Max Manus

Transportskipet ""Donau"" gikk ned i Drøbaksundet 15. januar 1945 med 1500 tyske alpejegere, 300 hester og like mange biler om bord. Max Manus og kameraten Roy Nilsen sto bak. © Vi Menn

Max Manus

Max Manus på forsiden av Vi Menn i 1964. © Vi Menn

I disse juletider strømmer vi nordmenn til kinoene for å se den mye omtalte og imøtesette filmen om Max Manus. Den berømte motstandsmannen, krigshelten og sabotøren døde i 1996, 81 år gammel. Vi Menn-journalist Rolv Høiland fikk et nært forhold til Max Manus og deres mange møter resulterte blant annet i denne beretningen, presentert i forbindelse med Manus' 70-årsdag i 1984.

Slaveskipet "Donau" ga oss ikke fred.

Vi begynte å kretse rundt Amerikalinjens kai, og jeg kjente atter den sugende følelsen i maven fra den gang vi ville blåse hull i "Monte Rosa". Jeg husket dagene og nettene jeg tilbrakte sammen med Gregers Gram under kaien, og fikk gåsehud over hele kroppen. Jeg ville ikke gjøre det samme om igjen, spenningen, rottene, mørket!

Det måtte finnes en annen måte å gjøre det på.

(I flere risikable del-aksjoner ble gummibåt, limpets og utstyr plassert ved en heis som aldri ble brukt. Under heisen var det slått et hull i betongen, og gjennom hullet kunne man gå rett ned i vannet)

Vente! Vente! Vente! Endelig fikk vi beskjed om at "Donau" skulle komme neste

dag. Det var den 15. januar 1945. Det var umulig å få sove om natten. Ved halv-seks-tiden begynte vi å gjøre oss klar.

Vi så "Donau" lå ved kaien. Jeg følte meg elendig. Men nå var det ingen vei tilbake.

=

Max Manus

FARLIG OPPDRAG: Gummibåten som Max og Roy brukte i havnebassenget og hullet i kaia der de tok seg ned i vannet. Roy Nilsen ble skutt av tyskerne senere i 1945. © Vi Menn

Roy skrevet av sted på sine lange ben, og vi fant ut at det var en god idé at han like foran vaktene rauset på baken slik at de fikk noe å le av og kanskje glemte å kroppsvisitere oss. Det krydde av vakter overalt. Det var 120 mann i skuret og 35 barske karer med maskinpistoler langs skipssiden. De skjøt på alt som fløt i vannet.

"Stakkars dyr"

Roy dalte ned på enden med et brak, et virkelig kunststykke. Han bannet så det lyste, den ene tyske vakten og jeg hjalp han opp, og jeg lo så jeg nesten ikke kunne finne havnepasset. Vaktene brølte av latter, og en av tyskerne ga ham høflig verktøykassen han hadde mistet.

Vi var gjennom!

Der lå "Donau" med alle vinsjene i full sving, mens kranene på kaien lastet digre beltebiler og kanoner ned i henne. Smekkfullt av tyskere overalt. Dette var kremen av Wehrmacht, de samme karene som vi hadde sett i 1940, ikke disse visne pølsetyskerne man ellers så i gatene.

Dessverre, det var fullt av hester på bryggen.

- Stakkars dyr, hvisket Roy.

Vi gikk fram til sør-enden av skuret. Her sto det massevis av tyskere.

- Skal vi prøve? sa jeg til Roy.

- Ja, til helvete, lød svaret.

- La oss få det overstått!

"Et helvetes slit i isen"

Dermed gikk jeg rolig bort til døren, ba tyskerne flytte seg litt, åpnet døren og hoppet ned. Roy hoppet etter, og vi lukket døren bak oss.

Her lå limpets, gummidrakt, to stenguns, håndgranater og taustige på dørken. I midten gapte hullet, og i hullet hang gummiflåten. Tyskerne måtte ha sett den, men ikke oppfattet hva det var.

Plutselig kom det et spark i døren og pang - et spark og nok et, og enda et. Jeg ble dyvåt av svette. Jeg krøp bort til sprekken og kikket ut. Puh!

