Holen skole Laksevåg=

193 DREPT: Bombingen av laksevåg skole krevde mange sivile liv. © Bergens samling

Holen skole=

RETT OVER VEIEN: Trygve Freyvald Guldbrandsen i vinduet på Holen skole. © Ragnar Askeland

Holen skole=

I NATURFAGSALEN: Trygve Freyvald Guldbrandsen befant seg i naturfagsalen sammen med ca. 100 andre elever da bombene traff Holen skole. © Ragnar Askeland

Holen skole=

MINNESMERKET: Reist over de falne. © Ragnar Askeland

Holen skole Laksevåg=

Bombefiaskoen

I løpet av det 11 minutter lange angrepet 4.10. 1944 slapp de britiske flyene totalt 1432 bomber med 600 tonn samlet vekt. Bombene ble sluppet fra 5000 meters høyde, noe som forklarer sikteproblemene, og det at bare ett Lancaster-fly gikk tapt. Tre bomber rammet Holen skole direkte, med hovedtreffet helt sør i bygningen. Der var to gutteklasser som ble utslettet sammen med lærerne, som mange klamret seg til i dødsøyeblikket.

500 mann ble satt inn i redningsarbeidet, godt assistert av tyskere og endog russere. Det fortelles at garvede ubåtmannskaper brast i gråt, og at de kom skolen til unnsetning uten ordre.

De allierte kom tilbake allerede 29. oktober med 237 fly og strengere krav til sikte. Angrepet ble avblåst da 47 hadde droppet bombelasten. Bruno fikk treff, og det samme fikk boligstrøkene på Laksevåg, som nå var fraflyttet. Et stort Lancaster-fly ble truffet og slapp lasten sin over Nøstet og Engen før det styrtet i Store Lungegårdsvann, hvor det fortsatt ligger. 43 sivile omkom.

12. januar 1945 ble Bruno igjen angrepet, nå med 5,5 tonns bomber kjent som "dam børsters". Sikten ble fort redusert av støvmengdene, og angrepet ble avbrutt etter at tre, fire bomber var droppet - for øvrig eneste gang slike bomber er brukt mot landmål i Norge. Som motangrep sendte tyskerne opp Focker Wulfe jagerfly fra Herdla nord for Bergen, og laksevågfolk heiet dem opp. To av disse gikk tapt, og flygerne omkom. Samme tap hadde angriperne.

Denne gangen fikk Bruno såpass skader at det ga to måneders forsinkelse.

Bombingen 4. oktober 1944 regnes som den største sivile katastrofen på norsk jord under okkupasjonen, og ble lenge fortiet.

Laksevåg-tapene 4.10. 1944

Holen skole:

80 mennesker (derav 61 barn.

16 medlemmer av Det sivile luftvern.

2 lærere, 1 vaktmester).

Kleivdal Lærvarefabrikk:

36 mennesker.

I eller ved bunkeren:

12 menn.

Bernt Iversens bøttefabrikk:

11 mennesker.

Bergen Mekaniske Verksted:

1 mann.

I sine hjem:

46 mennesker.

I dekning i andres hjem:

7 mennesker.

Tyskerne oppga sine tap til tolv mann. Antall drepte russiske krigsfanger i arbeid på bunkeren er aldri oppgitt.

Det er den 4. oktober 1944: Norge er okkupert av Tyskland, og 13 år gamle Trygve Freyvald Guldbrandsen er på vei til Holen skole på Laksevåg, vest for Bergen sentrum. Det er en mild, vindstille høstdag med nesten skyfri himmel.

- Ca. tre uker tidligere ble vi minnet om krigens brutalitet, forteller Guldbrandsen (77) i dag. - Midt i arbeidstiden 11. september ble den store flytedokken til Bergen Mekaniske Verksted på Laksevåg senket av en dverg-ubåt, og 17 arbeidere omkom. Ettertiden har vist at senkingen var overflødig, en ren krigstabbe fra britisk side.

En av ganske mange. Og verre ting skulle komme.

Bekymrede mødre

Elevene på Holen skole hadde altså opplevd krigens redsler på nært hold. De sto æresvakt foran skolen 21. september, da gravfølget med ofrene for flytedokksabotasjen passerte.

Det var med tungt hjerte at mødrene sendte ungene på skolen i klarvær. Årsaken var tyskernes ubåtbunker Bruno, som lå rett over veien for skolen. Tyskerne hadde først overtatt eiendommene til Det Bergenske Dampskipsselskap for å bygge Danziger Werft, og siden Nordre Vågen, populært kalt Noravågen, for å bygge en ubåtbunker som skulle stå ferdig i juli 1945. Både verftet og bunkeren var innlysende bombemål for våre allierte.

