Tryggve Gran

Tryggve Gran. © Vega Forlag

Eventyrer, flygerhelt, forfatter og landssviker

Tryggve Gran levde helt til 1980 og hadde et innholdsrikt liv. 30. juli 1914 ble han Norges første flygerhelt: Førstemann over Nordsjøen, fra Cruden Bay i Skottland til Revtangen på Jæren, i et fransk Blériot-fly.

Gran spilte også Norges første landskamp i fotball i 1908 (tapte 11-3 for Sverige).

I 1916 gikk han inn i det britiske flyvåpenet, tjenestegjorde i Royal Flying Corps og var i strid over Frankrike, Tyskland og Belgia. Forfremmet til major, senere offiser i Royal Air Force. En motorsykkelulykke i 1921 satte punktum for videre militær karriere.

I landssvikoppgjøret etter 2. verdenskrig ble han idømt 18 måneders fengsel for medlemskap i NS. Etter krigen livnærte han seg som forfatter, han skrev 14 bøker.

Året er 1909, og 19 år gamle Tryggve Gran ville gjerne vite hvordan seilskuta "Gjøa" oppførte seg da Roald Amundsen seks år tidligere var førstemann til å forsere Nordvestpassasjen.

- Som skip flest av det slaget, var Amundsens kryptiske svar.

Gran hadde fått innvilget en halvtimes audiens hos polarhelten og fisket etter gode tips om beskaffenheten til et skip egnet for sydpolferd.

For den unge tjuagutten ville til Sydpolen, og han ville bruke farsarven til bygging av en skute som kunne tåle en trøkk. Men Amundsen var ikke nevneverdig interessert i å prate med snørrvalpen fra Bergen - av ganske opplagte grunner:

Han aktet selv å bli førstemann til Sydpolen, ettersom racet mot Nordpolen på det tidspunktet så ut til å være et anliggende mellom Robert E. Peary og Frederick A. Cook. Han så seg derfor ikke tjent med å strø om seg med tips til konkurrenter, selv ikke til unge og uerfarne menn.

Da Gran lukket døren etter seg, var han like klok. Han hadde ikke hørt annet enn snikksnakk og lirumlarum. Kanskje satt Amundsen på den andre siden av døren, på ny fordypet i tanker om sin farligste konkurrent - polarforskeren og sjøoffiseren Robert Falcon Scott.

Amundsen gjemmer seg

Tryggve var en tøffing og ville ikke gi seg. Han var tidligere blitt seriøst mottatt av Fridtjof Nansen og Ernest Shackleton, som begge lyttet interessert til denne ynglingens planer om å komme seg sørover i ei skute som skulle bygges ved samme båtbyggeri som tilvirket "Gjøa".

Så skjedde noe som endret Grans polplaner:

Robert Scott dro til Norge for å teste ut motorsleder, som han planla å bruke på ferden mot Sydpolen. Fridtjof Nansen trakk i noen tråder og sørget for at Scott og Gran traff hverandre "helt tilfeldig" i en sportsforretning i Kristiania.

Både Nansen og Gran var skifundamentalister og mente at ski var det beste man kunne bruke overalt nord for Sinsen-krysset. Men Scott og hans menn dro likevel til Gudbrandsdalen for å teste en motorslede. Gran ble med.

Etter noen få meters bevegelse brakk en av sledens aksler, og Gran fikk anledning til å vise skienes brukbarhet. Han slengte akselen i en ryggsekk, spente på seg skiene og suste av sted til smeden nede i bygda. Etter et par timer var han tilbake med reparert aksel. Britene ble imponert, men Scott droppet ikke sine planer om motorslede i Antarktis.

Før Scott dro hjem, forsøkte han å få tak i Roald Amundsen, som han trodde var hjemme i Svartskog ved Bunnefjorden. Men av ikke helt forståelige grunner var ikke Amundsen å se noe sted. Senere skjønte Scott hvorfor.

Isens menn

6. juni 1911. Scott fyller 43 år. Han sitter ved bordenden. Ekspedisjonens outsidere, Lawrence Oates og Tryggve Gran, står til venstre og høyre. © Vega Forlag

Thomas Griffith Taylor (til venstre), Tryggve Gran (midten) og Frank Debenham slapper av under dekk i en ledig stund. © Vega Forlag

Sjokk i Melbourne

12. oktober 1910 anløp ekspedisjonskipet "Terra Nova" Melbourne. Skipet var stuvende fullt av menn, utstyr, mat, motorsleder og sibirske ponnier. Robert Falcon Scott var klar for tur, men fikk seg en trøkk i trynet - et telegram fra Madeira:

"Captain Scott, Terra Nova. Beg leave to inform you Fram proceeding Antarctic. Amundsen"

Alle trodde Roald Amundsen forberedte ekspedisjon til Nordpolen, men han hadde planlagt sydpolsferd i hemmelighet, bare hans bror og gode hjelper, Leon, visste om planene. Selv ikke Amundsens mannskap kjente "Fram"- ferdens endelige mål før langt til havs.

