre-fire kilometer unna oss. Et utrolig skue, for lavaen farger himmelen blodrød, samtidig som skyen utbruddet har produsert, begynner å gnistre. Flengende sikksakklyn herjer inne i den røde skyen, og som et av de få menneskene i verden som får bivåne dette naturens kunstverk, står jeg med hakeslepp og bare fascineres.

"Det ekte eventyret"

Danakilørkenen er et av Afrikas mange underlige områder. Her ligger også Dallol, Afrikas laveste punkt, som er et av målene våre på denne reisen. Et hett, isolert og eventyrlig område. Men dette er ikke risikofritt territorium.

- Vi må ha med tre bevæpnede soldater, forteller tolken vår Tesfaye og peker på tre menn, som stolt poserer med hvert sitt automatvåpen, og med et par granater dinglende i beltet.

- Litt trøbbel med opprørere, og kanskje kan det bli krig med Eritrea, forklarer den ene soldaten, som forsikrer oss om at når de er med, er vi garantert trygge.

Les også:

Namibia - Afrikas eventyrland

Verdens råeste maraton

Fakta om Etiopia:

Etiopia er en republikk nordøst i Afrika.

Hovedstaden i Etiopia er Addis Abeba.

Etiopia grenser mot Eritrea, Djibouti, Somalia, Kenya og Sudan.

Etiopia har, som eneste afrikanske land, aldri vært kolonisert. Det ble under en periode okkupert av Italia fra 1935 til 1941.

Kilde: Wikipedia

- Ja, ja, tenker jeg og titter rundt meg. - Hvem i all verden ønsker å kjempe om dette gudsforlatte og solbrente ørkenområdet her? - Nææ, sikkert noe disse soldatgutta sier for å tjene en ekstra slant.

Det var dagens første overraskelse. Nummer to er langt verre å svelge.

I min bisarre verden er nemlig steder fullpakket med turister synonymt med områder jeg prøver å unngå. Her i Danakil, beryktet som "verdens mest ugjestmilde sted", forventer jeg derfor himmelen. Hit kan det umulig komme horder av turister? Men jammen går jeg ikke fem på. Ut fra intet dukker ikke mindre enn fem andre firehjulsdrevne biler opp - stappet til randen av turister. Franskmenn, tyskere og briter. Alle jakter de på "det ekte eventyret".

- Vår kjentmann, Ballaw, er viden kjent for å være "opprører" på fritiden, forklarer Tesfaye. Han forteller stolt at ved å bruke denne velrenommerte guiden, er vi ganske sikre på ikke å kjøre oss fast eller bli kidnappet av opprørere.

- Dette vet de andre, derfor prøver de å henge seg på oss, unnskylder han seg, før han lirer av seg et lite smil og hvisker: - I fjor ble et fransk og et britisk ektepar kidnappet her av opprørerne, og det kan godt skje igjen. - Men i og med at Ballaw er med oss, kidnapper de mest sannsynlig de andre og ikke oss.

Øl & potetgull

Vanligvis kan man kjøre med en firehjulsdreven bil nesten helt fram til Dallol. Men på grunn av en sjelden regnbyge går ikke dette nå. Dermed må vi parkere bilene og gå ca. tre kilometer.

Etiopia

Gamlefar Ali, snart 70, bar en av turistenes kamerasekk og måtte til tider nærmest bære denne utmattede franske kvinnen. © Foto: Johnny Haglund

Billig fly til Etiopia:

- En lett gåtur, hevder Tesfaye, og jeg tror jo på det, for følget som kommer bak oss består ikke akkurat utelukkende av veltrente mennesker. Mange av turistene drar på ei tønne som tyder på et langt livs forbruk av øl og potetgull.

Jeg innser nå at dette blir en kjedelig tur, og alt pratet om opprørere er nok kraftig overdrevet, i og med at de tør å dra med denne saueflokken ut i ørkenen. Men la gå, jeg blir jo med. Det kan, mot alle odds, skje noe interessant.

Så legger vi ut da, innover den paddeflate ørkenen. Ca. 15 turister og hele 12 bevæpnede soldater. Men mine antakelser til tross, dette blir noe helt annet enn jeg, og i alle fall de andre turistene, engang kunne drømt om.

Etter en time med 42 grader i skyggen (bortsett fra at det er ingen skygge her), leire og sterk vind, begynner de første turistene å henge litt etter, og jeg begynner å lure på om guidene våre helt vet hva de driver med. Er dette ansvarlig?

Vann, vann

Alle har vi tatt med oss vann, men med så ekstrem varme, er det nesten umulig å bære med seg nok. Og selv om vi hele tiden kan se Dallol i det fjerne, er det jo en kjent sak at en het ørken kan spille sine besøkende et puss. Det som ser ut til å være i umiddelbar nærhet, er i virkeligheten mye, mye lenger unna.