- Det førte til at Damsgård skole, 100-150 meter fra verkstedsporten, ble stengt for undervisning og omgjort til kontorer for Forsyningsnemnden, mens elevene ble overført til Holen skole, forteller Guldbrandsen.

Tilbake til 4. oktober 1944. Guldbrandsen forteller:

- Da det ringte inn til første time, stilte ca. 300 elever klassevis opp på skoleplassen. Jeg gikk i 7G. Vår dag begynte med tegning, og tegnesalen lå i øverste etasje, ved siden av skolekjøkkenet og håndarbeidssalen, og hadde svære takvinduer. Læreren vår var ålesunder, 28 år og lang og tynn, og populært kalt "Der Bleistift".

I et intervju med Fædrelandsvennen mange år senere fortalte samme lærer at han hadde vært bombekaster i 1940, og hadde både drept og tatt til fange tyskere på Dovre. Men denne oktoberdagen i 1944 sto han altså bak kateteret.

"Som lam til slaktebenken"

- Klokken 09.05 gikk forvarselet, men i samsvar med instruksen fortsatte læreren undervisningen, forteller Guldbrandsen. - Da flyalarmen gikk igjen fem minutter senere, reiste han seg, stilte oss på gangen, og vi gikk raskt, men rolig til naturfagsalen - "som lam til slaktebenken", som en klassekamerat sa mange år senere.

En formidabel britisk flystyrke var på vei mot Bergen fra baser i midtre Yorkshire, en reise på ca. to timer og femten minutter. Styrken tellet 97 Halifax-fly, 43 Lancaster og tolv Mosquitoes.

- På veien ned så noen klassekamerater to tyskere som satte i gang et tåkeleggingsapparat før de kastet seg på motorsykkelen og forsvant. Denne tåkeleggingen må ha vært totalt mislykket, ingen flyfoto fra bombetoktet viser spor av den.

- Idet vi gikk inn i naturfagsalen, så jeg tankefullt innover kjellergangen, mot stedet der hovedtreffet kom kort tid etter. Jeg har ofte lurt på hvorfor. I naturfagsalen var vi til slutt ca. 100 elever, gutter fra femte, sjette og syvende, samt jenter fra syvende, alle overført fra Damsgård skole. De første ti minuttene skjedde ingenting. Så hørtes tunge drønn langt borte. De kom stadig nærmere, og jorden ristet. Skolens grunnmur var av gråstein og svært bred, og på dette tidspunktet satt to klassekamerater og jeg oppå den, ved et vindu. Jeg anbefalte noen jenter i nærheten å legge seg ned mellom to vinduer, og hadde vel tenkt å gjøre det samme. Om jeg kom så langt, aner jeg ikke.

Fikk ikke panikk

- Det neste jeg husker er et blått lynglimt og et grelt skrall, og at jeg ble kastet innover i rommet og landet under et bord. Bordbeina knakk litt over gulvet. Noe tungt låste det fast, med den ene bordkanten høyt oppe på brystet mitt, mens beina lå klemt under stein- og tremasser, vridd i en unaturlig stilling.

- Min første reaksjon var pussig nok ikke redsel, men sinne over at angrepet fortsatte etter at skolen var truffet. Jeg tok det for gitt at flygerne skjønte dette. Stadig kom det hvin fra fallende bomber, lynglimt og brak når de eksploderte, tunge drønn av grovkalibret antiluftskyts, ilter bjeffing fra maskinkanonene, og over det hele den intense, truende og fysisk ubehagelige duren fra de 152 tunge flyene over oss. Stadig ble massene presset tettere sammen rundt meg. Luften var full av kalkstøv og svært tung å puste i, og hjelpemannskapene hadde problemer med å få tent fyrstikker da de kom til.

- Nå hadde dødsangsten for lengst grepet meg, og jeg gjorde det utallige har gjort og vil gjøre i virkelig nød: Jeg vendte meg til Gud i bønn. Jeg lovet en forbedret Trygve hvis jeg bare slapp fra det med livet i behold. Etter hvert ble jeg faktisk roligere. Panikken ble jeg helt spart for. Slik jeg lå, i en skrustikke, ville en slik reaksjon opplagt ha kostet meg forstanden. Endelig ble skytingen svakere, bombenedslagene sjeldnere. Etter det som føltes som en evighet, men som faktisk bare varte 11 minutter, var angrepet over.De britiske flyene hadde sluppet 1432 bomber, med en samlet vekt på 600 tonn.