Scott så Amundsens manøver som grovt brudd på gentlemanship, en uvennlig og tarvelig handling. Nå skjønte han hvorfor Amundsen hadde gjort seg utilgjengelig da han forsøkte å lete ham opp på tampen av sitt Norges-besøk: Amundsen ville ikke ljuge ham midt i fleisen.

Gran var også himmelfallen, han bedyret overfor sin sjef at han ikke hadde hatt minste anelse om Amundsens planer, at han ikke på noen måte sto i ledtog med Amundsens ekspedisjon.

En meget ubehagelig situasjon for Gran. Han mislikte sterkt å konkurrere mot landsmenn og eget flagg, og han greide ikke helt å fri seg fra tanken om Scotts mistillit.

DØDENS LEIR: Gran og resten av unnsetningsekspedisjonen fant Scotts leir 12. november 1912. © Vega Forlag

Historisk flaggbærer

"Terra Nova" greide den tøffe overfarten til Antarktis, med alt om bord i behold. Nå gjensto bare turen til Sydpolen. Men Scott ville ha en helbritisk polgruppe, hvilket betydde ingen norsk Gran.

Gran syntes det var forsmedelig, men forsto Scotts avgjørelse:

"Jeg var norsk, og det var også Roald Amundsen. Resten sier seg selv. Det var en kjedelig, men nødvendig ordning."

11. november 1911 var datoen for Scotts avreise mot Sydpolen. Med seg hadde han fire menn: Edward Wilson (lege og zoolog), Lawrence Oates (kavalerikaptein), Edgar Evans (underoffiser) og Henry Bowers (løytnant). Scott regnet med å bli borte i 144 dager.

Scott hadde nok mistet litt av piffen, han fryktet Amundsen og hans "hundre bikkjer", snakket mer og mer om den vitenskapelige delen av polferden, mindre og mindre om å komme først.

Lawrence Oates var heller ikke optimistisk med tanke på konkurransen:

"Jeg tror disse nordmennene er en tøff gjeng. De har 200 hunder og Hjalmar Johansen er med, han er jo ikke akkurat noe barn."

Under avskjedsseremonien på Kapp Evans glemte Scott det britiske flagget, som han hadde planlagt å dytte ned i det geografiske polpunktet.

Gran tok flagget, spente skiene på og dro etter de fem polfarerne. Etter 40 kilometer tok han dem igjen.

"Skjebnens ironi, min kjære Gran. Ta godt vare på deg selv og lykke til, min kjære Gran." De tok hverandre i klypa og sa farvel. Det var siste gangen Gran så Scott i live.

Gran knekker en arm

I ventetiden lå ikke Gran og resten av "The Southern Party" på latsiden, blant annet var de på forskningstokt vestover mot Granite Harbour og Mackay-breen.

Kvelden 14. desember 1911 lå Gran drømmende i halvsøvne, han så for seg fem menn rundt et telt og et telegram hvorpå skrevet: "Amundsen nådde polen 14. desember."

Han våknet og fortalte kameratene hva han hadde "sett". Griffith Taylor noterte datoen og inngikk veddemål med Gran: Han ville spandere en middag på Gran så snart de var tilbake i Australia - om Grans "syner" var riktige.

Griffith Taylor måtte spandere.

Tiden gikk, det varte og det rakk. Uker ble til måneder. Ingen Scott dukket opp i horisonten. Til slutt dro 12 menn - deriblant Gran - av sted for å se etter polgruppen.

12. november 1912 fant de Scott og hans menn på 80 grader sør, 18 kilometer sør for et depot som kunne ha reddet dem. Gran var førstemann inn i det lille grønne teltet. Der lå Scott mellom to soveposer, avmagret, gul i huden og misfarget av forfrysninger. Han lå med en av armene utstrakt. Gran og de andre forsøkte å bevege den tilbake, den brakk som skjørt glass.

Bowers og Wilson så ut til å ha sovnet inn stille og fredelig i sine soveposer. Egdar Evans hadde brutt sammen lenger sør og hadde dyne av is og snø.

Ifølge Scotts dagbok hadde den sterkt koldbrannrammede Lawrence Oates en morgen uttalt de udødelige ordene: "Jeg skal gå meg en tur - og det kan ta tid." Liket hans ble aldri funnet.

Gran og de andre bygde en tolv fot høy varde over Scott, Bowers og Wilson, sang en salme. Før siste tone lå et hvitt teppe over de døde.

Gran reiste et kors av sine egne ski og spente på seg Scotts, som i dag er utstilt på Skimuseet i Holmenkollen.

Scott ankom Sydpolen 17. januar 1912, en drøy måned etter Amundsen. Synet av det norske flagget ved polpunktet var drøy kost for Scott og hans menn. Returen nordover ble tøff, altfor tøff. 29. mars skriver Scott sine siste ord: "Det er jo trist, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer."

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!