Det var 10 graders kulde utenfor og sur sno. Tyskerne hadde stilt seg opp ved døren i le, og sparket i den for å holde varmen. Bare de ikke åpnet døren og trodde det var en varmestue!'

Vi slapp ned taustigen. Jeg klatret ned og havnet på et isflak. Det så bra ut.

Vi lastet gummibåten full av utstyr - ti limpets, to stenguns, ekstra magasiner, håndgranater. Gikk det galt, skulle vi bite fra oss. Jeg sparket isflaket i stykker, og dermed hadde vi åpent vann ut til den svære skipssiden. Et helvetes slit for å komme så langt! Jeg måtte ut på isflakene hele tiden å bryte vei. Naturligvis plumpet jeg gjennom gang etter gang. Roy padlet. Vi var redd for at isen skulle skjære hull i båten og ødelegge jobben vår.

Så holdt det på å gå galt!

Max Manus

SKIPSKLOKKA: Max Manus i gummidrakt, med klokke og kompass fra Donau. © Vi Menn

En vaktbåt kom settende og la seg inn til kaien, og jeg ble liggende halvveis uti, halvveis oppi gummibåten mens Roy dukket seg ned. Vi holdt pusten. Pokker også at vi ikke hadde fjernet taustigen. Den hang jo like opp i trynet på tyskerne. Det gikk noen vemmelige minutter før vaktbåten forsvant igjen.

"Stirret opp i hakene på tyskerne"

Meter for meter. Vi klarer det, vi må klare det. Vi nærmet oss skipssiden. Endelig kunne vi begynne. Første limpet, av med lokket over antiutløsningen. Jeg risset inn H7 med kniv. Jaggu skal de vite hvem de har med å gjøre.

Vi er beruset av lykke, jeg kysser limpetene og rekker dem til Roy som gjør det samme. Nå trekker han gummibåten fram til skipssiden.

Jeg setter limpeten på stangen, lener meg fremover og får nakken full av snø. Det var en av vaktene som sto og sparket i kaikanten over hodene våre, svinepelsen.

Jeg husket hva Gregers hadde sagt om elektrisk motstand i skipssiden på "Monte Rosa". Det samme her? Nei, det lød så deilig da limpeten suget seg fast. Neste limpet, kom igjen, ti stykker i alt. Et par ganger måtte jeg lene meg så langt fram at jeg stirret opp i hakene på tyskerne som hang over rekka. Jeg så på klokken, den var omkring 13, og båten skulle gå ved 15-tiden. Vi var ferdige med jobben og begynte returen mens vi smilte over hele fjeset.

Men plutselig fikk vi se at troppetransportskipet "Rolandseck" også hadde lagt til kai. Vi hadde en limpet liggende oppe i sjakten. Og selv om vi var ferdige med vår egentlige jobb, var "Rolandseck" en troppetransporter på 7000 tonn som det ikke var noen grunn til å skåne. Isen var verre her, og vi slet atskillig for å nå bort til maskinrommet, men alt gikk bra.

Nå hadde vi også denne karen på kroken.

Max Manus

ETTER EKSPLOSJONEN: Tyskerne klarte å renne Donau på land før det sank. © Vi Menn

"Vinket til tyskerne langs rekken"

Vi hørte "Donau" tute, og så syntes vi at vi hørte en rekke undervannseksplosjoner. Pokker, nå ville "Donau" gå ned midt på havna! La oss komme opp, for helvete!

Vi tok i døren, men den var stengt. Vi var låst inne. Men endelig hørte vi skritt. Kåre Halvorsen, vår kontakt og medhjelper på kaia, åpnet døren og vi hoppet opp.

Der lå "Donau" ute på havnen.

Ingen grunn til panikk.

Vi gløttet ut på "Donau" hvor soldatene sto langs rekken og vinket. Vi vinket gledesstrålende tilbake. Nå hjem å spise, bade, puste ut.

Et par dager senere kjørte Roy og jeg ned til Drøbak. Der lå "Donau".

Eller rettere: sto på høykant.

Baugen var over vann, men resten under. Vi nøt synet, sludret litt med en vakt og snakket om de fordømte engelskmennene som ikke torde møte fienden ansikt til ansikt, men heller holdt på med slike narrestreker. Deretter labbet vi på ski to netter og hadde en finfin tur til Sverige.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!