Lommetørkle mot kalkstøvet

- Etter en stund sto plutselig tyske ubåtmannskaper i ruinene over meg. De trøstet meg etter beste evne, men kunne ingenting gjøre for å få meg fri, helt uten utstyr som de var. Mangelen på spesialutstyr gjorde at det gikk tre, fire timer før jeg kunne legges på en båre.

Det var den tunge friskluftpumpen som var hovedproblemet, noe Guldbrandsen først fikk vite da han leste beretningen til en klassekamerat mange år senere. Den samme klassekameraten, som beveget seg fritt etterpå, hadde gitt Guldbrandsen sitt skitne lommetørkle til vern mot kalkstøvet.

- Jeg ble båret opp til en militærleir og lagt i sengen til en soldat, minnes han. - På det samme rommet lå noen ille tilredte russere, og en gutt jeg kjente. Etter en stund ble ansiktet hans dekket til¿ En gammel militærlege undersøkte meg og fastslo at jeg ikke var alvorlig skadet. Noen dype sår på leggene og mye avskrapet hud, det var alt. Ingen hodeskader.

Etter noen timer ble jeg transportert hjem og lagt på sofaen. Det sterkeste inntrykket fra hjemkomsten er at en speidervenninne av min søster Inger knelte ved sofaen og ba Fader vår. Første natten sov jeg godt, og mareritt har ikke plaget meg siden. Da flyalarmen gikk samme søndag, gikk vi i kjelleren helt uten panikk. Det ble med alarmen.

193 sivile, deriblant 61 barn på Holen skole, omkom fjerde oktober 1944. Tyskerne oppga sine tap til tolv mann. Antall drepte russiske krigsfanger i arbeid på bunkeren er aldri oppgitt.

Mistet far

Krigen hadde flere tragedier i vente for Trygve. 17. oktober ble han og 300 andre barn evakuert til Nordfjord. Etter britenes omfattende flyangrep mot kyst- og lokalfart, valgte Milorg å varsle London spesielt om denne transporten, og alt gikk greit. Trygve ble plassert i midlertidig fosterhjem på gården til et barnløst ektepar i 50-årene, en mil fra Olden sentrum.

- Der var jeg til mor kom og hentet meg fredssommeren 1945. Hun kom alene. Far var maskinmester på BDS Vaga, som ble senket av lufttorpedoer nær Lillesand 13. januar 1945. Han hadde akkurat gått på vakt, og kvidde seg svært til den turen. Han var anbefalt å sykmelde seg for første gang, men han svarte: "Noen må jo gå", noe jeg er stolt av - ikke minst fordi skipet gikk til Danmark etter sårt tiltrengte poteter. Bombingen av skolen klarer jeg å snakke om i dag, men tapet av far er langt verre¿

Holen skole=

LAKSEVÅG I DAG: I 1944 et inferno. © Ragnar Askeland

Holen skole Laksevåg=

HALVERT: Laksevåg skole ble halvert i bombingen. © Bergens samling

Holen skole Laksevåg=

HALVERT: Bare halvparten sto igjen av skolen. © Bergens samling

Hvem visste hva?

I september 1944 ble Norges regjering, som oppholdt seg i London, meddelt at de allierte ønsket å bombe Bruno. Regjeringen protesterte, da den inngikk i norske forsvarsplaner etter krigen, men til ingen nytte.

Det har vært hevdet at de allierte også bombet i frykt for at Sovjet skulle bruke bunkeren i oppgjøret som Churchill så for seg etter et tysk nederlag. Ikke umulig, men hovedgrunnen må ha vært den store ubåtflåten som ble dirigert til Bergen i juni 1944, opptil 200 ubåter bortgjemt i fjordarmer rundt Bergen.

Kong Haakon og kronprins Olav besøkte Laksevåg fredssommeren 1945, og begge forsikret folk der om at flygerne trodde skolen var stengt.

Også Kleivdal Lærvarefabrikk, kloss ved bunkeren, ble rammet, og 36 mennesker ble drept. Regissør og forfatter Vibeke Løkkeberg (tidligere Vibeke Kleivdal) antyder i sin roman "Allierte" fra 2007 at Milorg Laksevåg var varslet om angrepet, og derfor holdt sine egne barn hjemme 4. oktober. Løkkeberg, som ikke var født på det tidspunktet, mistet flere nære slektninger da hjemmet deres og fabrikken ble jevnet med jorden. Løkkebergs påstander har høstet både støtte, storm og søksmål - det vises bl.a. til at Milorg-sjefen mistet både en sønn og en nevø på skolen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!