Jan og Tore grubler fortsatt:
- Han ville drepe oss!
Dramatikken fra 1965 er spikret fast i minnet. Ivrige føtter mot dødens snubletråd. De to kameratene på 15 og 16 år har et oppdrag som krever fart og kondis. Midtveis kjenner Jan en tråd som treffer ham over høyre lår. En granattråd er spent på tvers over stien. Granaten smeller og som ved et under klarer guttene seg.
- Han hadde massemord i tankene
Oslo sto på hodet. Det var kaos og folk var livredde. Omtrent alt som var av politifolk ble satt i høyeste beredskap, og korpset jobbet dag og natt. Man ventet nye anslag fra "Granatmannen". Midt oppi ståket var overkonstabel Reidar Bjørn-Larsen, senere profilert leder for Mordkommisjonen i Kripos. Han ble, sammen med tre andre, plukket ut til å danne en spesialgruppe.
- Granatfellen på Grefsen viste med all tydelighet at mannen ville drepe. De to granatene som ble funnet ved Colosseum kino røpet at galningen hadde massemord i tankene. Når kinoen var slutt, var disse gatene overfylt av folk. Ingen tvil om at vi hadde med en psykopat å gjøre, forteller den usedvanlig spreke 88-åringen. Han husker i detalj hva som skjedde for 43 år siden.
Det var mange mistenkte som ble gått etter i sømmene mellom det første smellet i februar og sommeren. Over tusen personer ble avhørt. Etter Grefsen-episoden var ordren krystallklar: Hvert eneste menneske i bydelen skal avhøres - helt ned til babyer.
- Vi var ikke i tvil om at Granatmannen var en mann som var vant til å håndtere sprenglegemer, med opplæring i Forsvaret. Derfor ble mange "spesielle" med militær bakgrunn sjekket. Blant annet en kar fra Gudbrandsdalen. Han var klin gæern. Hadde smelt av en geværsalve på Bygdøy i nærheten av et par som lå og elsket i gresset, og fikk sparken. Vi undersøkte også flere personer som hadde tjenestegjort i Kongo og andre afrikanske land.
Bjørn-Larsen, som fikk en sentral rolle i etterforskningen og som "drømte om saken om natta", rykket også ut på mange mystiske funn.
- En lensmann fra Ås meldte fra om en pakke på en bussholdeplass signert "Granatmannen". Mosseveien ble stengt i begge retninger. Jeg gikk inn og pirket forsiktig borti pakka. Det var melkekartonger med søppel. En annen gang ble det observert en granat i en søppelcontainer i Bygdøy alle. Jeg fisket det som var en øvelsesgranat forsiktig ut av søpla, og vi fant jaggu ut hvem som hadde kastet den også: En lektor som hadde rappet den på en repøvelse.
Hva med de sterkeste teoriene - blant annet politimannen som skjøt seg selv? Politimester Johan Gjerde gikk offentlig ut og nærmest bekreftet det.
- Kanskje han gjorde det for å skape ro? Jeg likte ikke det utspillet. Blant annet fordi jeg alltid har vært overbevist om at så ikke er tilfelle. Jeg kjente nevnte politimann helt fra krigens dager, og vi hadde vanket sammen sosialt. Han hadde sine problemer, men næret ikke noe hat til samfunnet. Dessuten stemte ikke Grefsen-guttas beskrivelse av mannen i frakk med ham. Jeg har hele tiden vært overbevist om at Granatmannen er en militær som følte seg forbigått eller av andre grunner var bitter, understreker Bjørn-Larsen.
Politiet holdt stor beredskap hele våren og sommeren. Særlig 1. og 17. mai, da det var mulighet for å drepe mange. Uhyggen forsvant brått. Men fordi det ikke var noen systematikk i hvor han la ut granater, og at det manglet vitner (bortsett fra Grefsen-gutta), forble Granatmannen et kriminalmysterium.
Ivrige føtter mot dødens snubletråd. De to kameratene på 15 og 16 år har et oppdrag som krever fart og kondis. Nabohunden Pekantue har løpetid og må passes på. Belønningen er en valp. Nå gjelder det bare å få tak i bikkja som ligger noen meter foran dem i Glads vei. Plutselig skjærer den ned Kjerringstien, en smal gangvei i villabebyggelsen på Grefsen.
Merkelig fyr?
På toppen av bakken møter guttene en middelaldrende mannsperson iført frakk og mørk hatt. Pekantue har akkurat knurret mot ham. Jan Ulvin spør den fremmede i forbifarten om hvor mye klokka er. Mannen snur ansiktet vekk, svarer ikke, forsvinner hastig. Merkelig fyr.
I stor fart bykser guttene nedover den bratte Kjerringstien. De skimter den hvithårede hunden i mørket. Midtveis kjenner Jan en tråd som treffer ham over høyre lår.
En granattråd er spent på tvers over stien. Selve granaten er plassert på gjerdet.
Få sekunder senere kommer et lysglimt og et voldsomt smell bak dem. Det påfølgende lufttrykket slår guttene nesten i bakken. Eksplosjonen flerrer store deler av sprinkeltrådene på gjerdet bort. I en villa 200 meter unna går en taklampe i gulvet.
Lurer døden
Som ved et under unngår guttene å bli truffet av splintene. Fordi de løper utfor og i stor fart og har kommet seg forbi granaten da den går i lufta, går splintene over hodet på dem. Hvis de hadde løpt oppover - eller hvis hunden hadde utløst granaten - ville de mest sannsynlig blitt drept.
Granatmannen - dette skruppelløse fantomet som elsket å nyte at byttene gikk i hans dødelige felle - hadde slått til igjen.
- Jeg husker godt at da jeg traff tråden med låret, ropte jeg ut og vi økte farten helt instinktivt, sier Jan Ulvin i dag.