Tyske Fritz med bayertønna, hans kone Gertrud, som stiller i nyinnkjøpte kakiklær uten en krøll, for ikke å snakke om franske Pierre med sin store rødvinsnese, har jo null erfaring med dette. Så de har tømt vannflaskene sine før vi engang er halvveis, og klokka er knapt 11 på dagen. Det betyr at varmen vil bli mer intens, og hjemveien vil bli meget lang og farlig.

- Kanskje det hadde vært en idé å snu for enkelte, ymter jeg frempå.

Etiopia

FLATT: Paddeflat ørken. 45 grader i skyggen. Den seks timers turen er en styrkeprøve. © Foto: Johnny Haglund

Tolken min tar en prat med en av soldatene. En høy tynn kar, med ei ytterst lita vannflaske, som han knapt har åpnet.

- Bare en time eller to igjen nå, og vinden gjør det ganske deilig og friskt, hevder han og kjæler litt med sitt automatvåpen. - Dessuten er det litt skummelt å dele oss, det kan jo være opprørere i området, samtidig som det finnes landminer her!

- Opprørere, ekstrem hete, langt å gå, uforberedte turister og nå også landminer? Dette begynner å bli moro!

Så dukker en annen hindring opp. Regnet i fjellene har ført til at Asale-innsjøen har steget langt utover sine bredder. Dette brune, ekstremt salte, og, hvis jeg skal tro soldatene, svovelholdige vannet, strekker seg minst en kilometer foran oss.

- Men det rekker oss bare til leggene, kvitrer Mohammed, en av soldatene, og plasker ut i vannet med et stort smil.

Etiopia

ET SLIT: Det er gøy på tur - men etter mange timers vandring med litt for lite vann, forsvinner litt av gleden. © Foto: Johnny Haglund

Snikskyttere?

Så tusler vi ut i denne suppa av brunt vann, som hviler på en leirete bunn. Sola steiker ubarmhjertig over oss, og det er mye hardere og ikke minst langt mer dehydrerende, å vandre med vann til langt oppover leggen.

Da vi en times tid senere ankommer bredden på den andre siden, er det mange av turistene som har store problemer. Noen faller om og orker ikke å gå lenger, mens andre roper desperat etter vann.

Men nå dukker et annet problem opp - snikskyttere!

- Fem soldater må gå først for å avdekke om det er snikskyttere i området, kommanderer en av de bevæpnede karene. Jeg får lov å gå sammen med dem, men jeg blir befalt at jeg ikke må vike fra deres sti.

- Landminer, minner Mohammed om.

Vi tråkker gjennom et svært merkverdig område. Lukten av svovel fyller neseborene rett som det er, og rundt oss troner underlige formasjoner av svovel, salt og leire. Det er som å være på en annen planet, og midt oppe i disse opplevelsene flyr de tungt bevæpnede soldatene og speider etter snikskyttere og holder utkikk etter landminer!

- Hit har kun soldater og turister lov å reise, forteller Tesfaye, og jeg registrerer at Etiopia altså gjør det stikk motsatte av hva for eksempel amerikanerne hadde gjort om dette stedet hadde ligget i USA. Da hadde ikke turister fått lov å bevege seg i en radius av flerfoldige mil fra Dallol. Her er det derimot en turistattraksjon - og jeg vil ikke nøle med å kalle Dallol en av de farligste turistattraksjonene i Afrika.

Etiopia

FREMME: Dallol er målet for vår gåtur. Her lå det en gang en italiensk landsby. © Foto: Johnny Haglund

Afrikas laveste punkt

Etter noen hundre meter kommer vi til et sted som hvis det ikke hadde vært sant, ville krevd en svært fantasirik forfatter for å dikte opp.

- I 1915 bygde italienerne en by her for å utvinne svovel og salt, forteller Tesfaye. Rundt meg hviler restene etter en landsby bygd på og av svovel, salt og leire. Ser ut som om vi er på en annen planet. Nå er det like før vinteren setter inn - og gradestokken viser 45 grader. Hvordan kunne folk overleve her om sommeren?

Så endelig ankommer vi Dallol, Afrikas laveste punkt, 116 meter under havnivå. Soldatene sprer seg rundt for å "s ikre området", som de selv sier, slik at turistene trygt kan nyte synet av vakre Dallol.

Og vakkert, surrealistisk og underlig, ja det er det. Men for turistene spiller ikke det særlig rolle. For de som fortsatt klarer å gå for egen maskin, har mer enn nok med å overleve. De har lagt seg i skyggen av de ødelagte bygningene i den italienske landsbyen, og de har verken energi eller interesse av så mye som å se på denne turistattraksjonen.

Så her står jeg da, med 12 soldater og null turister og nyter Afrikas laveste punkt. Så da fikk jeg det faktisk som jeg ville til slutt!

LES OGSÅ:

Top Gears vanvittige opplevelser i Norge

Full nakenhet i Pirelli-kalenderen

Tidenes 10 mest sette You Tube-videoer

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!