Vardås

Granatene har en diameter på 38 centimeter, veier 800 kilo og er like høye som Vi Menns reporter. © Thor Olav Moen

Vardås Festning skulle bli en viktig del av den tyske okkupasjonsmaktens Festung Norwegen. Herfra skulle Oslofjorden beskyttes. Den tyske planen, underlagt den tyske militære entreprenøravdelingen Organisasjon Todt, var å lage et anlegg med tre kanonstillinger. Disse skulle hindre de allierte i å innta Oslofjorden og Oslo med krigsskip. En av kanonstillingene ble operativ, en ble nær ferdigstilt, mens den tredje bare var påbegynt da freden kom.

Anlegget på Nøtterøy er enormt, men sinnrike ganger i fjellet og store kratre med kanonfundamenter og adkomstveier.

Mye er intakt den dag i dag, som en krigshistorisk park med mange interessante og tankevekkende detaljer.

Det var tenkt å ha et operativt mannskap på 900 mann på Vardås. Man ville også knytte kanonstillingene på Vardås til en radar, for å bedre treffsikkerheten. Man brukte den største radartypen, Seeart 214 radar, som fantes på norsk jord. Den offisielle tyske betegnelsen på festningen var Batterie 6/MAA 501.

Festung Norwegen

Kanonene veide 93 tonn, og hadde kaliber på massive 38 centimeter. Granatene veide 800 kilo, med skuddrekkevidde på 43 000 meter. Kanonenes historie er spesiell i seg selv; de ble tatt som krigsbytte fra den franske marinen i 1940 og var opprinnelig tiltenkt slagskipet "Jean Bart", som var under ombygging da tyskerne angrep og invaderte Frankrike.

Tyskerne startet evaluering av norske kystfestninger allerede sommeren 1940, og fra 1941 begynte de å bygge egne forsvarsanlegg.

Gigantanlegget på Vardås ble påbegynt våren 1944 - til tross for at krigen for lengst hadde snudd ved frontavsnittene. Dette er et håndfast bevis for at den tyske krigsmakten virkelig hadde tenkt å forsvare Norge til det siste - Festung Norwegen skulle ikke falle!

En av nærforsvarsstillingene med utsikt over Oslofjorden, beregnet for luftvernskyts, har datoen 4.5.45 risset inn i betongen. Den ble altså ferdigstilt fire dager før den tyske kapitulasjonen.

Vardås

Bilde av en av kanonene på Vardås, tatt i 1945. © Rune Sørlies fotosamling

Russiske krigsfanger

Byggingen av Vardås ble i stor grad utført av russiske krigsfanger stasjonert i fangeleiren Bergan (Kriegsfangenlager Bergan) rett ved, som huset 700-800 russere med offisers rang. Det kom fangearbeidere også fra andre leire.

Over tusen russere jobbet her i 12-16 timers skift med magre rasjoner av kålsuppe, brød og vann. Alle lyskastere i distriktet ble rekvirert av tyskerne. Også nordmenn, noen tvangsutskrevet til den nazistiske nasjonale arbeidsinnsatsen, andre betalte firmaer, deltok i byggingen.

Arbeidet foregikk dag og natt helt fram til frigjøringen i mai 1945. Bare den nordligste av kanonstillingene ble helt ferdig. Dessuten rakk tyskerne å bygge ferdig veiene i området, og å lage et stort system av rom og ganger i fjellet.

Alt ble bygd med typisk tysk grundighet - og har massive dimensjoner. Veiene skulle tåle de tunge kanonene og traverskranene. Sprengstein fra det gjennomhullede fjellet ruver som fyllmasse i mange meter høye veiskråninger på den bratte veien opp mot den 89 meter høye åsen.

Det var bokstavelig talt en blodvei. For mange russere ble dette siste arbeidssted. Hvor mange russere som omkom på Vardås er uvisst, men det var et stort antall. I tillegg til ulykker tok sykdom som tyfus og difteri og utmattelse livet av mange.

Det finnes en rekke fysiske bevis for dette, blant annet en liten russisk kirkegård inne i skogen under festningsanlegget. Inskripsjoner i betongen, med dato og hammer og sigd, finnes.

Flere store bygg ble oppført, deriblant et betongblandehus og et sanitæranlegg for fangene. Husene ble revet kort tid etter krigen, men grunnmur og gulv og vaskeservanter står som vitnesbyrd over arbeidsinnsatsen til utslitte russiske krigsfanger.

Vardås

4.5.45: Fire dager før freden ble denne nærforsvarsstillingen fullført. © Thor Olav Moen

Sabotasje, slit og ulykker?

Det er slående hvor mye som ble gjort på Vardås på relativt kort tid. Og hvor solid ting er gjort - forvitringen er begrenset, selv over 60 år etter. I anleggstiden hevdet mange nordmenn at russerne drev sabotasje ved å jobbe sakte og bevisst blande dårlig betong. Dette førte til strengt vakthold og oppsyn med arbeiderne. Men tiden har vist at mistankene var feilaktige.

Det var en stor utfordring å frakte de enorme kanonene opp til stillingene, selv om det ble brukt spesialhengere med 48 hjul og 18 tonns trekkvogner med motorer på nærmere ti liters slagvolum.

På selve stillingene var det montert traverskraner med ellokomotiv til å trekke kanonene på plass. Da den øverste kanonen skulle bringes på plass i desember 1944, skjedde en ulykke i den glatte og bratte nye veien. Henger og trekkvogn skled bakover, minst en russer ble drept og mange hardt skadd. Også noen tyskere ble skadet.

Flere ulykker ble rapportert, og mange russere og nordmenn omkom under anleggsperioden, blant annet i mineringsulykker. Virksomheten ble holdt skjermet av tyskerne, og man var sparsomme med å offentliggjøre informasjon som navn på omkomne.

Ifølge den tyske sjefen på Vardås, unge løytnant Riedel, ble det avfyrt seks granater fra Vardås under krigen.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!