- Det lå nok i underbevisstheten vår at den mystiske mannen på toppen av bakken kunne være granatmannen, legger Tore Kopseng til.
Granat i porten
Grefsenguttene er tilbake på gamle og dramatiske tomter. Det er selvsagt ikke første gangen siden 4. mars 1965, klokken 21.30. Den store gåten "Granatmannen" har pirret mange medier opp gjennom årene. Men mysteriet er fortsatt uløst. La oss rekapitulere:
Oslo politikammers verste mareritt begynner 4. februar 1965. Klokken halv åtte om morgenen kommer en ung mann gående på fortauet i Thunes vei på Skøyen. 19-åringen er på vei til skolen. Han sparker borti noe idet han passerer en parkert bil. Hører et kraftig smell og kjenner noen stikk i ryggen.
Skadene er ikke verre enn at han går videre til skolen. Da han tar av seg klærne, oppdager han at både jakken og buksene er gjennomhullet.
På åstedet finner politiet restene av en håndgranat. Den parkerte bilen er gjennomhullet av granatsplinter, lyktene er knust og støtfangeren sterkt skadet.
Oslo i sjokk
Folk er i sjokk, og byen har knapt rukket å svelge den dramatiske nyheten før Granatmannen slår til igjen. Dagen etter. Denne gang i Klokkergaten, en gatestump litt nord for byens sentrum.
En ung mann er på vei hjem fra byen. Plutselig hører han et kraftig smell. Mannen får lettere skader. På åstedet finner politiet samme slags granat og lintråd som i Thunes vei. Politiet får bekreftelsen alle frykter - en seriegjerningsmann. Bilen som granaten er festet til, er totalvrak.
Dagene og ukene går. Politiet håper at Granatmannen har fått kalde føtter. Men de tar feil. 22. februar er en kvinne i Svalbardveien i byens nordvestre villastrøk på vei ut for å hente morgenavisen. Nesten fremme ved hageporten får hun sjokk. Hun oppdager en håndgranat som er festet til porten. Heldigvis ser hun den før hun åpner porten. Hvis ikke ville hun blitt drept.
Denne gang kan etterforskerne finstudere fellen: Sikringssplinten var fjernet, og ved hjelp av en papirstrimmel, knapphullsilke, tape, en tynn metalltråd og en hjemmelaget ståltrådkrok festet til porten, var granaten en felle som ville sprenges med dødelig kraft så snart hageporten ble åpnet.
Fanbrev fra hele landet
Snaut fire uker etter granatsmellet i Kjerringstien på Grefsen - tidlig torsdag morgen 1. april: En renholdsarbeider feier gaten i Fr. Nansens vei på Majorstuen. Han kommer borti noe som er innpakket i avispapir. Ser messingtråden rundt pakken og tenker straks på Granatmannen.
Uten å være klar over at han løfter en bombe, flytter han pakken slik at ingen skal sparke borti den. Etterforskerne finner to håndgranater i pakken. Metalltråden som skulle utløse dem, har røket. Fellen sviktet.
Oslobefolkningen venter på nye skrekkbeskjeder. Men etter det femte attentatet blir det helt stille. Den mystiske granatmannen forsvinner for godt.
Preget
For Jan Ulvin og Tore Kopseng, i dag begge 59 år, ble det et par uvirkelige måneder i 1965. Etter dramatikken var de så hett stoff i VG at de danket ut selveste rekordløpet til Fred Anton Maier på 5000 meter.
- Umiddelbart etterpå hadde vi ingen sterke reaksjoner. Husker ikke noe panikk. Vi bare varslet politiet. Men da familien våknet dagen etter med VG og Dagbladet på sengekanten, skjønte vi at dette var store greier, forteller Jan.
- Vi var ikke redde for å legge oss om natta eller noe sånt, skyter Tore inn. Og legger til: - Egentlig var det flaks at det var vi som utløste granaten. Det eldre ekteparet som var på vei oppover stien, ville garantert blitt drept.
Jan:
- Etter en fest på platået, gikk jeg ned Kjerringstien alene om natta. Det var min terapi. Nederst ble jeg faktisk møtt av fullt blålys og politijakt. Men det gjaldt en kar som hadde prøvde å tigge til seg sex på mødrehjemmet. He-he.
Alle avisoppslagene gjorde guttene til "kjendiser". Fanbrev dukket opp fra hele landet. Men artigst var det å bli hentet på skolen av uniformert politi. De var tross alt viktige vitner. Ned til Politisentralen for å gå gjennom diverse forbryteralbum.
- Vi ble kjørt hardt. Etter hvert fikk vi nesten lyst til bare å peke ut en kar. Men samtidig var vi ute i gatene og spanet sammen med etterforskere med kikkerter og kameraer. Og vi spiste lunsj med kriminalsjef L'Abee-Lund. Vi følte oss litt som Hardy-guttene. Det tok nok brodden av alvoret, husker Jan.
Grubler og gnager
De to vennene har selvsagt grublet noen ganger over hvem "Granatmannen" var, mannen som nær tok deres unge liv. Historiene har florert. En kjent skuespiller som tok sitt eget liv ble mistenkt, et hardnakket rykte var at granatmannen var en av politiets egne. En motstandsmann fra krigens dager var en teori. Og for noen år siden sto en eldre legeenke fram i en Oslo-avis og hevdet at hennes avdøde mann hadde innrømmet å være granatmannen i etterlatte dagbøker.
- Hva er det som hindrer en oppklaring? Er det taushetsplikt i forhold til et selvmord? Fra voldsom oppmerksomhet døde saken plutselig. Vi har ikke vært i kontakt med politiet etter april 1965, avrunder Jan og Tore.
Denne saken ble første gang publisert 03/12 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.